Daily Archives: 06.04.08

Brev fra skipslegen 12

Det er nyttårsaften, og Thorvald fortsetter fortellingen om sine opplevelser de to dagene han fikk være ombord i hvalskuta «Tiern». De hadde tydeligvis nummer i stedet for navn disse skutene.

Det er fantastisk det han forteller, og jeg ser jo at jeg var litt tidlig ute med det flotte bildet av harpunen som fyker gjennom luften i retning av hvalen. Men jeg lar ikke en sånn bagatell vippe meg av pinnen, og trykker heller bildet en gang til. En god ting kan ikke gjøres for ofte, og et godt bilde kan ikke betraktes for ofte. Dette kom først til sin rett her.

Språket i noen av brevene er ganske muntlig, og jeg kjenner igjen noen av svigerfars faste uttrykk av typen: Det får’n si. Hans humoristiske tone skinner også gjennom. Jeg skriver av brevene så raskt jeg kan, og så leser Thv og jeg korrektur sammen. Da hender det at Lille-Thorvald får tårer i øynene. Jeg hører stemmen hans, sier han da.

Det håper jeg du gjør også, selv om du ikke kjente ham.

k3.jpg

1/1-49Ja nu er det noen dager siden jeg skrev til dere igjen, og nyttaarskvellen er for det vesetligste overstaatt. Den var enda mindre høytidelig enn juleaften. Og det er kanskje det beste slik, for da tenker en ikke over hvilke dager det er og faar ikke tid til aa lengte hjem slik som ellers hvis alle sammen skulde sitte høytidskledd og glo paa hverandre hele kvellen gjennem.Altsaa tilbake til hvalfangsten. Vi kjørte «go on» saa skumsprøyten stod og blaastet blev hurtig større og større, og snart saa vi selve ryggene naar hvalene var oppe og blaaste. Saa blev det komandert «jag» ned i maskinen, og da maa vakthavende maskinist staa som paa naaler og bare tenke paa signalene fra maskintelegrafen, og lystre helst paa mindre enn ingen tid. Saa gaar Gjelstad frem paa «lemmene» dvs platformen hvor kanonen staar i baugen. Og der staar han og dirigerer jaget med mystiske haandbevegelser som bare han og styrmannen forstaar, av og til er det bare skytteren som forstaar haandbevegelsen, og da utvikler det seg jo gjerne noen temmelig livlige diskusjoner, det far’n si.Det første jaget vi hadde var paa 3 finnhvaler, til aa begynne med saa det ut til at de hittil hadde levd i uskyldighetstilstand, og ikke visste hvad en hvalbaat var, men like før vi kom paa hold, krummet de ryggene, og satte rumpa tilveirs og forsvant i dypet, og saa begynte de aa vise sine kunster. D.v.s. de kom opp paa alle andre steder enn der de egentlig skulde väre (foran baaten, og paa skuddhold). Naar hvalene er utsepkulerte eller «gärne» gaar de ned og er borte i opptil noen og tyve minutter, og saa kommer de opp paa et annet sted 3 – 4 km vekk fra der de gaar ned, saa er de oppe og blaaser i 1/2 minutt, gaar ned og kommer opp paa nye og vemmelige steder, og hvis hvalbaaten da har kjørt «go an» i feil retning kan en saavidt se blaastet i horisonten, eller hvis det er styggvär, ikke se det i det heletatt.

Ved siden av skytingen saa er det paa jagingen en daarlig og flink skytter skiller seg, särlig paa jagingen.

Da Gjelstad hører til de store hvad jagingen angaar, saa at hvalene forsøkte aa gjøre krøller paa veien til krematoriet, kom han tilbake paa brua med en fornærmet mine. «Strekär» sa han, «strekär», og det var tydelig at hvis det hadde värt noen fornuftige hvaler, hadde en av dem lagt seg paa skuddhold med det samme, og spart baade seg selv, og Gjelstad for en masse brydderi.

Saa blev det slaatt halv fart, og vi slo noen forsiktige slag etter hvalene, for aa forsøke og komme paa hold, men de kom stadig opp bak eller langt til siden. Da dette hadde hendt en 4 – 5 ganger og jagingen hadde vart 1 1/2 time, sa Gjelstad: «Jassaa, de er av det slaget», saa slo han full fart og kjørte avgaarde i en etter min mening vanvittig retning, saa blev det slaatt stopp i maskinene og baaten gled langsomt avgaarde paa siget. Gjelstad gaar med en trett og fornärmet mine frem paa lemmene igjen, løser sikringen paa kanonen og venter. Alle paa baaten ellers strekker ogsaa hals og venter, og jeg tenker at denne gangen kommer de vel opp 1/2 mil vekk. Men nei, like foran baugen bryter de veldige glinsende sorte 3 kroppene opp og blaastene kommer 4 meter høye, med lyd som om du spjerret lakner. Ogsaa «pang» og der gikk harpunen i en nydelig bue og slaar inn i hvalen akkurat paa det riktige stedet. Harpungranaten eksploderer med et lite dumpt brak inne i hvalen, som gjøre et voldsomt kast paa seg og er død nästen med det samme.

skudd2.jpg

Og slik gaar det slag i slag, for ikke aa si hval i hval, det ene perfekte dauskuddet etter det andre. Det kan hende at Gjelstad hadde en ekstra god dag mens jeg var med ham, men i allefall var det imponerandes.

Ja, ellers gaar jo livet her ombord sin helt monotone gang, jeg synes det er evigheter siden jeg har värt noe annet sted enn paa «Norhval», og at livet iland er et fjernt og uvirkelig minne, og at jeg igrunnen er født og oppvokst her ombord.

Hver dag er det det samme aa se paa, en rundt uendelig horisont avbrudt av noen isfjell eller knotter her og der, og ombord er det det samme. Det er de samme blide og hyggelige og skjeggete ansiktene hver dag, og dekket er den samme sørpa av spekk og blod og kjøtt og ben.

Den eneste avvekslingen er en liten storm av og til, men det er nesten ikke noen avvveksling det heller, for da har vi jo ikke noen ordentlig fangst aa interessere oss for.

Apropos storm her nede, det maa väre forbilledet for de gamle vikingenes «Helheim», noe saa utrolig, og jammerlig trist og ødslig finnes vel ikke paa jord. Selv sjøgangen og spruten merker en jo ikke stort mer til paa «Norhval» enn inne paa land, men det er selve synet av stormen. En lav og ynkelig himmel full av snedrev, ogsaa skummet som fyker gjennem luften fra en uendelig og monoton rekke av sväre sjøer med hvite skavler paa toppen, ogsaa jevnt med passelig isknott for at det skal se riktig kaldt og elendig ut, og her og der et isfjell som et graahvitt og sykt spøkelse inne i snedrevet.

isenute.jpg

Ja, det ser saa trist ut at det nesten er oppmuntrende, og under en slik liten tørning ser en jo med en gang at det ikke er Vaarherres mening at det skal väre noen mennesker her nede.

Som tegn paa at menneskene allikevel er her og kan innrette seg pleier jeg alltid ta meg et varmt bad, og ligge i vannet i 1 time og spise firkløver sjokolade, naar jeg har staatt og sett paa styggväret en stund.

5/1-49

Ja, nu er vi inne i det nye aaret og har vekslet telegrammer, saa nu kan jeg begynne aa telle dager til vi er tilbake til sivilisasjonen igjen,. Her nede er vi forskaanet for slikt som aviser med store overskrifter. Vi faar bare en liten maskinskrevet lapp hver morgen, og den inneholder konsentratet av radionyhetene. Men da det altsaa ikke er hverken kvinnfolk eller aviser her og vi atpaatil blir foret veldig godt er resultatet at vi rent faar «fett paa nervene» her nede. Og en mann som dr. Haraldson vilde føre en fattig og hensyknende tilvärelse hos oss.

 

v111.jpg

Ikke dvale, bare en liten lur

Selv om det er dvaletilstand på bloggen, så er jeg i full vigør.

 

Jeg er på fjellet.