På skolen vår må elevene gjøre indretjeneste noen uker i året. Alle klassene får tildelt en periode, og så skal de bidra til at hjulene går rundt. Hver elev får sin oppgave, og så er de i gang med å smøre bagetter i kantina, selge mat, tømme og kildesortere søppel, betjene biblioteket, låse skolen etter arbeidstid og sitte i elevvakta. Denne siste oppgaven er veldig viktig. Alle som ringer til vår skole blir først møtt av en elev. Lærerne har hver sin telefon i beltet, og det er elevvaktas oppgave å sette over til rett person. Mange som ringer til oss blir litt forskrekket når de skjønner at det er en elev som tar telefonen, men det går faktisk veldig bra, og det er god trening for elevene.
Det går mye tid til denne indretjenesten, og det er en forutsetning at elevene jobber innimellom slagene. Denne karen går i åttende klasse, og her har han telefonvakt. Mellom telefonene jobber han med matematikkoppgavene sine. Det som fanget min oppmerksomhet var den boka som lå oppslått ved siden av ham: Menn som hater kvinner. Den har jeg jo selv lest, og jeg tenker at det er kraftig kost for en trettenåring. Mellom de permene er det vold og brutalitet så det holder. Men mest av alt minnet han meg om meg selv da jeg var i den alderen. Boka ligger nemlig der som en premie. Han har bestemt seg for å gjøre ferdig matematikken før han får lese mer i boka. Sånn var jeg også. Jeg gjorde leksene i ett fag, – og i premie for det fikk jeg lese et kapittel i boka mi. Så var det fag nummer to, – og et nytt kapittel. Det skal sies at det hendte boka fenget sånn at det ble både to og tre kapittel før jeg klarte å løsrvive meg for å gå løs på et nytt fag. Jeg tror han som satt her var mer disiplinert enn jeg var.
Gutten i elevvakta og jeg var enige om at vi gleder oss til filmatiseringen av Menn som hater kvinner, – det spørs bare om han er gammel nok til å slippe inn på den. Det blir nok voldsomme saker.
Livet leker 