Daily Archives: 01.03.08

Terrorisme, motstandskamp – hva vet jeg?

For to dager siden ble en gruppe somaliere arrestert i Oslo. De er mistenkte for å ha støttet terroristgrupper i Somalia med penger. Så forferdelig, tenkte jeg, – og så for meg sivile, uskyldige mennesker som blir utsatt for grusomme terrorhandlinger. Men hva vet vel jeg? Om Somalia vet jeg i hvert fall veldig lite, og det til tross for at vi har ganske mange somaliske elever ved vår skole. De siste ukene har jeg lært litt mer, for flere av elevene mine har presentert Somalia som utviklingsland i sin sammenlignende oppgave. Man lærer så lenge man har elever.

Jeg vet at banksystemet i Somalia ikke fungere sånn som det gjør i Norge. Skal man sende penger dit bruker man hawala-systemet, og det er det alle somaliere gjør. De fleste sender penger for å forsørge sine familier, men noen av pengene har altså andre mål. Somaliere i Norge har flyktet fra et land i kaos. Noen av disse somalierne har politiske hensikter med å sende penger til hjemlandet: De skal bidra til motstandsarbeidet. Om dette motstandsarbeidet foregår som terrorisme kan ikke jeg vite noe om, og spør jeg – vil jeg helt sikkert få ulike svar fra ulike aktører.

Det som satte i gang dette tankespinnet var dagens VG. Da jeg slo opp på side 6 og 7, skvatt jeg til. Artikkelen handlet om de arresterte somalierne, men det som fenget oppmerksomheten min var altså illustrasjonsfotoet, – et grusomt bilde.

etioper.jpg

I undertittelen til bildet kan vi lese: En etiopisk mann skriker i smerte ettet et angrep på etiopiske flyktninger i den somaliske byen Bossaso 5. februar. Gruppen al-Shabab; som PST mener norsksomalierne har samlet penger til, har påttatt seg ansvaret for angrepet.

I vår fredelige del av verden er det lett å si at vi er imot krig og våpen og sånn. Det er jo det vi mener. Det er kanskje noe naivt. Etiopia oppfattes som okkupasjonsmakt i Somalia, og de som sloss mot okkupanter bruker sjelden silkehansker. Sånn er det dessverre.

Selv om jeg er redd for islamisme, selv om jeg synes krig er forferdelig, selv om jeg blir kvalm og livredd av terrorisme, – så reagerer jeg med irritasjon på bildet i VG, og i motsetning til det som trolig var hensikten, provoserer det meg til å ville lære mer om dem som forårsaket denne mannens lidelse.

9. april 1940 lå 1308 tyske soldater og kjempet for sitt liv i Drøbaksundet, for omlag 1000 av dem var kampen forgjeves, – de døde. Hadde man fotografert dem der de lå og kjempet i iskaldt hav, ville det heller ikke vært noe vakkert syn. Likevel mener de fleste at det dessverre var en nødvendig krigshandling. Så kan man innvende at disse guttene var soldater ombord i et krigsskip, Blücher. I mange konfliktområder i verden i dag er det vanskelig for oss som står på sidelinja å vite hvem som er soldater og hvem som er sivile.

Passasjerene på ferga Hydro som skulle krysse Tinnsjøen med tungtvann 19. februar 1944 var ikke soldater. Ferga ble senket av norske motstandsmenn, og de som var ombord var norske sivile. Da ferga gikk ned, døde 14 av dem, også barn. De ble ofret fordi man mente det var nødvendig. Hadde man fotografert disse mennesken da de gikk ned med ferga denne dagen, ville det antagelig vært like opprørende som bildet i VG i dag. Var det nødvendig å senke ferga? Var det en terrorhandling? Jeg regner med at svaret er det samme som vi får når vi spør om det som skjer i Somalia: Det vil alltid være et definisjonsspørsmål. Det vi vet er at de som utførte disse oppdragene ble feiret som helter i Norge etter krigen.

Jeg underviser i historie, og jeg forsøker så godt jeg kan å holde meg oppdatert på konfliktene rundt om i verden. Det er ikke lett. Informasjonen man får er ofte veldig sprikende og farget av hvem det er som forteller. Dessuten har jeg mine egne fordommer å kjempe mot når jeg skal forsøke å forstå.

Resultatet er at jeg i redsel for å ha misforstått, for å ta feil, heller velger å være holdningsløs og ikke våge å mene noe bestemt. Jeg har sterke meninger om mye her i verden, men det er på områder der jeg føler meg kvalifisert til å mene noe, der jeg faktisk vet noe. Kanskje stiller jeg for høye krav til når man har lov til å uttale seg, men jeg blir ofte forundret over mennesker som kan ha sterke, politiske meninger om noe de vet skremmende lite om.

Så får jeg heller være holdningsløs en stundt til.

Men sånne bilder som det i VG i dag åpner opp for litt mer engasjement. Så leser jeg litt mer, så spør jeg litt mer, så glir jeg litt klokere. Men fortsatt er det nesten umulig å ta stilling.