Daily Archives: 24.02.09

Lars Monsen fortrenger Gunnlaug Ormstunge

Jeg har nettopp begynt å leie elevene mine gjennom norsk litteraturhistorie, og vi skal langt, helt fra Håvamål til Gro Dahle. Det er en lang reise, og den varer helt til våren 2011. Ennå har vi ikke kommet lenger enn til de islandske ættesagaene, så det er langt fram.

Akkurat nå er jeg litt motløs. Jeg sliter med å tilpasse meg den nye læreplanen, og jeg blir ikke fortrolig med den nye tilnærmingen til litteraturen. Det kan se ut som om temaer og innhold er viktigere enn de litterære kvalitetene.

Både nå og tidligere går jeg gjennom stoffet i kronologisk rekkefølge. Jeg vet at elevene trenger den strukturen som ligger i fast kronologi. Det er også nødvendig hvis de skal kunne se litteraturen i et kulturhistorisk perspektiv. Det nye nå er at vi samtidig som vi konsenterer oss om teksten, forfatteren og kuturen også skal ha fokus på temaer. Elevene skal hele veien sammenligne gammel og ny litteratur med samme tema. Det er ikke noe galt i det. Tvert om er det en kjempegod idé, – hvis det bare hadde vært én av mange tilnærmingsmåter. Sånn har det ikke blitt. Til muntlig eksamen skal elevene jobbe ut fra et tema, for eksempel: Helt og antihelt, makt og motmakt eller noe annet, – og så skal de presentere to eller flere tekster og sette dem opp mot hverandre. Eksamen er på mange måter styrende for arbeidet i norsktimene, og nå fører jeg meg overstyrt. Vi er altså godt i gang med den norrøne perioden, og jeg hadde gledet meg til å lese Gunnlaug Ormstungessaga høyt for klassen. Jeg har god erfaring med å gjøre det. Kjærlighetshistorien mellom Helga den fagre og Gunnlaug Ormstunge appellerer til denne aldersgruppa. Teksten har mye å by på av både romantikk og dramatikk. En gang Gunnlaug er på reise, går han fram for en jarl. På foten har han en svull, og verken tyter ut hver gang han trår på foten. Her får de innblikk i vikingenes idealer om å ikke pyse. Jarlen spør hvorfor Gunnlaug ikke halter sånn som det er fatt med ham. Ikkje skal ein gå halt så lenge begge føter er jamnlange, Herre, – svarer Gunnlaug på ekte vikingvis. Når sagaen går mot slutten og Helga skal dø, hender det at noen elever må opp for å tørke en liten tåre. Helga får mannen sin til å svøpe henne i den kappen hun en gang fikk av Gunnlaug. De to får jo aldri hverandre.

Men mine elever kommer aldri til å bli kjent med Gunnlaug Ormstunge og Helga den fagre. Vi rekker det nemlig ikke, og jeg mistenker at det ikke kommer til å by seg så mange flere anledninger til å treffe ham. I stedet må vi passe på at vi får med en moderne tekst som kan gi oss nye perspektiver på vikingtida og heltene, vi skal lese om moderne helter. I læreboka har de løst dette ved å gi oss en tekst skrevet av Lars Monsen. I denne teksten forteller Lars Monsen om et møte med en isbjørn. All ære av Lars Monsen, – teksten er slett ikke dårlig, og den har mye å by på. Men det er mer: Vi skal lese om flere moderne helter, kvinnelige og mannlige, unge og gamle. Og for alt dette må altså Gunnlaug vike. Lars Monsen treffer elevene i alle medier, faktisk på TV allerede i kveld. Gunnlaug presenteres bare i mine norsktimer.

Og sånn fortsetter det. Snart skal vi i gang med folkediktnigen. Tidligere har vi gravd oss ned i et temaarbeid med folkeeventyrene våre. Elevene mine har øvet seg på å gjenfortelle eventyr slik de gjorde i gamle dager. De har definert sjangertrekk i eventyr og de har framført en dramatisering. Det tror jeg neppe vi rekker i år. Før vi i det hele tatt kan begynne å lære hva et eventyr er, skal vi nemlig snakke om fantasylitteratur i sin alminnelighet. Vi skal lese fra Ringenes herrre og Harry Potter. Det har vi gjort tidligere også, men ikke i dette omfanget. Det er en krevende disiplin å sammenligne tekster, – og det som er krevende tar tid.

Den grusomme folkevisa Olav og Kari får fortsatt lov til å være med, – men etterarbeidet her er så omfattende at jeg kan glemme mye av det jeg tidligere hadde på planen. Den sammenlignende teksten her er nemlig filmen Jalla, jalla, – og elevene skal finne felles tematikk i de to tekstene. Det er egentlig en strålende idé, eller kanskje ikke – men skal det fortsette sånn må jeg legge til side mye av nasjonallitteraturen vår. Hvis jeg skal måtte trekke paralleller til moderne tekster hver eneste gang vi leser noe av nasjonallitteraturen, spørs det hvor mye tid jeg kan sette av neste år når vi skal bli kjent med Henrik Wergeland.

Og misforstå meg ikke: Vi har alltid lest moderne tekster for elevene, – vi har bedrevet sammenligning, – vi har vist filmer. Men det får da være grenser. Min erfaring er at trettenåringer bør presenteres for ryddig stoff i kronologisk rekkefølge, hver ting til sin tid. Nå føler jeg at alt kommer hulter til bulter i en eneste lapskaus.

Mens jeg går her og gremmer meg, tenker jeg på hvor tilfeldig sånne nye ideer er. Jeg lurer på hvem som kom på tanken om denne sammenligningen? Jeg ser dem for meg der de satt i en gruppe som skulle lage norskdelen i læreplanen. Det må ha vært ett menneske som på et eller annet møte sa: Vet dere hva? Jeg har en idé. Hva som siden skjedde kan man bare spekulere i. Kanskje ble det en saftig diskusjon, og så endte det opp med at flertallet var enige i at sånn skulle det gjøres, sammenligning var tingen. Men det kan like godt hende at den som kom med forslaget hadde en så sterk posisjon at hun fikk det som hun ville ganske umiddelbart. Kanskje hadde de dratt og kompromisset om andre ting, og nå var det hennes tur til å få gjennomslag.

Så spørs det hvor viktig man synes Gunnlaug Ormstungessaga og Henrik Wergeland er, og der strides de lærde. Gamle norsklærere som jeg har vært gjennom alle fasene. En periode var den historisk-biografiske periode den vanlige, så ble den kastet ut og forfatteren ble erklært død. I noen år nå har vi vekket forfatterne til live igjen, men nå må jeg altså legge noen av dem i kunstig koma en periode. Jeg er av den formening at den gamle litteraturen, vårt folks gamle historier, måten å formidle på gjennom tekst, – alt dette er små, små biter i det puslespillet som skal gi elevene en følelse av å være norske, av å tilhøre et kulturelt fellesskap. Det er viktig!

Jeg må være lojal mot læreplanen. Egentlig skulle dette vært på plass for et par år siden, men fordi vi ikke hadde nye lærebøker, valgte vi å gå langsomt fram med forrige kull. Nå er det full rulle. Men som gammel norsklærer vet jeg at det aldri varer lenge. Om en stund, – en liten stund, kommer det nye planer og nye ideér, og da er det viktig at vi ikke går for langt i å tolke de planene vi skal følge nå i sin ytterste konsekvens. Hadde vi gjort det, ville pendelen fått alt for store utslag for både elever og lærere. I stedet forsøker vi å bevare det vi synes er verdifullt fra tidligere planer, høste det beste fra de nye – og jenke det til som best vi kan.

Men noen Gunnlaug Ormstungessaga blir det ikke denne gangen.

Reklamer