Hijab – en utfordring verdt

Debatten tilspisser seg, – og Karita kaster ved på bålet. Det er ganske voldsomt å sammenligne hijaben med omskjæring av kvinner, og det fikk selvfølgelig debatten til å blusse opp. Det diskusjonen egentlig startet med var hvorvidt muslimske kvinner skal kunne gå med hijab til politiuniformen. Emosjonelt heller jeg mot et nei, men jeg har ennå ikke bestemt meg for hva jeg mener. Erfaring har lært meg at jeg skal passe meg for å ta politiske standpunkt bygd på følelser, og jeg tror alle parter gjør klokt i å tenke seg litt om før de lander på et klart ja eller nei.

Det er både politiske og religiøse grunner til at muslimske jenter går med hijab. Hvis det bare handlet om å dekke til håret, ville politicapsen løse det problemet. Med alt håret inne i capsen ville ingen behøve å se et hårstrå.

Hva handler det da om?

Muslimske kvinner bærer hijaben med stolthet. Muslimske kvinner bærer hijaben frivillig. Hvor mange ganger har vi hørt og lest dette den siste tiden? Det forundrer meg at velutdannede, oppegående muslimske jenter gjentar dette mantraet. Vi vet at både stolthet og frivillighet er relative størrelser. Hvis vi beveger oss ut av Norge, ville jeg tro det til og med er mulig å finne muslimske kvinner som er stolte av at de er omskåret. På samme måte kunne en kvinne i det gamle Kina være stolt av sine stramt, snørte føtter, og en norsk overklassekvinne stolt av sin stramt, snørte midje. Sånn er det jo. Hvis man lever i en kultur der det å være omskåret eller ha snørte føtter gir status, så blir man stolt av det. Det betyr ikke at snøring av føtter eller omskjæring av kvinner er flott. Det er heller ikke stramt snørte midjer. Det er oseaner mellom et omskåret underliv og et religiøst hodeplagg, men jeg vil gjerne tenke over om det er flott å bære hijab, om det er noe å være stolt av – og på hvilket grunnlag muslimske jenter velger å bære den.

Av barn og fulle folk skal man høre sannheten, sies det. Det er få fulle folk blant muslimer, – men barn er det. Jeg kjenner relativt mange muslimske barn, også gutter. Det er interessant hvor ofte noen av dem forteller sine muslimske medsøstre at de ikke er ekte muslimer, til og med at de er horer – hvis de ikke dekker seg til. Hvor tar de det fra?

Stolthet og frivillighet er sterkt knyttet opp mot forventninger i kulturen, og både gutter og jenter forholder seg til mange slags frivillighet. Jeg har flere ganger hørt muslimske gutter fortelle hvor grusomt det var å bli omskåret i hjemlandet i sommerferien, – men hvor stolte de var etterpå. Nå var de menn! Jeg har spurt dem om de lot seg omskjære frivillig, og da nøler de. Ingen tvinger meg, så det er på en måte frivillig, men hvis vi ikke gjør det, blir vi jo helt utenfor.

Sterke krefter er i sving her, og de rammer også oss. De fleste av oss har opplevd at vi har valgt å gjøre -og ikke minst valgt å ikke gjøre, noe vi egentlig ville fordi det ikke passer inn i den kulturen vi er en del av. Vi tilpasser oss. Noen ganger er det nødvendig, – andre ganger er det undertrykkende og fortjener et opprør.

Ingen fant på å snøre føttene til kinesiske menn. Muslimske menn dekker ikke til mer enn kristne menn. En av hijabens oppgaver er å skjule en del av kvinnekroppen for at den ikke skal vekke attrå hos menn. Hvorfor er det ikke et tema blant muslimer at kvinner kan bli seksuelt opphisset av å se på en utildekket mannearm, mannerygg – hva det nå måtte være? Hvorfor dekker ikke muslimske menn kroppen sin, sånn at de ikke skal komme i skade for å friste kvinner? Kan det være fordi kvinners egen seksualitet ikke regnes med? Hvis det er sånn, er hijaben noe langt mer enn et tøystykke, som en muslimsk kvinne visstnok kalte det her om dagen.

Mange av oss blir opprørte når vi hører om norske polititjenestemenn eller dommere som stiller kritiske spørsmål om utfordrende påkledning til voldtatte kvinner. Kvinners rett til å være trygge uansett hvordan de kler seg eller oppfører seg, er et tema som ennå dukker opp i norske aviser. Har ikke en politibetjent i hijab allerede signalisert hva hun mener om dette? Hijaben vil i hvert fall skape usikkerhet om dette.

Kvinners kamp for likestilling, også på det seksuelle området, er ikke i mål ennå. Nå må vi gå et skritt tilbake og ta opp igjen en del debatter som egentlig var avsluttet, – og jeg tror det er viktig at vi gjør det. Muslimske jenter skal selvfølgelig få bære sin hijab, gjerne med stolthet, – men de må tåle å bli utfordret på den, akkurat som jeg stadig blir utfordret på mine valg. Hva er det som gjør en hijab verd å være stolt av? Jeg oppfatter en slags servilitet, – man vegrer seg for å stille kritiske spørsmål til de kulturutrykkene muslimer har tatt med seg til Norge. Det er som om man mistenkeliggjøres hvis man er kritisk, og det å holde kjeft og smile og nikke blir sett på som å vise respekt. Det er ikke respektfullt å la alle få være i fred med sitt, – og det skaper i hvert fall ikke god utvikling.

En del av undertrykkelsens natur, er at den undertrykkede sjelden føler seg verken tvunget eller undertrykket. Vi kan finne mange eksempler på det vi oppfatter som undertrykking av kvinner i Norge i tidligere tider, eksempler vi alle er enige i at var undertrykkende. Hadde vi spurt disse kvinnene om de følte seg tvunget, ville de fleste trolig svart nei, fordi det de gjorde var forventede uttrykk i den kulturen de var en del av.

Sakte, men sikkert, gjorde noen opprør, protesterte og tok andre valg. Det hadde ofte store personlige omkostninger for dem som våget å opponere. Vi skal være takknemlige for at de gikk foran, og det forplikter oss til å gjøre det samme. Vi utvikler oss mot noe bedre gjennom maktfrie diskusjoner der vi konfronterer hverandres fordommer, – og det beste argumentet forhåpentligvis vinner. Den utviklingen må fortsette, – selv om vi må tråkke noen på tærne i prosessen.