Det er ikke så enkelt som at man enten er frisk eller syk. Jeg er nesten frisk, men bare nesten. Den siste uka har et spøkelse regjert i lungene mine. Det gir meg litt hoste, men ikke mye. Det kribler, og pusten er tung uten at det hindrer meg i å gjøre det jeg skal. Egentlig gjør det ikke så mye før klokka nærmer seg fem om ettermiddagen. Da kjenner jeg at dagen har gjort meg forferdelig sliten, mye mer sliten enn jeg burde være. Det er lungespøkelset sin skyld.
Denne dagen har bare rast av sted. Da jeg våknet kjente jeg at både jeg og spøkelset hadde sovet godt i natt, og alt var bare velstand. M og jeg spiste frokost sammen, og så leverte jeg henne i barnehagen. På jobben er fredagen min tøffeste ukedag med undervisning i alle timer. Jeg føler at klassen min er en gjeng usedvanlig samarbeidsvillige unger, men de er mange og de er tretten år. De strukturerte fagtimene er minst slitsomme. Da har jeg styringa, og det er noe å gjøre hele tiden. Klassens time er langt tøffere. Organiseringen er løsere, alle skal til orde, informasjon skal gis og alt dette utløser mye lyd og aktivitet. Uansett ble det en fin skoledag, og jeg fikk gjort det jeg skulle.
I lunsjen ble vi møtt av vaffellukt. Den omsorgsfulle inspektøren vår hadde laget røre og serverte oss vafler, is, sjokolade – i det hele tatt. Det er godt med vafler, men viktigst er det at lederne våre viser at de gidder varte oss opp litt av og til. Det er kanskje naivt av meg, men jeg tar det som et tegn på anerkjennelse og omsorg, – og jeg vet at det er det som er hensikten med det også. Det setter jeg stor pris på.
Da ungene gikk hjem klokka to ordnet jeg bare det nødvendigste. I dag orket jeg rett og slett ikke jobbe mer. Lungene krøllet seg, og jeg begynte å kjenne meg varm og oppkavet. Det betydde at M ble hentet tidlig, og det er hun glad for. Hjemme var Thv og C på plass allerede, og så kom J, – Ms venninne fra barnehagen. Jeg foret dem med litt lasagne fra i går, og så begynte de å leke.
Noen blir stresset av ungebråk, – men det gjelder ikke meg. Jeg satte meg midt i kaoset og kom meg gjennom alle avisene. Så var det ut i verden igjen. Det er nydelig skøyteis på Wiesebanen, og jeg måtte på turné til venner og bekjente for å finne to par skøyter i passende størrelse. Det klarte jeg. Morgendagen er reddet.
Da jeg kom hjem grillet ungen pølser i peisen. Thv krabbet inn i en dress og forsvant ut døra sammen med lille J som skulle følges hjem til sine foreldre. Selv kommer han neppe tibake før midnatt. Det er klubbkveld på Phønix. Da jeg skulle bade ungene, kjente jeg at det var fullstendig slutt på hele meg. Jeg orket ikke noe annet enn å ligge på badegulvet i selskap med boka mi, mens ungene plasket rundt i vannet.
Nå sover de to små søtt med Teskjekjerringa i ørene. Selv har jeg ingen andre planer enn å sitte her i sofaen. Lungespøkelset har ikke lagt seg ennå, og nå har det fått besøk av en fetter som har flyttet inn i magen min. Jeg er kvalm. Rundt meg er det kaos etter ungene: Ketsjup og stekespyd i ved peisen, leker på gulvet, klæri gangen, skittentøy på badegulvet, leker på bordet – og alt skal få ligge der en stund til.
Et glass Pepsi Max, litt krim på TV, et pledd, et par kapitler i Havets katedral, kanskje noen runder med strikkepinnen, – det skal være min fredagskveld. Det holder lenge for meg.
Det beste er at når jeg våkner i morgen er batteriene mest sannsynlig fulladet igjen.
Livet leker 