Lisbeth Salamander – en superhelt

Stieg Larsson – alle leste visst Stieg Larsson i fjor. Bare ikke jeg. I jula fikk jeg låne et eksemplar av Menn som hater kvinner. Det ble lite lesing. Noe så kjedelig! Jeg prøvde om og om igjen, men det fenget ikke, og etter noen titalls sider ga jeg opp. I vinterferien satte jeg meg ned igjen. Det var Now or never!  Så mange lesere kunne da ikke ta feil. Og nå kom jeg endelig igang. Da Lisbeth Salander, i mitt hode kalt Lisbeth Salamander, gjorde sin entre, skjedde det noe. Og de hadde rett alle som hadde mast om Stieg Larsson. Dette var sykelig spennende.

s1.jpg

Og siden har jeg lest og lest og lest. En natt fant jeg meg selv liggende på magen på badegulvet med Lisbeth foran øynene. Jeg måtte bare vite hvordan det gikk. Jenta som lekte med ilden ble lånt av en kollega og lest ut i påskeferien, og den siste, Luftslottet som sprengtes, aner jeg ikke når jeg har lest. Den har bare forsvunnet inn i øynene mine i løpet av den siste uka.

Stieg Larsson er en mester i cliff hangers. Stadig legges det ut åte, og så må man lese videre for å få vite hva som skjer. Men når jeg tenker meg om, så har jeg lest mange dameromaner av kioskslaget som er like spennende. Nå som lesingen er over, sitter jeg igjen med en litt flau smak i munnen. Hva var nå dette? Det var spenningen, – og litt annet.

Selve kriminalgåten, plottet, var knyttet rundt en østeruopeisk avhopper og politiske forhold under den kalde krigen. Selv om det foregikk en del i James Bond-stil den gangen, er dette i overkant urealistisk. Det får da være grenser for galskap. Men spennende var det.

s2.jpg

Og så er det Lisbeth Salander da. Med henne får ordet urealistisk en helt ny betydning. Denne kantete, asosiale jentungen som er et geni på alle de områdene der hun trenger å være et geni. Jeg har lest en del om Larsson i det siste, men ikke nok til å vite hva han vil med denne figuren. Likevel synes jeg det skinner igjennom at han har en enorm beundring for det autodidakte menneske, – og en tilsvarende skepsis til akademia. Selv om romanfiguren Frøken Salamander irriterte meg noe grenseløst med sin overjordiske intelligens, sine ekstreme kunnskaper og sin uovervinnelige kampteknikk, – så var det nettopp på grunn av henne jeg leste videre. Hun er virkelig en superhelt av tegneserieformat, og hun var lett å bli glad i. Dessuten virkeliggjør hun en hemmelig fantasi jeg har. Etter å ha blitt voldtatt av en seksualsadist, hevner hun seg på en så bestialsk måte, at det grøsset deilig nedover ryggen min. Endelig en som gjør alt det jeg egentlig mener man ikke skal gjøre, – og det er deilig, deilig! Da jeg hadde lest den scenen følte jeg meg tom for aggressjon i lang tid, før jeg var klar for å fylle opp lagrene på nytt.

Mikael Blomkvist er også en artig skrue, og det livet han lever med spennende journalistoppdrag og stadig nye lekkerheter i sengen kan gi fin næring til fantasiene hos noen og enhver. Hvem ville ikke leve litt Mikael Blomkvist innimellom?

Heldigvis er det over. Stieg Larsson er død, og selv om han rakk å skrive en halv bok til, er det bestemt at den ikke vil bli utgitt. Like godt. Det er grenser for hvor ofte jeg har tid til å ligge på badegulvet å lese midt på natten.

s3.jpg

9 responses to “Lisbeth Salamander – en superhelt

  1. Da jeg var ferdig med den tredje boken så oppdaget jeg at jeg ble litt irritert fordi Larsson døde før han ble ferdig med den fjerde boken. Så oppslukt (og bortreist) kan man altså bli.
    Jeg var ikke snakkendes til de ukene jeg leste disse bøkene.

  2. Jeg var helt bortreist jeg også, – og endte altså med å ligge på badegulvet å lese om natten.

  3. Jeg bryr meg ikke så mye med å gjennomanalysere de bøkene, selv om jeg jo spør meg selv om hva i all verden det er som fenget meg så til de grader. Jeg hadde det på samme måte med Mankell (Walander-bøkene) og Drageløperen som jeg leste nå sist – jeg er ikke tilstede noen andre steder enn i boken hvis jeg har den med meg.

    Og når jeg starter på den siste boken så blir jeg sånn «snufs», for nå er det snart ferdig. Og jeg tror aldri at jeg skal finne en bok som jeg kan begrave meg i på samme måte som akkurat den 🙂

    Du må gjerne gi meg noen anbefalinger.

  4. Hvor jeg genkender det, Hege, også det med at den første bog var svær at komme i gang med. Jeg valgte faktisk i lang tid ikke at gå i gang med tredie bind, fordi jeg vidste, jeg ville blive fuldstændig opslugt.

    Jeg må sige, jeg har haft det lidt på samme måde med Jo Nesbøs bøger, især den sidste, både med den og med Stieg Larssons sidste måtte jeg stoppe med at læse, for jeg var så bange for, hvordan forfatteren ville lade det ende 😉

  5. For meg er det heller ikke noe poeng i å gjennomanalysere sånne bøker. Jeg bare undret meg over at Larssons bøker fikk så enormt mye ros.

    Jeg har det som deg, Sissel. Jeg vil gjerne ha mer, flere bøker å bli skikkelig oppslukt av, og det ble vi jo av disse. Noen gangen om sommeren kjøper jeg en eller annen pocketdameroman. Det holder med en, men jeg forsvinner inn i boka, og det er det jeg er på jakt etter noen ganger.

  6. Jeg er enig i at Jo Nesbø også skriver veldig medrivende, Lene. Det er vel det som kjennetegner de krimbøkene vi liker aller best.

  7. Det tog også mig 100 sider, før Mænd der hader kvinder begyndte at fænge hos mig – og på trods af mit køn havde jeg den samme frydefulde fornemmelse ved følge Lisbeth Salander hævn over voldtægtsmanden i detaljer.

    Men både Mikael Blomkvist, Lisbeth Salander og handlingen er fuldstændig urealistisk, og jeg tvivler på, at anmeldelserne ville have været så begejstrede og salgstallene så svimlende, hvis ikke Stieg Larsson havde lidt den triste skæbne at dø, inden bøgerne udkom og i så ung en alder.

    Med risiko for at få den halve blogverden på nakken: Stieg Larsson skriver egentlig ikke ret godt. Men jo, en udmærket knaldroman.

  8. Du sa det, Uffe. Og jeg tviler ikke på at også menn kan fryde seg over Lisbeths deilige hevn. Det er vel sånt vi drømmer om når vi leser i avisene om diverse bestialiteter. Hadde vi gått dem på skuddhold, så skulle vi nok… Godt vi lar det bli i fantasien.

  9. Tilbaketråkk: Men Stieg er jo død, Peter Jöback « Livet leker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s