Kusinen hadde invitert oss på premiere i går: Edvard Munch – Alfa og Omega av den danske dramatikeren Sten Kaalø. For å si det pompøst: Det ble en forykende aften! For et stykke! Etter å ha lest om forestillingen, var jeg redd den skulle være vanskelig å følge, – det hele hørtes litt eterisk ut. Det var det på ingen måte.
I 1908 var Edvard Munch innlagt på Jacobsons nerveklinikk i København i åtte måneder. Dette oppholdet danner bakgrunnen for stykket, – og så begynner galskapen. Gjennom flash backs vises Munchs forhold til familie og venner. Vi får innblikk i hans opprivende kjærlighetsforhold og ikke minst i hans kamp for å få malt. Alt er anspent og vrengt ut mot det grenseløse, et drømmespill der vi går ut og inn av virkelighet og fantasi, delirium og mareritt. Edvard Munch levde midt i sin samtids kulturliv, og derfor er forestillingen full av referanser og kjente personer fra tiden. Det er spennende å følge. Merkelig nok er det til tider hylende morsomt også.
Scenen er helt enkel, bare noen skillevegger som illuderer både murvegger, lerreter og psykiske barrierer i Munchs sinn. Ellers består rekvisittene av en seng, et badekar, et skjermbrett, en telefon og noen stoler. Vi trenger ikke mer. Til gjengjeld er lys- og lydkulissene fantastiske. Vi blir med Munch ned i dypet, bokstavelig talt. Jeg fikk nesten dotter i ørene da den intense, men lodne lyden fortalte oss at vi var dypt nede under vann. Det boblet dypt og tungt, og figurene på scenen beveget seg sakte og seigt som om de kjempet seg opp gjennom vannmassene. Det var nesten så jeg måtte ta svømmetak, og det må oppleves!
I flere av dialogene sto skuespillerne vendt mot publikum i hver sin ende av scenekanten langt fra hverandre. Så spilte de likevel mot hverandre uten å være i fysisk kontakt. De snakket og beveget seg som om de sto tett, tett eller berørte hverandre. Det ga en flott effekt. Kombinasjonen av avstand og nærhet understrektet Edvard Munchs ensomhet på en sår måte.
Siden dette ikke er en teateranmeldelse, har jeg ingen forpliktelser om å nevne alle skuespillerne. De er vel verdt å skrive om alle sammen, men jeg nøyer meg med å skrive om Øystein Røger som spiller Edvard Munch. Han er på scenen i tre timer og gjør en utrolig innsats. Det er noe med ansiktet og stemmen til den mannen. Han spiller på en fandeninvoldsk, intens måte som bare river oss med. Vekslingen mellom det vare, intense, sårbare og det ville og burleske blir ivaretatt på en troverdig måte. Om det var tilsiktet eller ikke, vet jeg ikke – men han gjorde hele stykket utrolig sexy. Jeg er godt kjent med Edvard Munchs liv. Thv heter også Munch, og Edvard Munch er en del av vår familiehistorie. Men jeg har aldri før tenkt på ham som sexy. Det var han i går. Veldig!
Ved siden av meg satt Øystein Røgers to døtre. Det ga meg en ekstra tilleggsopplevelse å betrakte den minste datteren hans. En liten jentekropp som lente seg nærmere og nærmere setet foran. De små spørsmålene hun stilte til mammaen sin underveis viste at hun kjente historien godt. Det må ha vært en sterk og nesten skremmende opplevelse for ei lita jente å se et sånt stykke, og særlig med pappa i hovedrollen. Det var sterk kost for oss andre også.
Når kusinen inviterer følger det alltid med litt ekstra bonus. Jeg blir aldri lei av å få være med på bakrommene på Centralteateret. Det er trangt, gammelt og loslitt med en blanding av fordums storhet med gull og glitter blandet med avskallet maling og slitt treverk. Det er som å komme inn i et fransk varieteteater fra riktig gamle dager. I hvert fall er det sånn jeg forestiller meg et gammelt fransk varieteteater. I går fikk vi komme opp på loftet for å se patineringsrommet, og vi kom bak scenen både før og etter forestilling. Det er merkelig å gå der mellom skuespillere som gjør stemmeøvelser, kostymer og effektivt kaos. Vi smyger oss innimellom og kikker nysgjerrig til høyre og venstre. Jeg klør selvfølgelig etter å ta bilder av dem alle sammen, men det kan jeg jo ikke. I stedet fotograferer jeg litt her og der uten å få med skuespillerne. Ett sted har riktig nok Øystein Røger sneket seg med. Jeg så ikke at han sto på scenen da vi var på galleriet etter forestillingen, men jeg kan jo ikke noe for at han var linselus. Det jeg egentlig skulle fotografere var det sceneteppet som avsluttet stykket: Solen. Kusinen og en kollega hadde forresten moret seg med å male et tilsvarende i mindre format bak i skuespilleravdelingen. Jeg tror de har det utrolig moro de som jobber på et teater, – og særlig på dette teateret.
Så var det sjampagne og taler, – og jammen fikk vi ikke være med på det også. Vi fikk gratulert og takket regissør Lars Erik Holter. For oss som lever i en helt annen verden til daglig, er det merkelig å stå der tett i tett med alle de kulturarbeiderne vi ellers bare ser i avisene. Men vi kjenner vår besøkelsestid. Da glassene var tomme, takket vi pent for oss og satte kursen mot det vanlige livet igjen.
De fem bildene fra forestillingen er hentet fra teaterets hjemmesider.
Livet leker 