Unødvendig underyting

Det er søndag kveld, og jeg er ferdig med jobben. Store deler av helga har vært tilbragt i selskap med min røde penn og bunker med elevbesvarelser. Vanligvis er det en hyggelig del av jobben, men denne helga har jeg vært ganske frustrert. Jeg leser den ene teksten etter den andre, og kan bare konstatere at nesten alle elevene min presterer mye dårligere enn det de er i stand til. Det igjen betyr at mange av dem får en unødvendig dårlig karakter.

Hvordan kan jeg si det så sikkert, tenker kanskje du, – men det kan jeg faktisk. Det er ikke slik at elevene bare får en oppgave, og så går de hjem og skriver en tekst som jeg så evaluerer. Skrivingen er en lang prosess som nå har gått over nesten tre år, – og før det skrev de også på barneskolen. I løpet av de siste årene har vi gått gjennom alle de sjangrene elevene forventes å skrive i. De har lært hva som er typisk for sjangrene og lest profesjonelle eksempler som kan brukes som modeller. Vi har arbeidet med komposisjon, perspektiv, litterære virkemidler – og vi har øvet og øvet og øvet. 

Når de får en oppgave er den nesten alltid knyttet opp mot et emne. Denne gangen var det Skam. I tilknytning til oppgavene får de et hefte med tekster til inspirasjon. Noen ganger får de faste oppgaver, andre ganger kan de selv velge et skriveprosjekt. Da de fikk oppgavene denne gangen, gikk jeg grundig gjennom dem. Mange føler seg uinspirerte og vet ikke helt hvor de skal begynne. Sammen forsøkte vi å samle ideer til hva de kunne skrive om , og selv ga jeg dem så mange konkrete ideer jeg kunne komme på.

De fikk tre uker på å fullføre tekstene, – en på bokmål og en på nynorsk, en faglitterær og en skjønnlitterær. Når de skriver hjemme har jeg ingen kontroll på når de begynner skriveprosessen. Grunnen til at jeg mistenker at de fleste ventet til i siste liten er mengden tekster jeg fikk inn til respons. Denne gangen var det ingen: 0 av 60. Hver gang elevene skal skrive tekster, har de tilbud om å levere dem inn til meg for å få respons. Jeg leser da tekstene, gir kommentarer og stiller oppklarende spørsmål. Har de bommet på sjangeren, får de vite det, er komposisjonen ustrukturert, får de vite det. Jeg løfter fram det som er godt og som de med fordel kan gjøre mer ut av, og foreslår at de demper andre sider ved teksten. Det er jeg som skal gi sluttevalureringen, og derfor er det underlig for meg at absolutt ingen benytter seg av sjansen til å få respons og korrigering av nettopp meg. Det er jo en gavepakke! Foreldrene er selvfølgelig også kjent med denne muligheten, men ingen har altså tatt seg bryet med å gi sine små et vennlig spark bak slik at de kom i gang tidlig nok til å få respons. For det er nok her hunden ligger begravet. Selvfølgelig vil ungene har respons og muligheten til å gjøre en bedre jobb, – de er ikke dumme. Problemet er bare at de begynner skrivingen for sent til å kunne benytte seg av muligheten. De er rett og slett ikke sultne nok på gode resultater.

Denne gangen var det et problem at veldig mange av elevene ikke hadde notert hvilken oppgave de hadde skrevet eller hvilken sjanger de skrev i. I og med at alle oppgavene på en eller annen måte skulle handel om skam, var det nesten umulig for meg å vite hvilken oppgave de hadde forsøkt å besvare. 48 av 60 hadde ikke skrevet oppgavenummer eller sjanger. Om de heller ikke gjør det til eksamen i mai, er de i trøbbel. Jeg bør vel ikke si at jeg har sagt det, ropt det, hvisket det – og sist i det øyeblikket de fikk oppgavene. De gjør det bare ikke.

Hvorfor i huleste anstrenger de seg ikke det minste? I den forrige klassen jeg hadde var kulturen en helt annen. Der ba alltid mellom 20 og 30% av elevene om respons, – her er det altså ingen. Jeg skulle ønske jeg visste hvorfor det blir sånn, – at jeg kunne finne nøkkelen.

Hadde dette vært lett, ville vi ikke hatt noe problem, men det er det ikke. Elevene mine er bare seksten år gamle. De er veldig unge. Tekstene de er forventet å skrive er kompliserte. De skal skrive tekster om de store og vanskelige spørsmålene i livet, og de skal mestre kompliserte sjangere som krever store ferdigheter. Sjangervalget er også det aller vanskeligste for dem. Selv om de har kunnskapene, krever det mye å få dreis på det. Mange skrev intervju denne gangen, – en av oppgavene oppfordret til det. Dette er en sjanger med magnge muligheter, og flere av elevene utnytter de muligheten. For mange blir det dessverre bare en lang rekke med spørsmål og svar, spørsmål og svar. Skal det kunne bli noe mer, krever det arbeid, – et arbeid de ikke er villige til å nedlegge. De må lese intervjuer, de må sjekke ut sjangerkjennetegnene, de må skrive og omskrive for å få variasjon og snert. Bare noen ytterst få er i stand til eller orker å legge ned arbeid for å skape en original og god tekst. Jeg gjentar derfor at de fleste garantert ville øket kvaliteten på tekstene sine om de hadde bedt om respons. I stedet lever de noe under det nivået de kunne prestert på, – de blir underytere.

Også denne helgen har jeg lest gode tekster, eller deler av tekster, – små gullkorn, poetiske vendinger, gode ordvalg, snertne kåserier.

Det kunne bare vært så mange fler.

Best i verden uansett alder

Thv har bursdag i dag. Han er 52 år, – akkurat passe antall år for en mann i hans alder. Vi var på badet sammen til morgenen i dag, og da betraktet han sitt kroppslige hylster i speilet og gjorde opp status for dagen. Det gikk bra. Kroppen hans følger fortsatt ordre, håret er på plass, magen er rund og god og energilagrene fulle. Etter min mening kunne det ikke vært bedre. Jeg burde kanskje tatt et bilde av ham der han sto, men det kunne fort blitt tatt galt opp.

Jeg fant denne kjekke karen da jeg var fjorten år, og jeg skal si jeg kjente min besøkelsestid. De beste går først, sier en kollega av meg. Det gjelder bare å slå til før det er for sent.

Det er allerede to år siden han rundet de magiske 50. Da feiret vi med flere fester, og finalen var en vennefest med 30 til bords.

Men sånn kan man ikke holde på hvert år, og det har ikke vært noen stor fest her i dag. Vi har spist et lekkert smørbrød og litt kake sammen med hans svigermor, og det er ikke det verste man kan gjøre. Nå er vi klare for fredagskvelden, og så gyver vi løs på Thvs treogfemtiende år.

Gratulerer med dagen, yndlingsmannen min!

Brev fra skpslegen 11. Thorvalds julebrev

Fra de bevarte brevene, vet vi at Thorvald skrev til mange av dem der hjemme, og han sendte julgaver, blant annet ananasbokser, til sin mor og Signe. Jeg har hele tiden tenkt at han ikke fikk disse julebrevene før utpå nyåret, og det kunne også ha hendt. Men så måtte en båt av og til inn til Cape Town for å repareres, og den hadde med post utover til mannskapet. Heldigvis skjedde dette også på julaften 1948. På julaften sendte han også telegrammer til både familien og til Gerd.

På julaften begynte han på et nytt brev som han også skulle skrive på inn i det nye året. Brevet starter med noen følelsesutbrudd, men så begynner han å fortelle om livet ombord, om fangsten og ikke minst om hvordan han beundrer de flinke mennene som jobber der. Og det er nå det begynner å bli interessant. Sørlig morsomt er det å lese om all overtroen blant hvalskytterne. Dette er virkelig historisk materiale for en folkeminnegransker.

Kos dere med lesingen!

Norhval, 24. desember 1948

Kjäre Mor og Signe

Ja, nu er det lenge siden jeg har hørt noe fra dere, men jeg haaper det blir noe senere idag, for idag kommer en hvalbat som har värt i Capetown til reparasjon.

Jeg er igrunnen litt skuffet over at dere ikke kan spandere et telegram engang imellem for aa fortelle at alt staar bra til, jeg har telegrafert, skrevet og sendt pakker saapass mye naa at jeg synes dere godt kunde spandere de 5 – 6 kronene som det koster aa sende et brevtelegram med alt vel.

Julaften

Ja, nu er baaten kommet og med den er det kommet en hel del hyggelige brev, et fra Signe og 2 fra mor og et fra Johan N, Erik L og Ansten K. Et fra hver av dem altsaa.

Jeg ser av brevene fra dere at dere ikke har faatt noe annet enn et par silkestrømper til Signe, og ikke noen andre pakker eller brever fra Capetown. Det er nokså rart for jeg har sendt 4 andre pakker til mor og to til deg Signe, saa det vilde väre sørgelig hvis de blev borte, rent bortsett fra pengene. Jeg har ogsaa sendt brev et med luftpost og 2 som alminnelige brev fra Cape. Det er ogsaa sendt et langt brev med en hvalbaat som var i Capetown ca 7. des. Jeg faar haape at baade brevene og pakkene kommer tilrette etterhvert.

Ja, nu er det ogsaa kommet telegrammer fra dere og fra tantene, takk for dem.

Ellers har jeg det fremdeles bra paa alle maater og liker meg i grunnen riktig godt.

Nå er jo selve langhvalfangsten, d.v.s. fangsten på blaahval og ogsaa finnhval, kommet igang, vi fanger for øyeblikket bra og «havets giganter» blir halt ombord og forvandlet til vond lukt og olje på 0,5. Jeg maa igjen gjenta, inntil det kjedsommelige som det heter, hvor imponert jeg er av arbeidstempoet og organisasjonen ombord her. Norhval har visst ellers ord paa seg for aa väre glimrende organisert og ledet, men morsomt er det aa se paa allikevel,.

Jeg har kjøpt meg et fotografiapparat i Capetown og tar stadig noen billdeder, som jeg gleder meg til aa vise fram naar jeg kommer hjem, Det er bare saa sørgelig at sjøene ikke blir saa høye, og isfjellene blir smaa og tuslete paa fotografier, men jeg faar haape at noen av billedene blir gode.

Med mitt arbeide ombord gaar det fremdeles jevnt bra, men det er jo ikke det som er det nye og spendende her nede.

Julekvellen er nu paa det vesentligste overstaatt, du kan selv tenke deg hvorledes allting blir drevet her naar du hører at julehelgen varer fra kl. 18 – 20 den 24/12. Saa er det paan igjen, selvfølgelig er det en fantastisk julekost til alle ombord, men maten staar jo i klasse for seg selv allikevel saa det legger en nästen ikke merke til.

For øyeblikket drar jo skuta inn omtrent en million om dagen, og da er jo hvert minutt kostbart som det heter. (Altså millioner kr.) Julekvellen besto for vaart vedkommende (i salongen) at vi tok paa oss noen siviliserte klär og saa var det hengt opp litt julepynt her og der saa satt vi og sang noen sanger, drammet litt, saa kom postbaaten , med brevene, og saa tuslet vi stille hver til vaart. Noen bokpakke har jeg forresten ikke sett, mor nevnte det i brevet sitt.

Det kommer en pat, til meg fra en av de andre baatene saa jeg blir sittende oppe og vente paa ham, og derfor gaar jeg videre med skrivingen. Nu skal jeg ofre meg for hvalbaatene.

Jeg er kommet til at det blir begaatt blodig urettferighet naar en saa simpel baat som en «fembøring under seil» o.s.v. blir besunget i dikt og poesi. Han Jonas Lie skulde värt her nede og sett paa en av dem nye baatane vaare, i prøyserjag paa gär`n blaahval i stiv kuling, eller han skulde sett Martinsen paa Xl. eller Skjetne paa lll, levere hval til koka i full storm med snedrev og passelig med isknott til aa ødelegge propellen (paa hvalbaaten) drivende omkring.
Naar du har sett det, da tror jeg du har sett virkelige sjømannskap av superklasse, og uten sidestykke ellers i verden.

Johan Leegaard sa at han hadde snakket med hvalskyttere under bygging av noen nye hvalbaater paa Fr.stad Mek, Han syntes det var noen noksaa uslepne julveler som bare kunde snakke om hvalär og pengär, men jeg tror han hadde faatt større respekt for de flinke av dem her nede. Levering av hval i storm det er noe du helst bør ha sett for aa tro det. Naar hvalbaaten kommer slepende med hval langs siden av hvalbaaten og skal levere til kokeriet maa den gaa saa näre opp til akterenden paa koka at vi paa koka kan kaste en line over til baaten. Saa maa den ligge rolig mens folkene paa hvalbaaten haler ombord en tung wire som de gjør fast i «rumpestroppen» d.v.s. en annen wire som er lagt rundt halen paa hvalen, saa blir hvalen slaat løs fra hvalbaaten og festet i puller paa koka eller hvis vi kan dra opp i brekken og kokt suppe paa den med det samme.

Dette og de tre neste bildene ser ut til å være tatt fra samme sted ombord. Jeg tror hensikten har vært å illustrere det han forteller om i brevet, hvordan den lille hvalbåten vokser opp med bølgene.

Altsaa disse manipuleringene med wirer o.s.v. tar ca 3 min, og hvis det er flere hval kan du regne omtrent den samme tiden paa hver.

Og under en slik levering husker hvalbaaten slik opp og ned at du i det ene øyeblikket ser bundmalingen paa baugen høyerer enn relingen og i neste øyeblikk ser du ned i utkikkstønna paa mastetoppen. Da er det altså at Martinsen er stor naar han blaaser i skjegget og gaar opp og legger seg 1 1/2 m fra koka saa en kan rekke pakker frem og tilbake med hendene hver gang han passerer for oppad eller nedadgaaende i sjøene, og blir liggende der i 15 min.

Ellers var jeg selv med paa hvalbaat i 2 døgn i forrige uke, det var ingen syke ombord, og väret var fin fint, saa jeg fikk 2 dagers ferie fra koka.

Jeg hadde 2 uforglemmelige dager ombord paa X, en av de beste og hurtigste baatene vaare.

Skytteren der en en noksaa dannet mann, han er ca. 55 aar gammel og har värt hvalskytter i ca 25 aar, utenom det har han engang imellem värt østenskipper som det heter, d.v.s. han har värt kaptein paa utenlandske skip i kinafarten. Gjelstad er altsaa en riktig morsom fyr aa snakke med, han har lest mye, og opplevet det trulige og utrulige. Han gikk som skipper i konvoitjeneste det meste av krigen. Han blir betraktet som den uten sammenligning dyktigste skytter og hvalfanger paa Norhvaleksepdisjonen, og sikkert en av de aller beste paa hele feltet, den eneste feil etter bestyrerens mening er at han tar det for mye med ro, han sier selv at det blir alt for mye skatt hvis han driver for fullt hele sesongen, derfor fanger han bare saapass at han alltid faar en god baat paa et godt kokeri, men heller ikke mere. D.v.s. enkelte dager gaar han paa med krum hals og tar noen rekordfangster som ikke noen av de andre skytterene kan klare maken til. F.eks. 6 blaa og 6 finn paa en dag (rekordfangsten her i fjor for en enkelt skytter). En finn betyr en finnhval og en blaa betyr en blaahval.

Altsaa jeg blev satt i kurven og heist ombord pa «tiern» saann utover formiddagen kl 1/2 4 om morgenen, og alle som saa paa hylte og skrek og sa at jeg sikkert kom til aa ødelegge fangsten.

Du forstaar hvis en fremmed øverighetsperson som meg gaar ombord i en hvalbaat, da er han enten «jonas» eller saa bringer han lykke. Hvis han er Jonas, og hvalbaaten ikke faar fangst den tiden han er ombord, blir alle surere og surere, og saa blir kursen satt direkte mot koka, og synderen avlevert, Og siden etter er det helt udelukket at noen skytter vil ha ham ombord til seg under fangst.

Den mest overtroiske i den retningen er forresten skytteren paa niern, naar det ikke blir fangst, er det bestandig noe som har skylden, noe nytt som har kommet ombord siden sist det var god fangst. Det plagget det gaar mest paa omobrd paa en hvalbaat er votter, og det hender ikke bare en, men flere ganger at Karlsa hiver vottene sine i vannet naar fisket er daarlig. I fjor var det en gang det ikke hjalp med vottene heller, saa gikk den nye skinnlua og da han saa skjøt 3 dundrende bom etter hverandre, knyttet han nevene opp i luften, vrengte av seg den nye sausekinnpelsen til 250 kr, kastet den i vannet og skrek: «Er det den du vil ha, din dävel?» Saa kom han paa hold igjen, og skjøt kontant dauskudd, og fanget videre 7 hval den dagen. Og i hans hjerte finnes det ikke tvil om at det var «han Rasmuss» som var frampaa og vilde ha den nye pelsen. Iaar var det ikke gaat verre enn at det blev daarlig fangst da han hadde hentet ukerasjonen paa brendevin til seg og mannskapet. Og mens folkene stod og saa paa og graat gikk all Bolsen i han Rasmus, d.v.s. han tønte alle tre flaskene i vannet.

Jeg selv brakte hverken lykke eller var jonas. Vi fikk 5 hval den ene dagen og tre den andre, og det er helt alm. fangst.

Altsaa, jeg kom ombord kl 1/2 4 og hadde med meg beskjed fra brua at det var blaast langt ute i østlig retning. Brua paa Norhval er meget høyere oppe enn tønna paa en hvalbaat saa de saa blaasene der før folkene paa tiern kunde se dem.

Legg merke til den bredbente hvalskytteren til venstre i bildet.

Gjelstad brummet noe om kokerihval, og den gärne Hansen som ser blaast over alt der hvor det bare er isknott som vipper i sjøen. Men da de ikke hadde sett noe annet aa gaa paa blev kursen satt for full fart i den angitte retningen. Det varte en stund, saa fikk mannen i tønna se blaastet ogsaa, og sang ut. Saa tar rormannen talerøret og skriker ned i maskinen «go an», og baaten skjelver som om den fikk et piskelslag og farten øker fra 13 til 15 1/2 mil. Du forstaar at paa hvalbaatene er det maskintelegraf som paa vanlige baater, og full fart her betyr gjerne 12 – 13 mil, og det er den farten som brukes i vanlig full fart, og den farten kan holdes i ukesvis. Men naar det saa er et jag, aapnes dampspjeldet helt, det blir kjørt inn en eller to nye brennere under kjelen for aa faa opp trykket, og saa bärer det avgaarde saa hele baaten skjelver. Og det heter «go an» dvs at baaten persses til ytterste evne for aa komme paa hold saa fort som mulig.

Post påske

Så er det strieskjorta og havrelefsa igjen, sa pappa alltid hver gang en ferie var over. Nå er det verken strieskjorte eller havrelefse som preger hverdagene våre, men mer å gjøre og mindre lekkermat er det, – og heldigvis for det siste. Om morgenen har vi måttet sette av litt ekstra tid til å grave fram bilene. Krokus og tulipanknopper har gjemt seg under sneen, men der har de det antagelig lunt og godt. Det er mer enn man kan si om oss. Vi fryser!

På jobben var det full rulle fra første øyeblikk. Det er snart eksamen, og vi har liten tid å miste. Men selv om jeg pisker ungene framover i timene, så er det fortsatt tid til litt smil og hygge, i hvert fall i pausene. Og om du lurer på hva hunden har å gjøre der utenfor vinduet, så kan jeg fortelle at den er en av skolens tre hunder.

Ikke spør!

Jeg lurer på om min gave til Operasjon Påskeglad noen gang kom fram. Det lurte jeg forresten på i fjor også, men kanskje er det ikke meningen at man skal vite det. I dag dukket min gave opp, og selv om det er noen dager siden påske, var den riktig velkommen. Det er sjelden det kommer pakker i posten, så denne ble studert grundig fra ytterst til innerst før jeg pakket den opp. Inni lå et pent kort og en nydelig bok om dufturter. Jeg skal sette meg ned med den senere i kveld.

 Tusen takk! 

Denne skjønte jeg ikke

På vår tur gjennom Lidköping i påsken, kom vi over en tekst vi lo av, selv om vi egentlig ikke forsto den. Jeg har tidligere skrevet om falske venner og deres tendens til å være litt lumre. Men denne skjønte jeg altså ikke:

På norsk kalles et sånt bakverk for en bolle, og da får den jo sin egen betydning både på dansk og norsk. Men på svensk kalles bakverket en semla.

Merksnodig!

Hva er det jeg ikke forstår her?

Over for denne gang

Da ferien begynte hadde min indre listenevrotiker planen klar for hele uka. Først og fremst skulle jeg ha ferie: besøke venner, lese bøker, se krim på TV, være ute i haven, sove litt lenger og alt det andre som gjør at man virkelig føler at det er ferie.

På lista sto både ferie- og fritidsoppgaver:

* Ta ut dobbeltvinduer og pusse vinduer

* Gjøre rent hele huset

* Skifte på sengene

* Besøke W i Oslo

* Stryke alt tøyet i strykekurven

* Stryke og henge opp stuegardinene

* Besøke sommartorpemigrantene

* Rense opp i blomsterbeddene

* Forberede forelesninger om Vietnamkrigen

* Rette og evaluere 40 artikler om PC-bruk i skolen

* Rette og evaluere 60 lange og 60 korte tekster med temaet Skam

Skolearbeidet hadde jeg regnet ut at ville ta omkring 20 timer hvis jeg skulle komme i mål, og det er vel litt overmodig å satse på så mange timers arbeid i en ferieuke. Men det viktigste er gjort. Skoleuka er planlagt og i boks, og jeg er godt i gang med rettingen, selv om jeg bare er halvveis i den tykkeste bunken. Jeg er vanligvis lynrask til å rette, og elevene får alltid tilbake prøver vi har hatt dagen etter prøvedagen. Med de lange tekstene er det annerledes. Nå i 10. klasse leverer hver elev inn to tekster, en på bokmål og en på nynorsk, hver gang de leverer. Med 60 unger i klassen sier det seg selv at det ikke er gjort i en håndvending. Heldigvis forstår elevene også det. Likevel venter og maser de hele tiden, og jeg kjenner at det ligger over meg.

Selv om jeg lager lister over alt som skal gjøres, så er det jo ikke alt som står der. Hus og hjem skal drives hver eneste dag. Det skal lages middag og handles inn. Heller ikke fører jeg opp hyggelige ting som å  spise middag sammen med mamma og senere i uka hos gode venner. Det meste av tiden går jo bort til ganske enkelt å leve.

Henrik har reist, og fortsatt er det noen timer igjen, og jeg vet ikke helt hva jeg skal prioritere. Jeg tror jeg først skal rette litt, og så bruke en time på strykekurven. Når jeg sitter foran TV i kveld kan jeg skrive av noen brev fra skipslegen.

Det fine er at ingen arbeidsoppgaver blir borte. Det er bare å føre dem opp på lista, stryke ut etter hvert og fortsette jobben litt etter litt.

I mål kommer jeg uansett aldri.

Falurødt og i faresonen

Jeg oppdaget huset første gang vi var og besøkte naboene våre på sommartorpet i Sverige. Nå ville jeg ta en nærmere titt, – og det sto der ennå, heldigvis. Egentlig er ikke dette et fullstendig forlatt hus. Men de som en gang bodde der kommer neppe tilbake noen gang, og ingen vet hva som vil skje med huset. Når et gammelt og slitt hus blir forlatt på denne måten, er det absolutt i faresonen. Det er grenser for hvor mange vintere et trehus tåler uten ettersyn og vedlikehold. Plutselig en dag er det forbi grensen for at noen orker å sette det i stand, – det har vi sett nok av eksempler på. Jeg krysser fingrene for at det ikke skjer med denne skjønnheten.

Det kan være vanskelig å se på et gammelt trehus i hvilken forfatning det egentlig er. Man skal ikke skue hunden på hårene eller huset på malingen, det er det indre som teller. Her mangler det uten tvil noe strøk med falurødt, men viktigere er det å finne ut i hvilken forfatning taket er, om huset står rett på grunnmuren, om det er fuktighet i vegger og bærebjelker og andre mer fundamentale ting. Dette har mange arker og vinkler på taket, og rundt sånne detaljer kan det lett bli lekkasjer.

Jeg ville gjerne inn i huset, men det var ikke mulig. Dørene var antagelig låste, men siden huset faktisk ikke er helt forlatt, kunne jeg ikke en gang kjenne på dørhåndtakene.

Likevel tok jeg meg den frihet å kikke litt på vinduene. Så langt jeg kunne se var de originale dørene på plass, lister og gerikter også. Kjøkkenet så stort og fint ut, og jeg tok meg i å begynne å ommøblere i hodet mitt mens jeg klistret øyne og kamera til rutene.

Huset var uten tvil tomt, men sånne hus lever uansett. Det dryppet fra takrennene, og selv om det var surt ute, hadde de røde veggene absorbert litt av vårsola, og de var lune å ta på. Jeg lurer på om de plantene som er ment å klatre på denne pergolaen ligger nede i jorda og venter. Det får jeg sikkert anledning til å sjekke når jeg kommer tilbake til sommeren.

Et hus er bare en haug med planker, og det spiller liten rolle i den store sammenhengen om det lever eller dør. Men jeg kan altså ikke hjelpe for det. Når jeg ser alle de små detaljene, dørhåndtak og vridere, gamle vinduer med seigt glass, slitte dørstokker og gammel taksten – så blir jeg helt syk når jeg tenker på at det kanskje blir borte. Hvor lenge vil vi over hodet ha sånne gamle hus som dette?

Som vanlig er det uthuset som har flest detaljer å by på. Det er sjelden noen pusser opp og fornyer et uthus, – heldigvis. Den som er glad i huset sitt vil likevel at det skal se pent ut. Legg merke til at det ikke er gerikter rundt uthusdøra. I stedet har de malt en hvit kant rundt åpningen for å få det til å se ut som om det er gerikter. Jeg lurer på hvor mange ganger noen har lagt tommel og pekefinger rundt denne bryteren for å slå på lyset, – og jeg skulle gjerne ha sett alle dem som har vridd om disse dørhåndtakene.

Tenk om huset ble til salgs! Tenk om jeg hadde mange penger! Tenk om jeg kunne kjøpe det! Tenk om jeg kunne pusse det opp! Ojsann – der tror jeg at jeg trenger et annet pronomen: Tenk om vi kunne pusset det opp, for dette er ikke et lite prosjekt.

Jeg tenker sånn hver gang jeg ser et gammelt forlatt hus, og jeg kan ikke ta meg av dem alle sammen.

Sånn er det med den saken!

Prisen på lam og lun hygge

Noenogførti kroner per kilo er billig. Selv om noenogførti kroner er nærmere 49.90 enn 42, – så er det fortsatt billig. For lammestek! Jeg kjøpte fem steker, – skinkene til to og et halvt norske, små, magre lam. Det er ikke lett å forstå dette lammestekmarkedet. Jeg har alltid tenkt at påsken var en anledning til å få tømt overskuddslageret med norsk lam, for å gjøre det klart for neste sesong. Sånn er det nok noen år. Jeg husker for et par år siden. Da var det mengder av superbillig, norsk lam i juli. Vi levde på grilla lammestek. I år er det annerledes. Flere butikker har tilbudt lam fra New Zealand i stedet. Hvorfor det, mon tro? Sånt skjønner jeg meg ikke på.

Uansett smakte steka aldeles fortreffelig. I går var det bare Thv, Henrik og meg til bords, men det var like greit, for steka var lita. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang har spist noe annet enn lammestek på påskeaften, og jeg klager ikke. Det er det beste jeg vet.

Etter maten dro vi ut i verden. Henrik skulle på fest med venner, og vi ruslet ut i nabolaget. Borte i gata har de en for oss uvanlig påskedekorasjon. De er visst tyske og har tatt med tradisjonen derfra. Mon tro om jeg skal adoptere den? Det ser så flott ut.

Da vi kom fram dit vi skulle, kikket vi inn gjennom vinduene. De andre hadde spist middag sammen før vi kom. Det så varmt og hyggelig ut. Vi gikk inn.

Norsk klima bidrar til å gjøre det ekstra lunt og hyggelig å være inne. Når snøen har lagt seg, og kulda river føles det ekstra lunt med en varm kakkelovn og levende lys.

Det ble enda en hyggelig kveld.

I dag er det Påskemorgen, men den har jeg som kjent et ambivalent forhold til. Jeg hiver meg i arbeidet. Det skal lages forelesning om Vietnamkrigen, og så har jeg fortsatt en tykk bunke tekster som skal leses og evalueres.

Fortsatt god påske, alle sammen.

Akutt hjemlengsel

Ingen av ungene skulle komme hjem i påskeferien. Marthe har vært i Leeds hos kjæresten, og hun er også opptatt de andre dagene. Henrik skulle sitte i Trondhjem bøyd over mattebøkene. Et fornuftig valg, tenkte vi.

Han ringte til meg på torsdag kveld da vi var i Sverige. Plutselig hadde han blitt truffet av akutt hjemlengsel. På nettet hadde han snakket med venner som har kommet hjem fra sine studiesteder. Påskeaften skulle det være fest, og plutselig var ikke Trondhjem et værende sted. Du har jo en bil som står ute på gårdsplassen, sa jeg. Ni timer senere var han hjemme. Det var derimot ikke vi, og han hadde glemt husnøklene. Da er det godt å ha en kamerat som byr på husrom. Det hadde vært en tøff tur sørover. Glatte veier, vind, snø og fokk krevde fullt fokus.

Nå er han her, den lille, kjære ungen min!

Helvete heller!

Det er helvetesdebatt på radio. Det er påske, så egentlig passer det vel godt, og sånne debatter har vi hatt i alle år. Men jeg burde slå av. Jeg har ikke godt av å høre på det. For meg er det opprørende og trist, og det svekker min tro på det gode i menneskene. Debattantene i dag var Sturla Stålsett fra Kirkens Bymisjon og Finn Jarle Sæle fra Norge IDAG. De er begge kristne, men i denne debatten står de langt fra hverandre.

Stålsett framhever en Gud som elsker alle, også dem som ikke tror på ham. I hans verden er det absurd at mennesker som tar sterk avstand fra tortur her i vårt jordiske liv, skulle synes det er greit at Gud tyr til Helvetes pine for dem som ikke tror. Sæle mener man ikke kan definere seg bort fra Bibelens beskrivelser av Helvete bare fordi det er bekvemt.

Begge snakker de om et valg: Man kan velge å tro, velge å ta imot Jesus. Jeg hører stadig kristne hevde dette: Det handler bare om å ta imot troen. For meg er det et absurd og (ha meg tilgitt) uintelligent resonnement, hvis det over hodet er et resonnement. Noen av oss har faktisk aldri vært i nærheten av å tro. Vi har vokst opp i en humanistisk kultur med respekt for religioner og religiøs kultur, men med fravær og forundring over gudstro.

Jeg som ikke tror kan i følge disse gutta bare velge å tro. Og hvis jeg velger å ikke gjøre det, så havner jeg altså i et eller annen Helvete. Om det blir Sæles eller Stålsetts er kun av akademisk interesse. Jeg havner i Helvete. Det de sier er altså at Gud er en uforsonlig, smålig, hevngjerrig tyrann som straffer alle som ikke velger hans side. Straffeutmålingen kan de diskutere til de blir blå for min del. Ofte koker akkurat det ned til ulike tolkinger og nye eller gamle bibeloversettelser, og det er jo ikke graden av pine det handler om. Det er prinsippet.

Det er veldig godt å ikke være en del av denne debatten. Det er godt å ikke være kristen. Det er godt å være trygg i sin undring og hjelpeløshet over det eneste faktum: Jeg er her i samfunn med mine medmennesker, og jeg har en forpliktelse overfor meg selv og alle de andre. Jeg må streve hvert sekund jeg lever for å være til gavn for jorda, mine medmennesker og meg selv. Vi må holde hverandre i hånda, hjelpe hverandre og forsøke å skape et godt liv.

Nå feirer vi våren og forundrer oss over at naturen våkner til liv ennå en gang. Det er så mye vi ikke forstår og ikke kommer til å forstå. Det gjør ikke noe. Det går an å bruke energien vår på det vi forstår.

Hadde jeg vært kristen hadde jeg sagt: Til Helvete med alt det andre! 

Men jeg ønsker ingen noe vondt.