Sitatene er fra en elevtekst, gjengitt med tillatelse av forfatteren!
Jeg leser og leser, retter og retter, kommenterer og kommenterer, evaluerer og evaluerer. Den røde pennen går varm. Det er tentamenstid, det er tiende klasse og det er min jobb å måle kvaliteten på elevenes tekster for aller siste gang. Det er et stort ansvar. Min vurdering teller mye. Det er jeg som dømmer ungenes arbeider, og jeg er faktisk med på å avgjøre om D kommer inn på musikklinja og om A kommer inn på idrettslinja. Da går det ikke an å slurve.
*Jeg har egentlig ingen ting imot familieferie. Det er jo bedre enn å være hjemme. Det er bare det at jeg er litt redd for å dø hver gang jeg reiser med mamma og pappa. Du skjønner, de har ikke helt kontroll.*
I det siste har jeg vært litt oppgitt over de tekstene elevene har prestert når de skriver hjemme. Tidligere var hjemmetekstene som oftest bedre enn de tekstene som var skrevet på skolen. Ikke så merkelig, synes jeg, – de har jo bedre tid hjemme. Nå er det omvendt, – de skriver bedre på skolen. Det har rett og slett skjedd noe. En av elevene mine, aalefoten/silje sa noe om dette i kommentarfeltet her om dagen.
*Inne i lobbyen må vi finne en base, hvor jeg må sitte vakt mens de andre handler i tax-free’n…Vi kommer alltid hesblesende til gaten. Spesielt hvis mine elskede søstre er med. De går alltid dypt inn i parfymens undertoner og overtoner og middeltoner og ettertoner. Når alle de berusede endelig er ombord på flyet, er det med parfymeimmune neser og et salig blikk.*
Egentlig synes jeg det går sakte med meg. Jeg rekker bare noen få tekster om dagen, og selv om det er morsomt å lese, kjenner jeg at jeg klør etter å bli ferdig. Det beste er imidlertid at det jeg leser er så bra, – mye bedre enn sist de skrev. Så er det kanskje sant: De skriver bedre på skolen. Mange elever har gått opp en hel karakter, og det får konsekvenser. Elevenes nivå skal måles så sent i semesteret som mulig, og dette er siste måling. Tentamen er altså avgjørende.
*Da vi sto i innenrikskøen på Gardermoen og så på alle de charterfebersyke menneskene som skulle til Syden for å slange seg på hvite strender og bade i asylblått hav, lurte jeg på hva vi tenkte med. Vi skulle til Lofoten. Vi reiste nordover.*
Jeg liker karakterer veldig godt. Selv om de har sine begrensninger, er de renslige og ryddige. Elevene vet veldig godt hva de måler og hva de ikke måler. Man blir vurdert opp mot faglige mål, og det er relativt lett å forklare dem hva som må til for å nå ulike nivåer på vei mot målet. Selvfølgelig er det alltid en fare for at det blir subjektivt når man retter åndsverk, og elevenes tekster er nettopp det. Det hender jeg bommer. Men ungene er raske til å klage, og så får vi en second opinion fra en annen erfaren norsklærer. Det skiller sjelden med mer enn en halv karakter. Jeg tror neppe det hadde blitt bedre om vi hadde benyttet en såkalt uformell vurdering. Skulle norsktekster blitt vurdert uformelt, måtte jeg skrevet en slags litteraturkritikk på hver eneste en. Jeg er redd den kunne virket mer subjektiv i elevenes øyne. Og de får jo vanligvis en skriftlig kommentar i tillegg til karakteren.
*Hotellene pleier vi å være heldige med. Etter Tunisiaturen, da det fløy en rotte over gulvet, har vi lagt litt mer penger i standarden.*
Min erfaring er at de elevene som beveger seg nederst på karakterskalaen, er de som har mest nytte av karakterene. De kjemper for å oppnå bedre resultater, – og når resultatene kommer, så er det så veldig tydelig. Man går opp en karakter på skalaen. Selvfølgelig svir det å få dårlige karakterer, og noen elever burde nok vært spart for dem, – men det er en annen historie.
*Litt flaut er det alltid når pappa kommer inn i resepsjonen og spør med høy klar stemme: «Ver kænn vi putt æur bækksækks?» Han er ikke så veldig god i engelsk.*
Karaktersystemet vårt beveger seg fra 1 til 6, og 6 er den beste karakteren. Den henger høyt, men i alle fag er det nesten alltid noen elever som får 6. Karakterene er kommunikasjon. På skolen får elevene vite hva som skal til for å komme opp på de ulike nivåer. De vet for eksempel at de ikke kan få 5 eller 6 i muntlige fag, hvis de bare pugger og gulper opp kunnskap. De må også vise forståelse og innsikt.
*Mamma og pappa hadde faktsik litt kontroll på lille, uskyldige, hvithårede meg. Hver gang mennene prøvde å lokke meg av gårde for å selge meg for 300 kmeler, var de der og passet på. Cred til dem.*
Det hender at en elev sprenger karakterskalaen. Når eleven på historieprøven først reproduserer det hun har lært, så bidrar med annet fagstoff hun har satt seg inn i, viser at hun har innsikt i det hun skriver om og i tillegg trekker egne konklusjoner av flere elementer i det hun har lært gjennom en lang periode, – da er det ikke nok med 6. I sånne tilfeller, – og det skjer en gang eller to i året, gir jeg karakteren 7. Den finnes ikke, og nettopp derfor kommuniserer den så godt.
*Hjemturen er virkelig skummel… Rett før vi skal om bord på flyet er det panikkshopping. Da skal resten av pengene brukes opp, og feriegaver kjøpes inn. Pengene bir alltid brukt opp, og selgerne svindler meg alltid. Og jeg, naiv som jeg er, kjøper et spansk plastikksmykke til 20 euro.*
En av jentene mine får 7 på sin norsktentamen. Hun har skrevet et kåseri om alle viderverdighetene ved å reise på ferie med familien. Det er ingen lett sjanger når man er ny i livet og skrivekunsten. Her skal den røde tråden holdes, digresjoner er velkomne, ironi og annen humor fordres – kort sagt: En utfordring. Når en elev skriver et kåseri som får meg til å le, som engasjerer og fenger meg, – da skal hun ha 6. Men denne gangen var det ikke nok. Jeg hører kåserier på P2 hver eneste morgen, og jeg leser mange kåserier i løpet av et år. Når jeg ser at elevens kåseri er fullt på høyde med en Erling Legreid eller en Anne B Ragde, – da må jeg kommunisere det på en eller annen måte. Jeg skriver det i kommentaren, jeg sier det til eleven – og så gir jeg 7.
Det er en karakter jeg aldri har fått noen klage på.
Livet leker 