Stieg Larsson – alle leste visst Stieg Larsson i fjor. Bare ikke jeg. I jula fikk jeg låne et eksemplar av Menn som hater kvinner. Det ble lite lesing. Noe så kjedelig! Jeg prøvde om og om igjen, men det fenget ikke, og etter noen titalls sider ga jeg opp. I vinterferien satte jeg meg ned igjen. Det var Now or never! Så mange lesere kunne da ikke ta feil. Og nå kom jeg endelig igang. Da Lisbeth Salander, i mitt hode kalt Lisbeth Salamander, gjorde sin entre, skjedde det noe. Og de hadde rett alle som hadde mast om Stieg Larsson. Dette var sykelig spennende.
Og siden har jeg lest og lest og lest. En natt fant jeg meg selv liggende på magen på badegulvet med Lisbeth foran øynene. Jeg måtte bare vite hvordan det gikk. Jenta som lekte med ilden ble lånt av en kollega og lest ut i påskeferien, og den siste, Luftslottet som sprengtes, aner jeg ikke når jeg har lest. Den har bare forsvunnet inn i øynene mine i løpet av den siste uka.
Stieg Larsson er en mester i cliff hangers. Stadig legges det ut åte, og så må man lese videre for å få vite hva som skjer. Men når jeg tenker meg om, så har jeg lest mange dameromaner av kioskslaget som er like spennende. Nå som lesingen er over, sitter jeg igjen med en litt flau smak i munnen. Hva var nå dette? Det var spenningen, – og litt annet.
Selve kriminalgåten, plottet, var knyttet rundt en østeruopeisk avhopper og politiske forhold under den kalde krigen. Selv om det foregikk en del i James Bond-stil den gangen, er dette i overkant urealistisk. Det får da være grenser for galskap. Men spennende var det.
Og så er det Lisbeth Salander da. Med henne får ordet urealistisk en helt ny betydning. Denne kantete, asosiale jentungen som er et geni på alle de områdene der hun trenger å være et geni. Jeg har lest en del om Larsson i det siste, men ikke nok til å vite hva han vil med denne figuren. Likevel synes jeg det skinner igjennom at han har en enorm beundring for det autodidakte menneske, – og en tilsvarende skepsis til akademia. Selv om romanfiguren Frøken Salamander irriterte meg noe grenseløst med sin overjordiske intelligens, sine ekstreme kunnskaper og sin uovervinnelige kampteknikk, – så var det nettopp på grunn av henne jeg leste videre. Hun er virkelig en superhelt av tegneserieformat, og hun var lett å bli glad i. Dessuten virkeliggjør hun en hemmelig fantasi jeg har. Etter å ha blitt voldtatt av en seksualsadist, hevner hun seg på en så bestialsk måte, at det grøsset deilig nedover ryggen min. Endelig en som gjør alt det jeg egentlig mener man ikke skal gjøre, – og det er deilig, deilig! Da jeg hadde lest den scenen følte jeg meg tom for aggressjon i lang tid, før jeg var klar for å fylle opp lagrene på nytt.
Mikael Blomkvist er også en artig skrue, og det livet han lever med spennende journalistoppdrag og stadig nye lekkerheter i sengen kan gi fin næring til fantasiene hos noen og enhver. Hvem ville ikke leve litt Mikael Blomkvist innimellom?
Heldigvis er det over. Stieg Larsson er død, og selv om han rakk å skrive en halv bok til, er det bestemt at den ikke vil bli utgitt. Like godt. Det er grenser for hvor ofte jeg har tid til å ligge på badegulvet å lese midt på natten.
Livet leker 