Kom mai du hete, ville

Kom mai du skjønne milde må omskrives: Kom mai du hete ville. I dag har det vært varmt, varmere, hetest. Det har vært ei tøff arbeidsuke for både store og små. Uka på skolen har handlet om prøvemuntlig, og for at alle skulle få øvet seg, var det noen elever og lærere som ikke var ferdige før klokka var seks i går ettermiddag. Ungene hadde neppe vært så produktive om vi hadde vært på skolen i dag, og dessuten har det vært i overkant mye pes og prøver og litt for lite sosial hygge i tiende klasse. Så ble det Isegran og piknik i det grønne igjen.

Det var varmt, og de fleste elevene fant seg skyggefulle plasser under trærne. Der satt de med sin mat, sin brus, sin musikk, sin flirt og nøt at sommeren er her og at skoleåret snart er slutt.

Vanligvis fører vi fraværslister og passer på hvem som kommer og hvem som går. Ikke sånn i dag. Det er over, – faktisk så er det over. Elevene merker at vi ikke gidder kontrollere dem lenger. Om to uker er forholdet mellom oss slutt, og det er på tide å slippe dem. Synd for dem som valgte å ikke komme på en sånn fin dag, – men vi registrerte dem ikke.

I stedet satte vi oss på noen benker midt i sola. Noen av elevene sitter alltid sammen med oss, og de er hyggelig selskap. Når vi kommer til tiende klasse føles elevene nesten som gamle venner, og vi kan godt omgås på denne måten. Vi hadde selvfølgelig med litt mat, og J fant ut at hun som en siste gest skulle varte opp lærerne sine. Hun smurte de lekreste små ostecanapeer med jordbær og druer.

Vår yngste kollega hadde tatt med sine to små barn, og hun på seks uker gjorde stor lykke. Han fikk knapt hatt fingrene i henne selv. Først ble hun trillet rundt i vognen sin, og så skulle hun bæres og koses litt med.

Det er hyggelig på Isegran. Grønt gress og skyggefulle trær, historiske omgivelser og utsikt over til Gamlebyen. Plutselig kom en stor båt glidende over gressplenen. Gjett hvor den er på vei?

Etter en sen lunsj begynte elevene å trekke innover mot byen. Det ble gjort avtaler for kvelden og ettermiddagen, og mange skulle ut for å bade. Jeg inviterte med meg fire av damene og dro hjem til Bydalen. Egentlig kunne dalen vår hett Syrindalen på denne tiden av året. Det er syriner i nesten alle havene, og akkurat nå blomstrer de for fullt. Det dufter syrin over alt.

Dagens andre selskap var i gang. Denne gangen vanket det både iskald hvitvin og litt plukkemat. Vi har behov for å møtes sånn utenfor jobben av og til. Det er ting som må prates igjennom. I dag handlet det om elevene og deres prestasjoner på prøvemuntlig i går. Eksamen handler om elevene, men den er viktig for oss også. Vi vil så gjerne at de skal få anledning til å vise seg fra sin beste side, få presentert det de faktisk kan. For å få til det, må vi vite hvilke svakheter de har – og enda viktigere: Hvilke svakheter vi og oppgavetypene våre har. Prøvemuntlig er en realistisk generalprøve som gir oss anledning til å finpusse på stoffet. Over vin og mat dissekerte vi hva som hadde blitt sagt, hvem som må veiledes sånn, og hvem som må opplyses om det ene eller det andre.

Vi gleder oss.

Utestua vår er ikke helt ferdig, men dette ble som et kranselag. Etter hvert kom Thv også, og han hadde kjøpt et lite kjøleskap som skal stå der ute om sommeren.

Man kan ikke klage over varmen, men en stund lurte jeg på om jeg måtte gå ned i kjelleren for å kjøle meg ned. Damene fadet ut etter hvert, og da det ble bitte litt kjøligere utover kvelden kom sønnen

Det ble tid for kveldsmat, middag eller hva det nå var vi skulle spise. I dag har det hele glidd over i hverandre. Vi har nippet hvitvin, småspist og pratet hele dagen. Nå var det kreps på menyen, og vi fikk både Henrik og mamma til bords.

Så satt vi der igjen, småspiste, smådrakk og småsnakket litt til. Det har vært en utrolig deilig dag, og etter sommeren i fjor suger jeg til meg alt jeg får. Bak i hodet lurer en liten skrekk for at det snart skal være over, og at sommerene 2008 skal bli som sommeren 2007.

I Oslo sitter Marthe på en glovarm lesesal og skriver fra tidlig til sent. Hun bruker uka på en tøff hjemmeeksamen med påfølgende prøveforelesning. Stakkars, lille ungen min. Men om et år kan du også sitte ute sammen med oss og nyte våren. Det varer ikke så lenge.

Lykke til, ungen min.

Tenk det, Torberg Falch

Kvaliteten i den norske skolen blir ikke bedre om lærerne får høyere lønn. Lærerne blir ikke flinkere. Ordene rullet ut av klokkeradioen min til morgenen i dag, og jeg fikk en pangstart på dagen.

Det var Torberg Falch, professor i samfunnsøkonomi ved NTNU, som hadde en utredning om at lærerne ikke hadde blitt noe bedre siden siste lønnsoppgjør og neppe ville bli det denne gangen heller.

Tenk det Hedda!

Som om noen trodde det. Selvfølgelig blir ikke jeg en bedre lærer om jeg får noen tusen kroner mer i lønn. På samme måte blir neppe en professor ved NTNU dårligere om han gikk ned i lønn. Det kan hende jeg føler en sterkere forpliktelse overfor jobben hvis jeg er godt betalt, det kan hende jeg blir lenger i yrket, – men bedre blir jeg ikke. Det er heller ikke det saken handler om. Har Falch sovet i timen?

Jeg har vært øvingslærer hele mitt yrkesaktive liv. Vi får mange flinke lærerstudenter ut i praksis, MANGE FLINKE LÆRERSTUDENTER, så er det slått fast. Vi får mange som er skremmende svake også; studenter som verken mestrer det faglige eller det pedagogiske. Jeg har hatt studenter som mangler et minimum av allmennkunnskap, som for eksempel ikke ante hva elevene snakket om da de diskuterte begrepet tyskertøser. Jeg har hatt studenter som står foran klassen for å lære dem om presens av engelske verb, for så å skrive eksemplene totalt feil på tavla. Jeg har hatt studenter som ikke mestrer enkel prosentregning. Noen ganger reagerer våre femten år gamle elever med sinne på våre studenters skremmende lave faglige nivå: Skal de bli lærere?

Hvorfor blir det sånn?

For tjue – tretti år siden var det relativt vanskelig å komme inn på lærerhøyskolene. Man måtte ha gode resultater på artiumsvitnemålet sitt før man fikk starte utdanninga. Sånn er det ikke i dag. Læreryrket har lav status. Lønna er ikke spesielt dårlig, – men for dårlig til at den frister de flinke studentene. I dag har vi et nesten desperat arbeidsmarked i Norge, – et arbeidsmarked som skriker etter flittige hender og hoder. Sånt fører til lønnsaksellerasjon. Når jeg spør mine skoleflinke elever om de vil bli lærere, så ler de av meg alle sammen. Sikkert bra det, sier de (,for å ikke såre følelsene mine), men jeg vil jobbe med noe som gir høyere status og lønn.

Og sånn tenker de alle sammen. Resultatet er at søkningen til lærerhøyskolene har rast nedover de siste årene. Plutselig ble lærerskolen et studiested for dem som ikke hadde bestemt seg, for dem som ikke kom inn på skoler med større søkerkonkurranse, for dem med dårlige resultater. Til slutt ble det så ille at man måtte sette en nedre karaktergrense før man slapp studentene inn. Studentene som begynte på lærerskolen hadde så svake resultater at de ikke var i stand til å fullføre studiet. Dette ga seg blant annet utslag i en svært høy strykprosent i matematikk. Så fant man til slutt ut at studentene måtte ha minst karakteren 3 i norsk og matematikk for å komme inn på lærerhøyskolen. Tre – 3!!!

I say no more!

Slik det er nå er det mange ledige studieplasser på lærerhøyskolene. Ryktet forteller at en av høyskolelektorene ved vår lærerhøyskole i år oppfordret de nye studentene til å ringe rundt til venner og bekjente som ennå ikke hadde begynt å studere for å oppfordre dem, invitere dem, til å begynne på lærerhøyskolen. Om det vanket vervepremie sa historien ikke noe om.

Den store utfordringen er å få de riktig flinke studentene til å velge lærerhøyskolen foran andre universitets- og høyskolestudier. Hva har skolen å tilby dem? Hva er det som kan friste dem? Jeg er lærer, og jeg elsker yrket mitt. Læreryrket er spennende, faglig utfordrende, variert og fleksibelt. Det er tydeligvis ikke nok for dagens unge som skal velge yrke. Jeg er overbevist om at det eneste som virkelig kan overbevise dem er en betydelig høyrere lønn. De må vite at lærerlønna er konkurransedyktig med den lønna de kan få i andre yrker de har på vurderingslista si.

Det hjelper ikke at jeg synes jeg har god lønn, at jeg heller synes mange andre yrkesgrupper tjener for mye, at jeg heller vil at vi skal jevne ut og gi til dem i virkelige lavtlønnsyrker. Jeg er idealist, og oss er det få av.

Kjære Torberg Falch: Jeg blir verken en bedre eller dårligere pedagog om jeg får høyere lønn. Men problemet er mer komplisert enn det. Jeg trodde samfunnsøkonomien hadde større tidsperspektiv enn dette. Det handler ikke om presens eller seks eller åtte år, – det handler om framtida. Det handler om hvem det er som kommer til å utdanne seg til lærere, – og om noen i det hele tatt kommer til å gjøre det! Kanskje har lønna noe med kvaliteten å gjøre likevel, Torberg Falck? Selvfølgelig har den det. Selvfølgelig vil økt lønn øke kvaliteten.

Uten økt lønn blir det verken lærere eller kvalitet tilbake i skolen.

Spennende dager

Selv om vi fortsatt har våre tiendeklassinger her, og det fortsatt gjenstår en eksamen, – er vi allerede i gang med å planlegge neste år og livet med de nye åttendeklassingene. I dag jobbet vi til 19.00. og mye falt på plass.

Det mest spennende for meg er at jeg har kommet på et nytt lærerteam. I tretten år har jeg jobbet med den samme makkeren, – en realfagslærer som er ti år yngre enn jeg. Vi har vært et utrolig godt team og har utfylt hverandre veldig godt. Han er faglig dyktig og flink med ungene, noe som betyr aller mest. Samtidig ser jeg at det nok var på tide med et bytte nå. Det er grenser for hvor lenge man skal jobbe så tett sammen uten å gå tom. I tillegg til makkeren min, har det tredje medlemmet på teamet vært en av mine gode venninner. Det sier seg selv at jeg har jobbet i et deilig, trygt miljø.

I dag fikk jeg helt nye makkere. Er nå det så viktig, tenker kanskje du. Og det kan jeg love deg at det er. Et lærerteam samarbeider om nesten alt, vi er inne i klassen samtidig, vi må ha samme syn på hvordan vi skal møte elevene, vi må være lojale overfor de bestemmelsene vi tar og vi må kunne stole på hverandre faglig. Dessuten er ikke dette noe som skal vare i ett år. Disse menneskene er mine nærmeste medarbeidere i minimum tre år, – kanskje seks, – kanskje ni, kanskje…

Så er det kanskje ikke så rart at jeg ble glad da jeg så hvem jeg skulle jobbe sammen med: Min gamle, gode kollega T skal ha engelsken. Da vet jeg at den er i trygge hender. Unge M skal ha matematikk og naturfag. Da elevene mine hørte at jeg skulle jobbe med henne, var første reaksjon at hun er flink. Flink er viktig. Bra! Så er det A. Han er helt nyutdannet, og skal ha kroppsøving og krl, – i tillegg skal han hjelpe M med realfagene. Selv om han er nyutdannet, har han hatt en liten stilling hos oss dette skoleåret. En utrolig smidig og samarbeidsvillig ung mann, sa en av kollegene. Selv skal jeg få lov til å fortsette med norsk og samfunnsfag.

Ikke rart jeg er fornøyd.

Livet leker!

Benk og blomst – råd mot forfall

I dag skal det handle om en benk og noen pelargonier. Begge viser tydelige tegn på forfall, – og nå lurer jeg på om noen har et godt råd eller tre.

Benken kjøpte vi for mange år siden, – og det er en riktig fin benk. Dyr var den også, selv om vi som vanlig kjøpte på halv pris på høstsalget. Putene har jeg trukket om flere ganger, og akkurat nå er de gulstripete.

I går satte jeg benken inn i utestua, og der kommer den til å stå ganske beskyttet mot vær og vind. Sånn har det ikke alltid vært, og den har nok vært våt og kald litt for ofte opp gjennom årene. Det synes, for her og der har malingen flasset av. Mellom sprinklene er det sopp, og den sitter godt nede i sprekkene. Forfallet har med andre ord satt inn.

Det er synd, for benken er spesielt pen. Nå vet jeg mye om stell av tremøbler. Vi har flust av dem på hytta, og jeg soppvasker, skraper og maler møbler hver eneste sommer. Men denne benken er annerledes. Den er malt med en stenhard, veldig blank maling, – nesten som om den er lakket. Dessuten sitter sprinklene veldig tett, så det er nærmest umulig å få vasket bort all soppen. Hvis jeg skraper den og maler den med en helblank maling, for eksempel Shipolin, – vil den likevel se litt shabby ut. Aller helst vil jeg fjerne all malingen og begynne på nytt, men det er jo en kjempejobb. Går det an å levere inn en sånn benk til sandblåsing? Koster det halve armen? Kan jeg bruke et eller annet kjemisk middel som tar malingen, – eller funker ikke det på sånn påsprøyta lakkmaling?

Benken fortjener en ny vår. Den er full av små detaljer, og har noen nydelige linjer.

Hva synes du jeg skulle gjøre med den?

Og så var det pelargoinene, – og her er det et helt annet forfall som har satt inn. I fjor kjøpte jeg flere Dronning Ingrid-pelargoiner, – du vet de med nydelige, små, rosa blomster. En av plantene var kjempediger. Så bestemte jeg meg for å la dem overvintre. Det har jeg forsøkt før uten hell, – men i år gikk det. Pottene har stått på et kaldt soverom der vi sjelden er. Noen ganger har de fått en skvett vann, men ellers har de klart seg selv. Utover våren da lyset kom, begynte de å strekke seg, – strekke seg litt vel mye. I slutten av april tok jeg dem ned i stua, og ved pinsetider ut i hagen. De har fått vann og gjødsel, men det hjelper så lite.

De så faktisk bedre ut da de sto inne i vinter. Nå er de spinkle og stilkete. Etter at jeg satte dem ut har bladene blitt grå, og de ser rett og slett halvdøde ut. Frost har det ikke vært, så fuglene vet hvorfor de har blitt sånn.

Skal jeg bare kaste dem, eller er det håp?

En lykkelig mann

Jeg er gift med en lykkelig mann. I hvert fall sender han ut signaler om at det er det han er: En lykkelig mann. Planen for dagen var å snekre, snekre og snekre. Men så er det jo sånn at han ikke er betalt for snekring. Det er skolearbeid som betaler vårt brød, og et par timer måtte brukes til å rette prøver, – men så var det altså ut for å snekre igjen. Det første som måtte fullføres var taket.

Neste stopp på programmet var endeveggen. Henrik kom ut for å hjelpe til, men han lurte litt på om de plankene faren spikret i var mykere enn dem han selv var tildelt. Det gikk ikke like fort. Pappaen syntes uansett det var hyggelig å få selskap av sønnen sin. Og når det ikke var overskyet, for det var det innimellom, så skinte sola.

Jeg har ikke ligget på latsiden jeg heller. Planter er plantet, hagemøbler vasket, hus ryddet, hytte inspisert (Et aldri så lite innbrudd igjen, – ingen skader, ingen ting stjålet), dammen tømt og vasket og mange maskiner tøy vasket (- man har fått hjem en sønn!!!).

Jeg kan huske enkelte ting fra da jeg var barn og bodde hjemme. Hver gang vi pusset opp, ble pappa av og til irritert på mamma. Hun kom og ville prøve de nye gardinene i de nyoppussede rommet før malingen var tørr. Litt sånn har jeg vært i dag. Vi ble enige om å grille litt i kveldinga, og da tiden nærmet seg, begynte jeg å feie rundt bena på snekkeren. Så fikk jeg ham med på å bære opp havemøblene midt oppe i rot, materialer og verktøy. Men han har humoristisk sans, han jeg er gift med, så da jeg kom ut for å grille, hadde han rigget til en provisorisk kjøkkenbenk. Planen er at det her skal komme både vask og benk etter hvert, men dit er det ennå noen dager.

Grillen var på plass, og så kunne jeg for første gang stå der ute og lage salat. Vin fikk jeg, sola skinte til tross for at det klokka var sju om kvelden og alt var bare fryd og gammen. Dette ble en slags innvielse, selv om vi på langt nær er ferdige.

Alt fungerte perfekt. Og fordi han hadde laget denne provisoriske benken, fikk jeg prøvd ut hva som er praktisk. Nå vet vi hvor vi vil ha vask, benk og alt det andre vi har planer om. Kattene var også spente på alt dette nye. Og endelig hadde vi skjønt det de vet 12 måneder i året: Det er best å være ute.

Og for en kveld det ble. Henrik og hans kamerat var inviterte, men de takket nei. Synd for dem! Så ble det bare oss to gamle kjærester. Vi grillet lammestek i skiver. Den gled ned med potetsalat og tomater. Vinen var den jeg liker aller, aller best. Vanligvis nøyer jeg meg med å nippe til glasset, men i kveld har jeg drukket min del. Først delte vi yndlingsflasken min. Så hentet Thv en rest fra i går (- ikke på langt nær så god) og til slutt fikk jeg en liten skvett av verdens beste chablis. Jeg endte opp med å føle meg deilig beruset. Det ble kjølig etter hvert, og vi har ikke fått opp varmen i taket ennå. Men pledd hadde vi. Og vi satt og vi satt. Det dere ser bilde av her, er en lykkelig mann. Han har gjort et godt stykke arbeid, han har sin kosekatt på fanget, han er lettberuset på god vin og snart skal han gå inn for å legge seg sammen med sin kone. Det er slett ikke det verste man kan gjøre en søndag i mai.

Og så kom den, lukten av kaprifol. Fordi vi har hatt utestue her tidligere også, er plantene allerede fullvoksne. Før vi er ferdig med veggene, har de begynt å klatre. Kaprifolium lukter lite om dagen, men om kvelden og natten slipper den ut små puff med duft. Duften sprer seg over hele hagen og gir løfter om flere varme, myke sommernetter.

God natt.

Soknets eldsta hus

Jeg er ikke sikker på hva som må til for at et hus skal kunne kalles forlatt. Dette var ikke totalt forlatt, men veldig, veldig ensomt. Sammen med naboene våre her hjemme, var vi på loppemarked sør for Vänern i Sverige på 17. mai. En familie var i ferd med å rydde opp i uthus og låve. De skulle selge hjemmet sitt, og mannen i huset hadde tydeligvis vært en ivrig samler. Nå var han budt 750 000 kroner for hele matriklen. Det koster ikke stort i Sverige, det vet vi jo fra før. På tomta sto det en stor, velstelt og relativt ny driftsbygning, et annneks, en dobbel garasje, et eldgammelt gårdshus og et lite, stygt, ganske nytt bolighus. Det var tydelig at familien hadde sviktet det eldgamle huset for det stygge blå.

Hele det gamle huset var fullt av gammelt gull og skrot. Her var det husgeråd, krukker og kar, vinduer, dører og anndre bygningsmaterialer. Det var her vi fant vinduene til utestua vår. Dem fikk vi for 25 kroner stykket. Det var så fullt der inne at det ikke var mulig å få noe inntrykk av rommene. Men kjøkkenet fant jeg. Det befant seg i den ene enden. Den gamle grua var der fortsatt, og eieren fortalte at han nettopp hadde solgt den gamle vedspisen som hadde stått der.

I andre etasje var det lavt under taktet. Om det har vært brukt til soverom, vet jeg ikke, men det kunne se sånn ut. Nede var det fem rom. Huset er ganske stort, og det var rommene også. Gulvene har vært malt i en typisk brun gulvfarge. De var brede og slitte og vakre. Tersklene var runde av at folk har gått gjennom dørene tusenvis av ganger. Jeg ser for meg hun som har ligget på kne på gulvet med en zinkbøtte og en skurebørste for å gjøre helgerent.

Eieren og en kamerat lo av meg da jeg begynte å fotografere huset. Hon tar kort på huset, -sa de, og så lo de hjertelig. Da jeg spurte eieren om hvor gammelt huset er, svarte han at det var 100 år. I neste åndedrag sa han at det var soknets eldste hus. Så er det nok mer enn 100 år! Det sa jeg også til ham også. Ok, – 105 da, – sa han og lo. Det virket ikke som om han var særlig interessert. Han fortalte også at huset hadde stått på en eller annen liste over vernede eller fredede hus, men fordi han aldri hadde fått noe tilskudd til vedlikehold, hadde han bare latt det forfalle. Sist noen bodde der var i 1973.

Jeg skal holde meg for god til å kritisere ham. Det koster store pengesummer og et hav av tid å restaurere et sånt gammelt hus. Men jeg må få lov til å synes at det er sørgelig. Det nye bolighuset var kanskje mellom 20 og 30 år. Jeg ville tro at det fortsatt var håp for det gamle huset den gangen da det nye ble bygd som erstatning. Men det er for sent å gråte over det nå. Huset skal rives, fortalte han.

Ingen vet om huset alltid har vært så langt. Det kan ha blitt bygd på en eller annen gang. Jeg trodde kjøkkenet lå i midten i så gamle hus, men siden grua lå helt på siden av dette, tenker jeg at det kanskje har blitt bygd på. Huset er et tømmerhus. Senere har det blitt kledd om Noe av kledningen var bred, gammel panel. Den kan ha vært malt for eksempel med falurød farge, men det var det umulig å se nå. Den gamle kledningen var tørr og fin.

Andre steder var huset kledd på et mye senere tidspunkt. Det var lektet ut, kanskje isolert og så kledd med lektepanel. Dette kan man se fordi vinduene ikke har blitt flyttet ut i prosessen, og så blir de liggende som innsunkne øyne i veggene. Av en eller annen grunn var huset i enormt mye bedre stand på den ene enn den andre siden.

Noen steder var hjørnekassene borte, og der kunne man se rett inn på de gamle tømmerlaftingene. Tømmeret var tørt og fint. Jeg må bare si det: Tenk om! Bare tenk om noen hadde tatt vare på det!

Huset skal altså rives. Men først skal det selges. Er det lov å håpe at de nye eierne har lyst, tid, penger – og hva som nå må til for å sette det i stand? Jeg lever i håpet. Siden naboene våre har sitt sommartorp like ved denne gården, vil jeg få anledning til å følge det i tiden som kommer.

Sønneinvasjon

Henrik er hjemme. Han kom klokka to i natt, og da tok han og Thv ned alt det han hadde pakket på taket av bilen. Nå driver han og tømmer selve bilen, men den ser ut til å være utømmelig. Jeg skjønner ikke at det er mulig å få så mye inn i en liten bil. Og hvor har sjåføren selv sittet?

Den bilen inneholder alt hans jordiske godt. Nå bærer han det først inn på ganggulvet. Når det er fullt der, fordeler han noe på kjelleren og noe på det rommet han skal bo på i sommer, – og så fyller han opp på nytt. Det tar visst aldri slutt. På gulvet ligger snøbrett og ski, rene klær og skitne klær, kjeler og mat, pc og flatskjermer, fire pc-er (Intet mindre!) og en TV, dyne og pute, sekker og bagger, kopper og kar og vaggeljern – det vil ingen ende ta.

Men det viktigste er gutten selv, den voksne, lille, barnslige, flinke deilige gutten min!

Nå er han hjemme hos oss.

Den fortapte sønn

Nå, helt fortapt er han ikke. Han har bare bodd i Trondhjem dette året. Det har visst vært en blandet fornøyelse, og han som ikke kunne komme seg fort nok av gårde i august, vil nå hjem like fort som han dro.

I dag hadde han sin siste eksamen, og jeg regnet med at han skulle bruke helgen på å rydde og vaske seg ut av hybelen. Klokken 19.30. ringte jeg for å komme med noen moderlige formaninger om rydd og vask. Hah – der ble jeg blå. Jeg sitter i bilen og er snart i Alvdal, sa poden. Han hadde kjørt i femtiden.

Vi får skynde oss å slakte gjøkalven, for i natt kommer han hjem.

Velkommen, lille gutten min!

To the bone

Hvor sliten går det an å bli uten å ha gjort noe? Jeg veltet inn døra her klokka fire og falt om i sofaen. Men ikke har jeg gravd grøfter, og ikke har jeg murt vegger – jeg har bare vært sammen med eksamensungene mine, veiledet dem, fulgt dem på do, sjekket formaliteter før innlevering. Kan man bli sliten av sånt?

Thv måtte gi meg en brødskive i den ene hånda og et glass drikke i den andre. Jeg orket ikke gjøre det selv. Nå er batteriene satt på lading, og snart er jeg mitt gamle, nyladede meg.

Da skal det bli vei i vellinga igjen!

Eksamenstid, eksamenspes, eksamensfryd

Så er det eksamenstid, en eksamen vi har forberedt oss til i tre år. Vi voksne tar det rolig, og det gjør de fleste elevene også. De har hatt så mange tentamener, at de vet hva dette dreier seg om. Dessuten er det heller ingen katastrofe om det skulle gå litt skeis. Eksamenskatastrofer hører de litt eldre årsklasser til.

Jeg fikk opp 30 av mine unger i norsk. De er en skjønn blanding som sprer seg over hele karakterskalaen. Noen liker godt å skrive, andre hater det. I dag MÅ de alle sammen. Om du har lyst til å se hva som foregår, kan du ta en titt på Udirs forberedelsessider. Eksamen foregår altså sånn at alle fikk vite hvilket fag de kom opp i sist fredag. Så var det engelskeksamen på tirsdag, matte på onsdag og norsk i dag. 48 timer før elevene skal skrive, får de oppgitt årets tema. Sammen med temaet følger en del ressurssider på Internett. Disse sidene forteller elevene hvordan eksamen vil bli avviklet, om de skal skrive sakprosa på nynorsk eller bokmål osv. De er vel verdt en titt. Når du kommer inn, må du ha et brukernavn og et passord.

Brukernavn: NOR0017

Passord: JkjhT487G

Rull deg fram til novella Mors mi ser på meg på s 4 i del B, – den er vel verdt noen minutter.

I år er temaet Påvirkning. Supert, synes vi. Elevene har vært hjemme og lest, og jeg har fått ryddet pulten min. I går hadde vi som fikk opp elever i norsk dem inne til veiledning i små grupper. Siden heller ikke jeg visste de eksakte skriveoppgavene de ville få, kunne jeg hjelpe dem alt jeg ville. I denne situasjonen er vi ikke opponenter, – vi spiller på samme lag. Vi har forberedt oss på reklame og gruppepress til den første oppgaven, og så skal det skrives en skjønnlitterær tekst. De fikk fem oppgaver å velge mellom, og om vi ikke har bommet helt, kommer noen av dem til å handle om lærere og andre om forholdet til mor. Og hele tiden må de huske at den røde tråden skal være påvirkning. For at ingen skal glemme det, har jeg laget en diger streamer av gråpapir og hengt opp i klasserommet. Der står det PÅVIRKNING i store fargerike bokstaver – og dette ordet ser de hver gang de løfter blikket i morgen. Her overlates ingen ting til tilfeldighetene.

Og nå sitter de her og skriver for livet. Oppgavene er gode, og alle har noe å jobbe med. Det er pip stille i rommet, og eksamensalvoret har senket seg over forsamlingen. Alle blir stelt pent med, lunchen – nystekte bagetter, blir trillet opp når den tid kommer. Hjemmefra har de med matpakker, og noen av foreldrene har skrevet små lykkeønskninger på matpapiret.

Lærerne får servert kringle, og vi har mange vakter til å avløse oss. Akkurat nå måtte vi innføre en ny betydning av ordet spisepause for en av guttene. Han var så opptatt av å knaske medbrakt chips, at det forstyrret dem som satt rundt. Chipsen er konfiskert, og har har fått spisepause. Spisepause er når han ikke spiser. Nå skal det skrives.

Det er første gang for disse små menneskene, og de tar det virkelig på alvor. Antagelig lærer de mer på denne dagen enn jeg har klart å lære dem de siste ukene. For noen av dem blir det et lite antall eksamener til i livet, for andre blir dette en naturlig del av våren i ti år framover.

Lykke til gullungene mine!