Det er i dag det skal skje: Elevene skal testes i del 2 om Den kalde krigen. I dag er det Vietnamkrigen og forholda i Øst-Europa på slutten av perioden det skal redegjøres for. De politiske forholda i Norge etter krigen har også fått plass. Noen spørsmål er av det redegjørende, utgreiende slaget; men de skal også forklare vanskelige ord: solidaritet, sosialdemokrati, blandingsøkonomi. De er mer og mindre godt forberedt. Noen ytterst få gir fullstendig blaffen, – to – tre stykker kanskje. Innerst inne vil nok de også gjerne mestre, men så er det så mye annen støy på linja som gjør at de har fokus andre steder. Så er det en liten gruppe som trenger ekstra hjelp. De får ha deler av prøven muntlig. En annen liten gruppe er de superambisiøse. De deler seg i to. Den ene delen av dem har sprenglest den siste uken, rene Øvrevoll. Den andre delen, en guttegjeng, har arbeidet systematisk fra vi begynte med emnet. De leser jevnt og trutt, sjekker hele tiden ut at de har nådd læringsmålene jeg har gitt dem, og hjelper hverandre. Disse gutta har til og med jobbet med stoffet i helgene, og så har de plutselig sendt meg spørsmål på mail en fredagskveld. Det beste med det, er at de har det moro. Når de jobber sammen på denne måten, så blir det jo hyggelig også. De møtes i helgene for å spille dataspill og spise pizza, men så slenger de på en halvtime historielesing først. I dag får de nok premien i for av et godt resultat. De pleier å få det.
Prøven er stor, – diger! Første del tar 90 minutter, og består av 21 spørsmål. Etterpå får de en kortere test på 45 minutter. Da skal de vise at de kjenner både Ho Chi Minh og John F Kennedy, de skal kunne forklare relevante begreper, og de skal plassere aktuelle land på kartet.
Alle som har forberedt seg kommer til prøven med skrekkblandet fryd. De gruer seg og er nervøse, samtidig nyter de å kjenne at stoffet er på plass og bare renner ned på papiret.
Og hva gjør jeg når alle ungene sitter pip stille og skriver? Jeg sitter her på min høye barkrakk og skriver blogg. Når det er gjort, skal jeg rette litt nynorsk. Innimellom må jeg svare på spørsmål og trøste en og annen liten sjel som har fått hjernteppe – eller hjerneteppe som ungene kaller det. Etter en stund begynner de første å levere, og da kommer min tid. Jeg begynner å rette, sette poeng og kommentere. Jeg har 60 elever, og det er både delprøve 1 og 2, så det tar sinnsykt mye tid. Hvor mye, vet jeg ikke, men det finner jeg ut før arbeidsdagen er over. Jeg har nemlig lovet klassen at de skal få tilbake prøven i morgen. Det fortjener de. Dessuten lærer de mer når de får hurtig tilbakemelding. At litt selvdisiplin sparer meg for å jobbe i helgen er heller ikke noen lempe. Men det koster. Jeg kan ikke gå hjem før i kveld en gang, jeg gjetter på at klokka blir sju. I kjøleskapet på lærerværelset står en Familien Dafgård, så jeg kommer ikke til å lide noen nød.
Det er viktig stoff ungene har lært om i år, og det har stor relevans til dagens politiske situasjon. Denne helgen var det mye stoff om Tsjernobyl på TV. Avisene hadde artikler om NATOs ønske om rakettskjold i Øst-Europa, – det er ikke vanskelig å se parallellen til Ronald Reagans stjernekrigprogram. Et annet sted kunne vi lese en analyse av og et oppgjør med ungdomsopprøret i 1968. På nyhetene i dag tidlig hørte vi politikerne diskutere om Norge skal velge det svenske eller amerikanske jagerflyalternativet, et valg som kommer til å sende ut mange signaler om hvor i verden vi hører hjemme. Flere av elevene hadde dessuten sett programmet Den kalde freden om det som skjer i nordområdene på TV i går. Og det er mye, mye mer. Hovedpoenget med at ungene lærer denne typen historie er jo at de skal se sammenhengene, se at det er de politiske systemene som er med på å skape og forandre samfunnenen våre, se at de også er aktører i dette avgjørende spillet.
Men akkurat nå er de mest opptatt av hvilken karakter de får, og jeg av hvor lenge jeg må jobbe i kveld.
Livet leker 