Mye er sørgelig

Jeg er optimist. Jeg er livsglad. Jeg er positiv. Jeg synes livet leker. Men fy farao så mye sørgelig og trist det er i verden også. Jeg ser det.

På arbeidsplassen min er vi over 500 mennesker som deler hverdagene med hverandre. Heldigvis er de fleste dagene gode, – stort sett veldig gode. Men det vonde ligger alltid under, – sorgen og elendigheten: Slitne, triste kolleger som er bekymret for gamle, syke foreldre. Omsorgsfulle foreldre som ringer og ber oss ta godt vare på ungene deres, for hjemme er det et rent skilsmissehelvete for tiden. Sinte unger som sloss med harde never så snørr og tårer renner. Triste unger som har mistet foreldrene sine i sykdom. Ensomme unger som aldri klarer å komme inn i den sosiale varmen.

Det er fryktelig mye som er sørgelig.

Og så kommer de bitte små gledene. I dag har jeg sittet tre timer sammen med tjue unger som har skrevet sakprosa. De har skrevet på skolen i ti år, og dette var den siste runden. Aldri har fler vært mer konsentrerte. I siste innspurt skal de vise hva de duger til. Det var hyggelig. Det var ro. Det var småprat. Det var spørsmål om hjelp. Midt oppe i det hele satt jeg og rettet en og annen tentamensbesvarelse.

Plutselig kom noen av guttene i klassen opp fra heimkunnskapen. De lurte på om vi ville ha kake. Verdens beste. Det ville vi. Det ble rene skjære hyggen.

Jeg foretrekker sånne dager, men jeg kan ikke velge bort de andre.

Reklame