Endelig tirsdag og tre timer med norsk i 10 A. Jeg gleder meg! Selvfølgelig er jeg klar over at ikke alle elevene synes det er like morsomt som jeg synes, men det er vel ikke så aller verst at noen av oss er ivrige! Hvis jeg hadde vært uinteressert, hadde det garantert vært umulig å få med elevene. Dessuten vet jeg at de liker litteraturhistorieforelesningene, det kan jeg se på ansiktene deres. Kom bare ikke her! Kanskje handler det mer om underholdningen enn vitebegjærlighet, men ser jeg noen ivrige ansikter, glitrende øye og et par halvåpne munner, så er jeg lykkelig den dagen.
Norskundervisning handler ikke bare om språk og litteratur. I disse timene får ungene overført vår felles kulturarv. De får vite noen om andre tiders idealer, om norsk politisk historie, om vår felles historie og det gir dem referanserammer som gjør dem i stand til å delta i samtaler de vil møte senere i livet. Ikke nødvendigvis samtaler om forfattere og dikt, men samtaler om kultur og verdier, samtaler som forhåpentligvis er utviklende.
Det er altså Nordahl Grieg som står for tur, og jeg kan by på en forelesning med massse bilder, dikt og musikk. Det er mer enn nok å fortelle om et spennende menneske og et spennende liv. At han døde så ung og under tragiske omstendigheter gjør dessverre ikke historien dårligere for elevene mine. Så får jeg bare håpe at jeg klarer å få dem med meg inn i dette stoffet.
Siden vi har god tid i morgen, rekker vi å jobbe skikkelig med to av diktene hans. Vi begynner med Sprinterne. Det ble skrevet i etter OL i Berlin i 1936, og jeg vet fra tidligere år at det får elevene til å våkne. I fjor var Andre verdenskrig en del av historiepensumet, så dette kan de noe om. Etter krigen var det så mange som sa at de ikke visste, de forsto ikke, ingen fortalte. Hvordan kunne det da ha seg at Nordahl Grieg som døde i 1944 kunne skrive dette diktet allerede i 1936? Det er tydelig at han visste.
Sprinterne
Niggeren Owens sprinter,
germanerne stuper sprengt.
Det blonde stadion undres,
og Føreren mørkner strengt.
Men tenk da med trøst på alle
jødiske kvinner og menn
som sprang for livet i gaten
– dem nådde dere igjen!
Sist uke leste vi Arnulf Øverlands dikt: Du må ikke sove. Det ble også skrevet i 1936 (Under den røde fane, 1937), og forteller den samme historien: Det var noen som visste, det var noen som forsto, det var noen som ropte varsku. Problemet var bare at det var så alt for få som ville høre.
Og så er det selvfølgelig Til ungdommen. Den synger vi alltid på humanistisk konfirmasjon her i byen, – ja, det gjør man vel sikkert i andre byer også. Den er svulstig og overtydelig, – men jeg bare elsker den. I morgen skal elevene få to versjoner av den. Først skal vi høre Kim Larsens rocka versjon,
etterpå skal den mer vare Herborg Kråkevik få slippe til.
Er det rart at jeg gleder meg?
Livet leker 
Husker når jeg lester Sprinterne når jeg gikk i 10 og Du må ikke sove, så var akkurat tanken det at noen visste og resten ikke reagerte før det var for seint.
Lykke til med norsken i morgen. Tror den kommer til å fenge bra 🙂
Takk for det, Ingvild.
Du må ikke sove er drit bra! 😉
Det diktet har betydd mye for meg opp gjennom tiden. Refererrer til det nesten hver dag !!!
Tilbaketråkk: Hvilken faktor er det? « Livet leker
Tilbaketråkk: Gi meg et fast punkt, og jeg skal flytte jorden « Livet leker
Tilbaketråkk: Det var OL i 1936 også « Livet leker
Jeg tror jeg er litt forelska i Nordahl Grieg, jeg!
Jeg har i grunnen alltid vært forelsket i ham. Hadde jeg møtt ham, måtte jeg transformert meg til et 1930-tallsmenneske. Han var som alle vi andre et barn av sin tid, – og barn av den tiden ville nok ikke vært helt kompatible med oss.