Utkonkurrert av en bro

Det er mange grunner til at hus blir forlatt, og graden av frivillighet fra dem som flytter ut er også varierende. Hvordan de som flyttet ut av disse husene følte det, vet jeg ikke. Husene ligger langs den aller eldste veien som fører inn til Fredrikstad fra vestsiden, og nå skal de rives. Grunnen til det er at det skal bygges en ny og nødvendig bro over til Kråkerøy.

Både jeg og Marthe har alltid kikket på disse gamle husene når vi har kjørt forbi. Det er her vi kom kjørende hver sommer når vi hadde vært ute for å bade, og jeg jobbet på skolen som ligger rett over veien i mange år. Pappa har fortalt at da han var liten, bodde skolens helsesøster i ett av dem. Hun var fra Nord Norge, og elevene var ganske redde for henne, for hun dro dem i ørene, kikket inn og spurte med streng, nordandsdialekt: Er ørene rene? Ellers vet jeg ikke noe om hvem som har bodd der, men husene ble antagelig bygget som arbeiderboliger for folk som jobba på sagbruka langs elva.

Nå skal de altså rives, og det er ikke sikkert noen andre enn jeg kommer til å savne dem. Gravemaskinen er på plass, og ett av tre hus er allerede borte. På søndag la vi søndagsturen forbi, og planen var klar: Fotosafari! Problemet var bare at kommunens rivemennesker hadde satt opp store stålgjerder som talte sitt tydelige språk: Hold dere unna.

Jeg er vanligvis lydig, men som kjent gjør jeg unntak når det gjelder å få fotografert hus som snart er borte. Vi løftet til side et gjerde og gikk inn. Den eneste beboeren var en halvvoksen katt, og den var fullstendig utsultet. Fotograferes ville den ikke, men på kjøkkenet sto skålene med kattemat ved siden av boksene med tørrfor, så vi fikk matet den. Jeg håper noen kommer tilbake for å hente pusen før husene er borte.

Bakgården var solrik og overraskende stor. Selve huset så ut til å være i helt grei stand, men uthuset var i så dårlig forfatning at det nok ville har revet seg selv om ikke så lenge. Heldigvis for meg var døren åpen, og da går jeg altså inn.

Det var hyggelig! Rommene var overraskende store, og et tilbygg sørget for en stor gang og et lite bad. Når jeg kommer inn i sånne tomme rom har jeg ingen problemer med å se for meg hvordan det har vært å bo der. Jeg visualiserer det på øyeblikket, – ja audioliserer (Hva heter det, egentlig?) det også faktisk. Jeg ser møbler, stearinlys, mat på bordet, tepper på gulvene, et tørkestativ foran ovnen i stua … , og jeg hører mennesker som rusler rundt, kaffekjelen som koker, unger som løper i trappene.

Men egentlig er det altså helt tomt.

Huset har blitt modernisert, men på kjøkkenet hadde noen av de gamle skapene fått lov til å stå.

Når jeg er rundt og snoker i gamle hus og gårder, så har jeg lært at det er uthusene som er de mest interessante. De blir sjelden restaurert, og derfor er det der man ser mest av den gamle historien. Sånn var det her også. Bortsett fra at noen hadde satt inn et par store vinduer, var uthuset helt urørt. Her var det både kullbinge og muligens rester etter enkelt husdyrhold. Trappa opp i andre etasje var i seg selv et klenodium, og jeg kan ikke hjelpe for det: Jeg sørger over at den snart er borte.

Selv om huset skal rives en av de nærmeste dagene, var ingen ting fjernet fra uthuset. Det er synd, for her var det veldig mye fint. Jeg ser bare det som er på overflaten. Om jeg har aldri så lyst, så åpner jeg ikke skap og skuffer. Da jeg kjørte fra jobben i dag, så jeg at det sto en bil utenfor. La oss håpe det var en som skulle hente zinkbaljer, bøtter, krukker og kar – og ikke minst den sultne katten.

På uthusloftet var det nemlig stappfullt av flere generasjoners bortpakkede saker. Det er nok lenge siden disse skiene var ute på tur, men de så faktisk ganske klare ut der de sto.

Og der borte på skapet bak skiene, – var det ikke? Jeg skal jo ikke røre noe, men nå gjorde jeg et unntak og løftet opp vasen og snudde den. Jo visst, – en KK vase. Disse vasene fra Kråkerøy Keramikk er samlerobjekter, og særlig blant Fredrikstadfolk. Denne hadde riktig nok et stort skår, men signert KK var det. I morgen er den kanskje bare en håndfull keramikkskår.

Ofte er det detaljene som gir meg de sterkeste fornemmelsene av fortid og levd liv. Bak en av uthusdørene, under plast og etterlatenskaper, var utedoen fortsatt på plass akkurat som da huset var nytt. For å komme inn måtte man hekte av en krok av det riktig gamle slaget. Jeg er mørkeredd selv, og jeg ser det for meg: En unge som er nødig og må løpe over gårdsplassen for å gå på do. Det er vinter, snø og iskaldt – og bekmørkt. Hun løper i tøflene over en opptråkket, u-formet, isete sti (isen i bunnen av stien er gul), som går fra kjøkkendøra og bort til dodøra. Ermene er dratt ned over hendene så hun ikke skal fryse, og så stikker hun fram fingrene og hekter av kroken før hun skynder seg inn. Av med dolokket, – og så må hun kikke ned i det mørke hullet. Man må alltid kikke ned i do før man setter seg, – tenk om det er noe, eller enda verre: noen der nede! Så gjør hun det hun skal, mens hun lytter anspent etter skumle lyder, tørker seg, legger på lokket, hekter på kroken, piler bortover isstien med det ene øyet over skulderen, smetter inn kjøkkendøra og slår den igjen akkurat i det hun føler at noen griper tak i henne. Det gikk godt igjen, og inne er det varmt og godt.

Det er lenge, lenge siden, og nå er det over for både huset og utedoen.