Bloggen min er to år i dag, og da er det tid for litt ettertanke. I denne tiden har jeg blogget 812 poster, – det er godt over en om dagen. Det er sånn jeg liker å ha det. Besøkstallet stiger langsomt, – i overkant av 400 klikker seg innom her hver dag med noen opp- og nedturer.
Da jeg begynte å blogge, visste jeg ikke helt hva jeg ville med hele prosjektet. Det eneste jeg visste var at det var en mulighet til å kunne skrive av meg noe av det jeg har i hodet, – og det er nettopp det jeg har gjort. Jeg visste på forhånd at jeg hører til dem som tenker bedre når jeg skriver, – deler av min hjerne er faktisk delegert til fingrene mine. Når jeg begynner å skrive ned tankene mine, har jeg noen ganger en litt vag idé om hva jeg selv mener og tenker. Mens jeg skriver blir det klarere og klarere. Det er en merkelig og uforståelig prosess, og jeg bare konstaterer at det er sånn.
Jeg ser på bloggen min som en slags dagsavis med varierende innhold, og jeg forsøker å blogge hver dag. Det føles ikke som noen plikt, mer som en drivkraft. Det er minst like viktig for meg å lese andres blogger som å skive min egen, – og jeg liker blogger som er i gang hele tiden. Når man skriver hver dag, må noen poster bli ganske intetsigenede. På den annen side er det ofte de pludrete postene som gjør at jeg blir bedre kjent med den som skriver. Forhåpentligvis er det sånn for mine lesere også.
Nå som bloggen har blitt to år, synes jeg bloggingen har blitt litt mer komplisert enn den var den første tiden. Bloggen min er veldig lite kontroversiell. Her skrives det om både mat, blomster og strikketøy. Sånn skal det fortsatt være. Jeg er et hverdagsmenneske, og da er det naturlig å skrive om hverdagen min. Mange lesere gir også uttrykk for at de liker disse postene. Men jeg vil også skrive om alt det som tenner meg, – og det er det veldig mye som gjør. Likevel merker jeg at jeg har noen skrivebremser, og dem har jeg ikke satt på bevisst. Selv om de ikke kommenterer på bloggen min, vet jeg at mange jeg kjenner i det virkelige liv leser her. Det hemmer meg på en måte. Jeg tar gjerne en fight ansikt til ansikt, men jeg er ikke like modig til å fronte meninger eller følelser som jeg vet at familie, venner og kolleger ville bli sjokkerte over. Ettersom tiden har gått, føler jeg behov for å skrive om mer personlige ting, – ting som er vonde og kontroversielle, og som ofte involverer andre mennesker. Jeg har aldri savnet dette tidligere, men bloggingen har åpnet en mulighet som har skapt et behov jeg ikke helt vet hvordan jeg skal få dekket.
Det er ikke lett å vite hvor lenge en blogg varer. Nå i det siste har jeg vært litt lei av både meg selv og bloggen min. Stemmen min høres så alt for godt gjennom alt jeg skriver, og noen ganger oppfatter jeg den som en skjærende kjerringstemme. Da får jeg lyst til å klappe igjen og holde kjeft. Skrivelysten er likevel fortsatt så sterk at jeg overhører min egen misnøye.
Du må gjerne henge med en stund til.
Livet leker 