Hvitt og vakkert

Det ble skidag, – selvfølgelig ble det skidag. Det er hvitt og vakkert over alt, tolv kuldegrader og strålende solskinn. Bedre blir det ikke. Så la vi i vei, 100 unger på ski opp i skogen og 50 unger og to lærere til akebakken.

Jeg var en av de to som fulgte akegjengen. Bakken ligger like ved skolen og enda nærmere hjemmet til mange av elevene. Veien dit går gjennom et skogholdt og over et jorde. Snøen drysset fra trærne og det knirket under skoene når vi gikk. Det var som et postkort, – intet mindre.

For noen år siden beklaget vi oss over at mange elever ikke hadde skikkelig tøy. Sånn er det ikke nå lenger. Noe må ha skjedd. De aller fleste får på seg boblebukser, jakker og votter på en dag som i dag. Dette gjelder også de som har bodd en halvtime i Norge, og hijab og boblebukse er en helt grei kombinasjon.

Vi voksne fikk oss en hyggelig prat og en solbærtoddy. Det er på sånne dager vi ser på hverandre med et smil: Fullt betalt! Hvem andre kan stå i vintersola og slarve med en god venninne og samtidig være på jobb? Nå skal det sies at vi slarvet mest med elevene. Du ville bli overrasket over hvor mye tretten år gamle unger har å slarve med voksne om. Ungene løp opp og ned i bakken. De aket en og en, to og to og koblet sammen brett og kjelker til lange tog som føk i full fart ned bakken. Dette var moro!

Noen av gutta har sett mye på jack ass på YouTube i det siste, og nå skulle fryktløsheten utprøves. Med mitt forferdelige lånekamera klarte jeg aldri å få fanget de riktig luftige sveva. Nå er ikke virkeligheten akkurat som på film. Det ble noen tryninger, og litt blod måtte flyte før vi gikk hjem. Heldigvis brakk ingen ben, og alle tenner forble i sine respektive munner.

Når det er vindstille er ikke 10 – 12 kuldegrader noe å mase med. Det er rett og slett ikke særlig kaldt. Etter hvert som sola varmet, steg temperaturen til varme 6 minus. Likevel ble det lenge å være ute, og i tolvtiden gikk vi tilbake til skolen.

Det var alltid godt å komme inn etter en utedag. Det brenner i kinnene og man blir søvnig i kroppen. Etter litt lunsj og hvile, ble noen satt til å rydde litt i rotet vårt, andre bakte boller og laget lasagne til i morgen.

Da er det matematikkens dag.

Man kan gå litt lei etter 49 år

Det er lenge siden jeg veide 2750 g og målte 48 cm, nærmere bestemt 49 år siden. Førtini år, – det er lang tid.

Hele den tiden har jeg levd i nær kontakt med meg selv, og da er det kanskje ikke så rart at jeg går litt lei av meg selv av og til. Siden det er umulig å søke permisjon fra sin egen kropp og sitt eget jeg, får jeg heller forsøke å gjøre det beste ut av det jeg har, – forandre litt her og der og så tråkke videre ett skritt om gangen.

Det er fint å bli 49 år, – alternativet vil jeg utsette så lenge som mulig.