Da vi møtte klassen vår for tre år siden, var de fleste livredde for å snakke høyt i klassen. Jeg kan huske at jeg utfordret dem til å snakke om et fritt valgt emne i 30 sekunder. Den som klarte det, ga stafettpinnen videre til nestemann som måtte snakke i 45 sekunder, – og slik gikk det til det stoppet opp og vi måtte starte med 30 sekunder igjen. Vi kom sjelden over ett minutt. Jeg vet at jeg gremmet meg, og jeg tenkte at dette aldri kom til å gå. Hvordan skulle disse små podene noen gang bli i stand til å føre en lengre samtale om et skikkelig emne?
I dag har vi hatt muntlig eksamen. En fjerdedel av klassen har vært oppe i samfunnsfag sammen med meg. Sensor var en hyggelig kar fra en ungdomsskole i Sarpsborg, og vi var stort sett enige og vel forlikte. Det var ingen grunn til noe annet, for ungene var superflinke. Jeg ville ikke vært denne dagen foruten for alt i verden. Muntlig eksamen er en skikkelig happening. Det kan gå til himmels og til helvete, – men for de fleste handler det om å lande med begge bena på landjorda. De har to døgn på å forberede seg, og det hadde alle mine gjort. Det ble mange femmere, og flere seksere, – men det er ikke disse gode karakterene som imponerer meg mest. De flinke elevene behøver ikke by på noen overraskelse, de er jo alltid så flinke. Når jeg er ute for å sensurere på andre skoler, hender det rett som det er at noen kommer totalt uforberedt. Jeg er så stolt av at ingen av mine unger gjorde det i dag. Sliterne, de som ikke får mye hjelp hjemme, de som har lærevansker og mye å streve med – de hadde forberedt seg godt alle sammen. Selv om ikke karakterene ble så veldig gode for dem, så fikk de det beste de kunne få, og da var både de og jeg fornøyde.
Samtilige elever møtte med flotte PowerPoint-presentasjoner. Fagstoffet skal komme fra deres eget hode, så de får ikke bruke manus og heller ikke tekst på PowerPointen. I stedet hadde de satt sammen stikkord, relevante bilder og ikke minst kart. Og nå handler det ikke om å presse seg til å snakke i 30 sekunder, – de snakket i 20, noen til og med i 30, minutter. Det er en prestasjon når man er seksten år. Fagstoffet har handlet om Den kalde krigen og utviklingen i store deler av verden fra 1945 til 1991. Vi har hørt om Churchill og Gorbatsjov, om Berlinmur og Prahavår, om kommunisme og kapitalisme, om Vietnamkrig og Cubakrise, om FN-flyktninger og asylsøkere, om u-land og i-land og mye, mye mer. Elevene har vist på kartet hvor landene ligger, fortalt om klima og befolkning, og ikke minst om dagens situasjon i de landene de skulle snakke om. De fleste forsøkte å reflektere over stoffet og trekke paralleller til vår egen tid, og det gjorde de flott. En gikk fra vietnamesiske flyktninger til å fortelle om UDIs nye teltleire for asylsøkere i Norge. En annen fortalte om sin egen families opplevelser som flyktninger fra Kosovo, og hvor flau han blir når det står i avisa at noen fra hans hjemland har gjort noe galt og han føler at det rammer ham. En tredje sammenlignet valget i USA og Barak Obama med valget av president Nixon på slutten av Vietnamkrigen. De pratet og pratet, forklarte og resonnerte. For oss voksne er dette kjent og gammelt stoff, men det er det ikke for elevene. De er så unge, så unge, – og alt de snakker om har de lært om nå dette siste året. Det er mulig jeg er en myrsnipe, men jeg tror ikke mange voksne hadde gjort dem prestasjonen etter.
Flinke, flinke ungene mine!
Og når er det over. Tre år med samfunnsfagsundervisning er over.
Jeg vet ikke hvordan ungene har det, men jeg er veldig sliten. Da jeg kom hjem klokka fem, falt jeg sammen i sofaen, og vi har blitt enige om at det ville være helt feil å møte på skolen klokka halv ni i morgen.
Først vil vi hvile litt på våre laurbær.
Livet leker 