Det er søndag kveld, og jeg er ferdig med jobben. Store deler av helga har vært tilbragt i selskap med min røde penn og bunker med elevbesvarelser. Vanligvis er det en hyggelig del av jobben, men denne helga har jeg vært ganske frustrert. Jeg leser den ene teksten etter den andre, og kan bare konstatere at nesten alle elevene min presterer mye dårligere enn det de er i stand til. Det igjen betyr at mange av dem får en unødvendig dårlig karakter.
Hvordan kan jeg si det så sikkert, tenker kanskje du, – men det kan jeg faktisk. Det er ikke slik at elevene bare får en oppgave, og så går de hjem og skriver en tekst som jeg så evaluerer. Skrivingen er en lang prosess som nå har gått over nesten tre år, – og før det skrev de også på barneskolen. I løpet av de siste årene har vi gått gjennom alle de sjangrene elevene forventes å skrive i. De har lært hva som er typisk for sjangrene og lest profesjonelle eksempler som kan brukes som modeller. Vi har arbeidet med komposisjon, perspektiv, litterære virkemidler – og vi har øvet og øvet og øvet.
Når de får en oppgave er den nesten alltid knyttet opp mot et emne. Denne gangen var det Skam. I tilknytning til oppgavene får de et hefte med tekster til inspirasjon. Noen ganger får de faste oppgaver, andre ganger kan de selv velge et skriveprosjekt. Da de fikk oppgavene denne gangen, gikk jeg grundig gjennom dem. Mange føler seg uinspirerte og vet ikke helt hvor de skal begynne. Sammen forsøkte vi å samle ideer til hva de kunne skrive om , og selv ga jeg dem så mange konkrete ideer jeg kunne komme på.
De fikk tre uker på å fullføre tekstene, – en på bokmål og en på nynorsk, en faglitterær og en skjønnlitterær. Når de skriver hjemme har jeg ingen kontroll på når de begynner skriveprosessen. Grunnen til at jeg mistenker at de fleste ventet til i siste liten er mengden tekster jeg fikk inn til respons. Denne gangen var det ingen: 0 av 60. Hver gang elevene skal skrive tekster, har de tilbud om å levere dem inn til meg for å få respons. Jeg leser da tekstene, gir kommentarer og stiller oppklarende spørsmål. Har de bommet på sjangeren, får de vite det, er komposisjonen ustrukturert, får de vite det. Jeg løfter fram det som er godt og som de med fordel kan gjøre mer ut av, og foreslår at de demper andre sider ved teksten. Det er jeg som skal gi sluttevalureringen, og derfor er det underlig for meg at absolutt ingen benytter seg av sjansen til å få respons og korrigering av nettopp meg. Det er jo en gavepakke! Foreldrene er selvfølgelig også kjent med denne muligheten, men ingen har altså tatt seg bryet med å gi sine små et vennlig spark bak slik at de kom i gang tidlig nok til å få respons. For det er nok her hunden ligger begravet. Selvfølgelig vil ungene har respons og muligheten til å gjøre en bedre jobb, – de er ikke dumme. Problemet er bare at de begynner skrivingen for sent til å kunne benytte seg av muligheten. De er rett og slett ikke sultne nok på gode resultater.
Denne gangen var det et problem at veldig mange av elevene ikke hadde notert hvilken oppgave de hadde skrevet eller hvilken sjanger de skrev i. I og med at alle oppgavene på en eller annen måte skulle handel om skam, var det nesten umulig for meg å vite hvilken oppgave de hadde forsøkt å besvare. 48 av 60 hadde ikke skrevet oppgavenummer eller sjanger. Om de heller ikke gjør det til eksamen i mai, er de i trøbbel. Jeg bør vel ikke si at jeg har sagt det, ropt det, hvisket det – og sist i det øyeblikket de fikk oppgavene. De gjør det bare ikke.
Hvorfor i huleste anstrenger de seg ikke det minste? I den forrige klassen jeg hadde var kulturen en helt annen. Der ba alltid mellom 20 og 30% av elevene om respons, – her er det altså ingen. Jeg skulle ønske jeg visste hvorfor det blir sånn, – at jeg kunne finne nøkkelen.
Hadde dette vært lett, ville vi ikke hatt noe problem, men det er det ikke. Elevene mine er bare seksten år gamle. De er veldig unge. Tekstene de er forventet å skrive er kompliserte. De skal skrive tekster om de store og vanskelige spørsmålene i livet, og de skal mestre kompliserte sjangere som krever store ferdigheter. Sjangervalget er også det aller vanskeligste for dem. Selv om de har kunnskapene, krever det mye å få dreis på det. Mange skrev intervju denne gangen, – en av oppgavene oppfordret til det. Dette er en sjanger med magnge muligheter, og flere av elevene utnytter de muligheten. For mange blir det dessverre bare en lang rekke med spørsmål og svar, spørsmål og svar. Skal det kunne bli noe mer, krever det arbeid, – et arbeid de ikke er villige til å nedlegge. De må lese intervjuer, de må sjekke ut sjangerkjennetegnene, de må skrive og omskrive for å få variasjon og snert. Bare noen ytterst få er i stand til eller orker å legge ned arbeid for å skape en original og god tekst. Jeg gjentar derfor at de fleste garantert ville øket kvaliteten på tekstene sine om de hadde bedt om respons. I stedet lever de noe under det nivået de kunne prestert på, – de blir underytere.
Også denne helgen har jeg lest gode tekster, eller deler av tekster, – små gullkorn, poetiske vendinger, gode ordvalg, snertne kåserier.
Det kunne bare vært så mange fler.
Livet leker 