Vår nærmiljøskole heter Cicignon skole. Det er en barne- og ungdomsskole med omkring 480 elever. Den opprinnelige skolen har alltid blitt kalt Den gule anstalt på folkemunne. Den ble bygget som byens Høyere skole i 1868. I 1900 ble skolen bygget om. Taket ble forandret, og det ble lagt til en ekstra etasje. Senere fikk skolen flere tilbygg. Det første, Gråfløyen, ble tegnet av ingen ringere enn Arnstein Arneberg og oppført i 1924 som en klasseromsfløy.
Jeg har vokst opp i dette området, og Cicignon skole var min skole både på ungdomsskolen og deler av gymnaset, og det var her jeg møtte Thv da jeg gikk i åttende klasse. Min svigerfar og flere andre i Thvs familie har også gått på Den gule anstalt, og senere har begge våre barn gått inn og ut her i mange år. Det betyr at vi har et kjærlighetsforhold til denne skolen, og det var med spenning vi ble med en venninne bort for å ta det hele i nærmere øyensyn.
Nå i januar åpnet skolen etter en omfattende rehabilitering. Denne gangen handlet det ikke om en ny etasje eller et tilbygg. Hele skolen framstår som ny, og det er bygd til 3000 kvadratmeter. På dette bildet ser vi den eldste delen, Den gule anstalt, helt nederst. Deretter kommer de fargerike vinduene som er en del av den nye rehabiliteringen. Nærmeste ser vi den grå delen, klasseromsfløyen fra 1924.
Vi var mest spent på hvor mye av det gamle de hadde valgt å ta vare på. Det skulle vise seg at selv om skolen framstår som moderne og ny, var det mye å kjenne seg igjen i. Det første vi la merke til da vi skulle gå inn hovedinngangen var den gamle, store porten. Dørhåndtaket var det samme som det alltid hadde vært. Dere vet hvordan jeg er, – jeg får ståpels av originale historiske objekter. Tanken på at min svigerfar, min mann, jeg selv og mine barn – alle har tatt i dette dørhåndtaket og åpnet akkurat denne porten gir meg et deilig grøss.
Når vi gikk gjennom denne porten i gamle dager, kom vi inn i en stor, gammeldags skolegård. Skolegården var innelukket, omkranset av skolebygningene og et gjerde mot elven. Jeg husker hvordan jeg syklet inn porten i full fart de dagene jeg var litt sent ute. Sykkelskuret lå på den andre siden av skolegården, men det var forbudt å sykle der inne. Når vi skjente inn porten i fykende fart, var det alltid i håp om at det ikke skulle stå en lærer på innsiden for å knipe oss.
Nå er hele skolegården innebygget. Der vi før hoppet paradis og lekte, er det nå en fantastisk kantine med scene og andre herligheter. Det er altså så merkelig å se de gamle ytterveggene på Den gule framstå som innevegger i kantina.
Den gamle kjellerlemmen er pusset opp, men nå er den kanskje litt slakkere i vinkelen enn den var før. Så er det heller ikke noe problem med snø som blir liggende. Nede i kjelleren var det mørkerom i den tiden Marthe var elev her. I en periode på ungdomsskolen mener jeg å huske at hun fikk ha egen nøkkel. På fredagene etter skoletid gikk hun ned i kjelleren for å hygge seg i mørkerommet.
Når man står i andre etasje ser kantine- og sceneområdet flott ut. Buene i bakgrunnen er de gamle buene i uværsskuret som var en del av inngangspartiet i gamle dager. Nå rommer deler av skuret det nye biblioteket.
Skolen har blitt diger, og jeg fikk ikke helt oversikten. Vi føk opp og ned trapper, gamle og nye. Noen ganger ropte vi ut: Oj, – nå er vi jo i det gamle Framrommet, eller Nå er vi jo på det gamle lærerværelset. Nye og gamle trapper fungerte godt sammen, synes jeg. En av de nye falt likevel ikke i smak hos Thv. Hullene i rekkverket her innbyr små barn til å stikke hendene inn. Rekkverket er laget av metall, og kantene i hullene er skarpe. Hva hvis lille Jon står med en hånd inne i et hull, og så kommer lille Julie og dytter ham i stor fart? Amputasjon!
Jeg jobber selv på en nybygget ungdomsskole. En gammel skole som skal bygges om byr på helt andre utfordringer enn et nybygg. Likevel må jeg si at jeg var forundret over hvor enorme arealer som fungerte bare som korridorer og ganger. Kanskje skyldes det at det er krevende å binde nye og gamle arealer sammen uten å få mange korridorer.
Lærerne har fått helt vanlige lærerarbeidsplasser, verken større eller mindre enn det som er vanlig. I tillegg har de egne trinnrom, små lærerværelser som kan brukes til møter og forberedelsesarbeid. La oss håpe de likevel finner tid til å stikke innom lærerværelset. Det var lyst og åpent med lekre møbler og lamper. Lys og luft preget forresten hele skolen. Det er godt gjort å få så mye lys inn i en gammel murbygning.
Cicignon skole er en barne- og ungdomsskole. Den skal dekke mange behov for unger fra fem til seksten år. SFO har sine lokaler, – det samme gjelder innføringsklassen for minoritetselever. Selv om jeg sukket og jublet meg over hvor lekkert det hadde blitt over alt, ble jeg mer og mer klar over at jeg selv trolig blir der jeg er. Det skal nemlig innrømmes at jeg i perioder har lekt litt med tanken om å bytte skole. Da jeg fikk et innblikk i undervisningsforholdene på Cicignon, forsto jeg i hvert fall at jeg neppe vil søke meg dit. Den eneste grunnen til at jeg av og til har vurdert å skifte skole selv, er at vi år om annet må undervise elevene i storrom. Det betyr at et helt team med 50 – 60 elever undervises i ett klasserom de fleste av ukas undervisningstimer. Jeg har prøvd det, og jeg liker det svært dårlig. Men det var altså ikke noe bedre på Cicignon, og noen av løsningene var fullstendig uforståelige.
Min venninne underviser i dette flotte klasserommet. Her bedriver hun engelsk med godt over 30 elever. At rommet er uendelig langt, sånn at de bakerste elevene har en kilometer fram til tavlen er en sak. En ganske annen er de to døråpningene inn i rommet. Merk deg at jeg skriver døråpninger – ikke dører. Det er ingen dører! På utsiden er det en korridor, og i korridoren befinner det seg en mengde metallskap. Når elevene som bruker skapene skal hente ting, løper de fram og tilbake utenfor døråpningene. Metalldørene smeller, unger prater, – roper og mister ting. Jeg skulle likt å høre argumentene for at rommet ikke er forsynt med dører. Noen må jo ha ment at det er bedre uten dører enn med.
Hvis ikke arbeidsforholdene er gode, hjelper det lite at rommet er en estetisk nytelse. Det blir ikke bedre undervisning av vakre lamper og et dekorativt tak.
Denne klassen har stor plass og mange elever i samme rom. Andre steder var det motsatt. Klassen disponerer flere små rom, men ikke noen felles klasserom. Riktig nok var det mange små og store auditorier, men auditorier var det rette ordet, for her var det ingen bord å skrive på. Ungene deltar i undervisningen mens de sitter i trapper. På ungdomsstrinnet mener jeg at det ikke er nok at elevene lytter, – de må skrive også. Men det samme kan sies om auditoriene om om det meste annet på denne skolen: De var pene å se på.
Det sosiale var også ivaretatt for elevene. Over alt var det hyggelige sofagrupper og rom for prat og kos. Jeg synes det er et stort framskritt at moderne skoler har rom og møbler dom innbyr til sosialt samvær.
Nå spørs det om ikke disse hulene kan bli i overkant sosiale. Thv ble i hvert fall fristet til å krype inn. En sånn kunne jeg jammen tenke meg å ha hjemme – en lesehule.
Alt i alt synes jeg ombyggingen har vært vellykket. Skolen har blitt stor og romslig, og den er en estetisk nytelse. Men som lærer ser man også skoler med et annet blikk. Jeg vurderer hele tiden hvordan arbeidsdagen ville oppleves hvis dette var min arbeidsplass. En skole er en skole er en skole, og jeg har aldri glemt en setning jeg hørte en gang: Gi meg en flokk unger i skyggen av et akasietre, og jeg skal bedrive skole. På denne skolen er jeg redd ungene fort vil krabbe ut av skyggen og spre seg utover alle grenene. Sånt blir det lite konsentrasjon av.
Det er uansett moro å gratulere byen med en ny og lekker skole.
Livet leker 