Jeg kan ennå huske frihetsfølelsen jeg fikk da jeg dro ut i verden om ettermiddagene. Middag og lekser var unnagjort. Pliktene var i orden, nå var det bare meg og vennene mine som skulle ut på eventyr uten at noen holdt oss i bånd. Da vi var små lekte vi, og etter hvert ble det andre aktiviteter. Alt foregikk i frihet. Så lenge vi kom inn til bestemt tid om kvelden, var det ingen som stilte vanskelige spørsmål. Når vi var ute var det ingen voksne som kunne nå oss. Den eneste kontrollen de hadde på oss, var den delen av oppdragelsen som til enhver tid var blitt internalisert.
Sånn er det ikke lenger. For det første løper ungene sjeldnere ut for å leke etter middag. Hvis vi drev med organisert idrett eller kultur av noe slag, så var det gjerne en dag i uka. Nå trener ungene både tre, fire, fem og seks dager, og det blir lite fritid igjen. Da jeg var barn, dro jeg rett hjem etter skolen og hadde mange herlige voksenfrie timer før middag. Dagens unger er på SFO, og har nesten ingen tid for seg selv. Det er voksne over alt.
Når de så endelig løper ut for å leke, har de en mobiltelefon i lomma. Den er praktisk på mange måter, men nåde den som ikke svarer på mammas kontrollerende sms: Hvor er du? Når kommer du hjem? Man kan selvfølgelig dikte opp en historie, men følelsen av å bli kontrollert er der.
På vår skole har vi nå så smått begynt å legge inn elevens forseelser i Class Fronter. Der føres fravær, glemming av bøker og andre mindre brudd på reglementet. Når klassene er store og elevene mange, er det nødvendig med en viss form for kontroll. Vi skal jo tross alt oppdra dem.
Men det får da være grenser!
Nå er det nemlig meningen at foreldrene skal få et passord, sånn at de kan gå inn i Class Fronter hver dag for å sjekke podens status. Stakkars unger! Det skal altså ikke lenger gå an å glemme en historiebok, eller komme noen minutter for sent uten at mamma og pappa får greie på det. Det skal ikke lenger gå an å få en reprimande av læreren, og så være ferdig med saken. Nå skal det i tillegg bli et samtaleemne ved middagsbordet.
Jeg liker det ikke!
Når elevene kommer til oss er de tretten år. Tretten år gamle mennesker vet stort sett hvordan de skal oppføre seg, – og de gjør det, – de fleste, – nesten hele tiden. Men de er altså bare tretten år, og da har man en stor tabbekvote. Jeg mener vi skal møte dem uten glemmelister og represalier. Det handler om tillit og romslighet. Utgangspunktet må være at dette skal gå bra. Så er det alltid noen som er litt for langt unna målet. De klarer det ikke ennå. De glemmer bøker, de leverer ikke, de kommer for sent. Det er da vi voksne skal sette inn støtet, men ikke før. Da skal vi gå bak dem og dytte dem vennlig og bestemt inn på stien igjen. Da må vi registrere forseelsene, vi må prate med elevene for å finne ut hva som ligger bak, og hva vi sammen kan gjøre for å endre adferd. Hvis problemet fortsetter, må vi også involvere foreldrene.
Det er mange engstelige mødre og fedre der ute. Et notat på Class Fronter som forteller at lille Per har kommer for sent, kan fort bli mer alvorlig enn det strengt tatt er. Hvis vi jakter på ungenes feilskjær, så er det ikke vanskelig å finne dem, og det kan fort bli mange anmerkninger. Mennesker som bare har øvet seg på å leve i tretten år, gjør fortsatt mye de ikke skal. Men mamma og pappa behøver vel ikke å vite alt, bør de vel?
Unger er ikke annerledes enn oss voksne. Vi har øvet oss i mange, mange år, men likevel velger vi å bryte regler hver eneste dag. Selv plasserer jeg uteskoene mine i ei hylle merket: Kun for gymlærere. Jeg er ikke gymlærer, men skoene mine står der hver dag likevel. Det er ingen grunn til å bli moralsk indignert over hva trettenåringene eller sekstenåringene finner på, – de ligner til forveksling på oss.
Jeg kjenner at min indre anarkist aller helst vil at vi skal la ungene være litt mer i fred.
Livet leker 