Alle kan gjøre feil

I august ble jeg den lykkelige eier av et nytt kamera. Jeg fikk god og profesjonell hjelp av i butikken og var fornøyd med sørvisen. Da jeg hadde bestemt hvilket kamera jeg skulle ha, spurte jeg om det fantes i en skikkelig rødfarge – sånn som det der – sa jeg, og pekte på et tilfeldig, men veldig rødt kamera i vinduet. Det gjorde det, og jeg trodde jeg var den lykkelige eier av et knallrødt kamera. Da jeg kom hjem og pakket ut, oppdaget jeg at kameraet hadde en ekkel, vinrød farge, og Thv dro tibake for å bytte det til et sort. Det var en omstendelig prosess, for alle papirer måtte skrives ut på nytt.

Hadde det bare vært så vel at de faktisk hadde skrevet ut alle papirer på nytt.

Allerede i desember gikk kameraet i stykker. Jeg leverte det inn midt i måneden, og var veldig fornøyd med at jeg hadde kjøpt en superforsikring. Uansett hva som var galt med kameraet, ville jeg få nytt. Det var kaos i butikken. De holdt på å rydde opp etter en ombygging, og ingen fant noe som helst. Jeg tror vi holdt på i en halv time før alt var i orden. Fordi det var midt i julerushet, ble vi enige om at jeg ikke skulle begynne å mase om at apparatet måtte bli ferdig reparert før midt i januar.

Når man fotograferer så mye som jeg gjør, er det ille å ikke ha noe å ta skikkelige bilder med, men jeg smurte meg med et par ekstra omganger tålmodighet.

Midt i januar gikk Thv ned for å spørre etter kameraet, men nei, – det var ikke ferdig ennå.

Lørdag ringte jeg forretningen. Det eneste de kunne si, var at kameraet var utlevert til kunden – meg! For noe tøys, sa jeg, – og de lovte å undersøke tøyset og ringe tilbake senere samme dag. Det gjorde de ikke. Jeg ringte, – men de forsto fortsatt ikke noe.

Mandag ringte jeg tilbake. Etter litt fram og tilbake fant de ut at kameraet ikke var utlevert til meg alikevel (Tenk det, Hedda!), men de kunne ikke finne det noe sted, og det var ikke ført logg på det hos verkstedet. Vi ble enige om at jeg skulle ringe tilbake på tirsdag. I mellomtiden skulle de finne ut hvor kameraet mitt hadde tatt veien.

Jeg ringte tirsdag formiddag, men da hadde de glemt meg igjen. Nå var butikksjefen full av beklagelse, og lovte å ta kontakt med verkstedet umiddelbart. Etter en halv time ringte han tilbake. Det er en god og en dårlig nyhet, sa han – uten at jeg noen gang forsto hva den gode nyheten besto i. De hadde nemlig funnet kameraet mitt. Det lå i en pose under disken, og der hadde det ligget siden den dagen jeg leverte det, – for nesten to måneder siden! Om dette var den gode eller den dårlige nyheten, vet jeg ikke. Så fikk jeg vite at min superforsikring ikke sto på dette sorte kameraet, – men på det røde jeg hadde hatt i mitt eie i 30 minutter en gang i august. Damen som ordnet med papirene den gangen hadde glemt å forandre produktnummeret på forsikringspapirene.

Butikkesjefen og jeg ble raskt enige om at det ikke var mitt problem, og han lovte å ordne alt. Forsikringen skulle overføres til mitt sorte kamera, og verkstedet hadde fått beskjed om at min reparasjon skulle ha første prioritet.

Det gjenstår å se.

Hva skal jeg si?

At alle kan gjøre feil?