Det er tid for femtiårslag, – og det noe så grassat! I går var vi i vårt tredje etter jul, og før vi har sagt mai skal vi i to til – ja, det ene er til en sekstiåring, men han tror han er femti han også.
Det slår meg hvor lykkelige de er alle disse menneskene midt i livet (Vi tror nemlig vi skal bli hundre, – nesten i hvert fall). For flere av dem har livet bydd på til dels store utfordringer, – men de ser ut til å være overvunnet nå. Nå er de ferdige med de største økonomiske utfordringene, og kan leke seg med åpne biler, motorsykler og spennende ferieturer. På jobben har de funnet sin form og sin stil, og de er trygge og selvsikre nok til å kunne utfordre seg selv og prøve ut noe nytt. Dette kan de! På hjemmebane er det ro og fred. Ungene er så store at de ser retningen, – det er ikke så mye å bekymre seg over lenger. De to som lever sammen har blitt enige om at skilsmisse ikke ligger for dem, men at de tvert imot vil fortsette å holde hverandre i hånda.
Livet leker!
Og så inviterer de til fest. Det kommer mange: Mødre og fedre, tanter og onkler, barn, kolleger, venner – bøttevis av venner. Alle har noe pent å si om jubilanten, – og med god grunn. Det blir en lykkestund på jord.
Og så vet vi jo så godt at det slett ikke er sånn for alle. Femtiåringer kan være syke, triste, ensomme nyskilte, deprimerte, arbeidsløse, – men de ber kanskje ikke til femtiårslag?
Noe å tenke på.
Livet leker 