Monthly Archives: april 2008

Zzzzzzz

Jeg tror ikke jeg er sliten. Det har jeg vært før, og det føles annerledes, – tror jeg. Nå er jeg bare trøtt og søvnig. Jeg kan liksom ikke få nok søvn. Først legger jeg meg tidlig om kvelden og sover til sju. Da er jeg nesten ikke til å få opp av sengen.

På jobben føler jeg meg pigg og energisk, men det er mulig at jeg bare trykker på den bryteren fordi det er en dyd av nødvendighet. Jeg har jo en jobb å gjøre, – og den kan rett og slett ikke gjøres uten at man er litt høyt gearet. Etter middag sovner jeg igjen, – og det bokstavelig talt. Trøttheten kommer kastet på meg. Noen dager, som i dag, går jeg opp på badet. Der legger jeg meg rett på de harde, varme flisene med en pute under hodet. Zzzzzzz! Jeg har ikke mer enn lagt meg ned, så sover jeg. Hvis jeg i stedet setter meg i min grønne stol, skjer det samme. Det nytter ikke å kjempe imot. Til tross for at radioen står på, ungene leker på gulvet og jeg sitter med en avis i hendene, – så sovner jeg mens jeg sitter rett opp og ned. Hodet legger seg pent bakover i stolen, og så sover jeg.

Etter en halv eller hel time våkner jeg, og da er det som om jeg har fått en ny morgen. Jeg er frisk og uthvilt og klar for en ny økt av livet, – før jeg sovner igjen klokka elleve om kvelden.

Sånn har jeg aldri hatt det før. Hva kan dette komme av?

God natt, og sov godt!

Den store historieprøvedagen

Det er i dag det skal skje: Elevene skal testes i del 2 om Den kalde krigen. I dag er det Vietnamkrigen og forholda i Øst-Europa på slutten av perioden det skal redegjøres for. De politiske forholda i Norge etter krigen har også fått plass. Noen spørsmål er av det redegjørende, utgreiende slaget; men de skal også forklare vanskelige ord: solidaritet, sosialdemokrati, blandingsøkonomi. De er mer og mindre godt forberedt. Noen ytterst få gir fullstendig blaffen, – to – tre stykker kanskje. Innerst inne vil nok de også gjerne mestre, men så er det så mye annen støy på linja som gjør at de har fokus andre steder. Så er det en liten gruppe som trenger ekstra hjelp. De får ha deler av prøven muntlig. En annen liten gruppe er de superambisiøse. De deler seg i to. Den ene delen av dem har sprenglest den siste uken, rene Øvrevoll. Den andre delen, en guttegjeng, har arbeidet systematisk fra vi begynte med emnet. De leser jevnt og trutt, sjekker hele tiden ut at de har nådd læringsmålene jeg har gitt dem, og hjelper hverandre. Disse gutta har til og med jobbet med stoffet i helgene, og så har de plutselig sendt meg spørsmål på mail en fredagskveld. Det beste med det, er at de har det moro. Når de jobber sammen på denne måten, så blir det jo hyggelig også. De møtes i helgene for å spille dataspill og spise pizza, men så slenger de på en halvtime historielesing først. I dag får de nok premien i for av et godt resultat. De pleier å få det.

Prøven er stor, – diger! Første del tar 90 minutter, og består av 21 spørsmål. Etterpå får de en kortere test på 45 minutter. Da skal de vise at de kjenner både Ho Chi Minh og John F Kennedy, de skal kunne forklare relevante begreper, og de skal plassere aktuelle land på kartet.

Alle som har forberedt seg kommer til prøven med skrekkblandet fryd. De gruer seg og er nervøse, samtidig nyter de å kjenne at stoffet er på plass og bare renner ned på papiret.

Og hva gjør jeg når alle ungene sitter pip stille og skriver? Jeg sitter her på min høye barkrakk og skriver blogg. Når det er gjort, skal jeg rette litt nynorsk. Innimellom må jeg svare på spørsmål og trøste en og annen liten sjel som har fått hjernteppe – eller hjerneteppe som ungene kaller det. Etter en stund begynner de første å levere, og da kommer min tid. Jeg begynner å rette, sette poeng og kommentere. Jeg har 60 elever, og det er både delprøve 1 og 2, så det tar sinnsykt mye tid. Hvor mye, vet jeg ikke, men det finner jeg ut før arbeidsdagen er over. Jeg har nemlig lovet klassen at de skal få tilbake prøven i morgen. Det fortjener de. Dessuten lærer de mer når de får hurtig tilbakemelding. At litt selvdisiplin sparer meg for å jobbe i helgen er heller ikke noen lempe. Men det koster. Jeg kan ikke gå hjem før i kveld en gang, jeg gjetter på at klokka blir sju. I kjøleskapet på lærerværelset står en Familien Dafgård, så jeg kommer ikke til å lide noen nød.

Det er viktig stoff ungene har lært om i år, og det har stor relevans til dagens politiske situasjon. Denne helgen var det mye stoff om Tsjernobyl på TV. Avisene hadde artikler om NATOs ønske om rakettskjold i Øst-Europa, – det er ikke vanskelig å se parallellen til Ronald Reagans stjernekrigprogram. Et annet sted kunne vi lese en analyse av og et oppgjør med ungdomsopprøret i 1968. På nyhetene i dag tidlig hørte vi politikerne diskutere om Norge skal velge det svenske eller amerikanske jagerflyalternativet, et valg som kommer til å sende ut mange signaler om hvor i verden vi hører hjemme. Flere av elevene hadde dessuten sett programmet Den kalde freden om det som skjer i nordområdene på TV i går. Og det er mye, mye mer. Hovedpoenget med at ungene lærer denne typen historie er jo at de skal se sammenhengene, se at det er de politiske systemene som er med på å skape og forandre samfunnenen våre, se at de også er aktører i dette avgjørende spillet.

Men akkurat nå er de mest opptatt av hvilken karakter de får, og jeg av hvor lenge jeg må jobbe i kveld.

Lopper i blodet

Noen av elevene mine har lopper i blodet. Vi snakker ikke om et par-tre av arten, men horder, kolonier, mengder, kubikkmeter med lopper.

Jeg ber elevene om å roe ned loppene sine, eller kaste dem ut. Det er ikke sikkert det er en god idé. Kanskje hadde det vært bedre om de trente dem opp og startet loppesirkus.

Det kunne jo fort bli et levebrød.

Det må da kunne la seg ordne?

I helgemagasinene er det intervjuer, – ofte av artister. Sånn var det i dag også. Og tenk, i to konkurrerende magasiner fremlegger Elvira Nicolaisen og Paul Ottar Haga akkurat det samme ønsket, – de drømmer begge om å få synge i operaen.

Men det må de da kunne få lov til?

Det skal ikke stå på meg.

Bare, bare fri

Jeg har ikke noe imot å blande fritid og jobb. Hadde jeg hatt det, hadde jeg ganske enkelt blitt på arbeidsplassen min til jobben var gjort. I stedet sprer jeg den utover hele uka, retter prøver og forbereder meg i helger og ferier. Nå skal det sies at det av og til er en dyd av nødvendighet å jobbe i helgene, og det kan bli litt mye av og til. Læreryrket er sesongpreget, og det har nettopp vært høysesong. Da holder det ikke med lange hverdager.

Denne helgen har jeg helt og fullstendig fri. Ikke så mye som en geografiprøve ligger og gråter på arbeidspulten min. Det beste er at det samme gjelder for neste helg. For en frihetsfølelse!

Planen var vakkert, varmt vårvær, og så skulle jeg flytte ut i hagen. Akkurat sånn ble det ikke. Jeg flyttet riktig nok ut i hagen, men vårværet meldte avbud. Lista over gjøreting i hagen er lang denne våren. Det skyldes delvis latskap og delvis den regnfulle sommeren 2007:

Vaske og høytrykkspyle gjerdet.
Male gjerdet.
Vaske og høytrykkspyle verandaen.
Male verandarekkverket.
Male verandaen.
Spyle oppkjørselen.
Flytte kompostbinger.
Skrape og male veggen mot gaten.
Skrape og male inngangspartiet.
Skifte gerikter rundt inngangsdøren.
Skrape og male nordveggen.
Flytte lekestua.
Bygge ny utestue.
Innrede den nye utestua.

Hjelpes meg, – det er mye. Og i tillegg kommer luking av bed, planting og alt det andre som har å gjøre med alt som gror. Det positive med et er at det meste er lystbetont. Jeg gleder meg faktisk. I dag har jeg vasket og høytrykkspylt gjerdet. Det tok nøyaktig tre timer. Thv og jeg er noen somlepaver. Når lønnsarbeidet er unnagjort, prioriterer vi det som er hyggelig, og det har ført til at deler av gjerdet aldri har blitt malt. Jeg velger å late som om det var meningen å bruke gjerdet som et forskningsprosjekt. Der hvor gjerdet er malt har det nemlig grodd noe voldsomt. Det er helt grønt. Der gjerdet er umalt har det nesten ikke grodd i det hele tatt. Det skyldes nok hovedsakelig at gjerdet er bygd av trykkimpregnerte materialer, – men likevel: Hvorfor gidder vi egentlig å male når det ikke fungerer? Ubehandlet treverk får luft og tørker godt i vind og blest. Kanskje hele huset burde stått umalt? Det hadde blitt fargeløst, men kunne spart oss for mye arbeid.

Regn eller ikke regn, – Hilde og jeg hadde bestemt at det var i dag grillsesongen startet, og da blir det sånn, selv om det regner så man kan fryse kattunger på seg. Det handler om å kle på mennene godt med klær før de går ut for å svi kjøttet.

Når vi plutselig bestemmer oss for å spise sammen spiller det liten rolle hvor bordet er dekket. Vi bor i samme dal, og går så mye ut og inn hos hverandre at vi verken behøver å vaske badet eller rydde før vi møtes. Men et pent bord er alltid hyggelig. Thv og jeg hev kjøttlunsene våre (denne gangen lammestek i skiver) i en pose, bakte en form med poteter og en med rotgrønnsaker og hentet opp en flaske vino nobile fra kjelleren, og så ruslet vi over.

Planen var å gå tidlig hjem, men sånn ble det ikke. God mat, ditto vin, hyggelige naboer og en fin prat resulterte i en kveld som strakte seg mot midnatt.

Gode naboer skal ikke undervurderes.

Det skulle tatt seg ut.

De vil at det skal være forbudt med utenlandske flagg i 17. maitogene. FORBUDT!

Tenk deg så at noen opponerer mot forbudet. Tenk deg at han går i 17.-maitog energisk viftende med det svenske, pakistanske eller malawiske flagget. Tenk deg at han blir kastet ut av toget. Tenk deg at han blir arrestert.

På nasjonaldagen feirer vi demokratiet og friheten og nasjonen, – og så skulle vi nekte noen å hilse oss med sitt hjemlands flagg.

Tenk deg avisoverskriftene rundt om i verden. Norge, demokratiets høyborg, arresterer noen for å ytre seg med et flagg.

Det skulle tatt seg ut.

Brev fra skipslegen 13 Dramatikk ombord

Det var en grunn til at de måtte ha skipslege med på ekspedisjonene. Thorvald hadde medisinsk ansvar for mange mann på flere båter, og arbeidet var ikke helt uten risiko. Sånn er det alltid ombord i fiskebåter av alle slag. Man kan får en hånd inn i garnspillet eller annet tauverk, og det var mange muligheter til å komme i klem på ulikt vis. Flensingen av hval foregikk med skarpe kniver festet på tuppen av kosteskaft, – i hvert fall ser det sånn ut på bildene. I tillegg vil det alltid dukke opp folk som har psykiske lidelser. Det handler både om statistikk og om en tøff arbeidssituasjon langt hjemmefra.

Alt er med andre ord ikke fryd og gammen. Dette er Thorvalds første år som ferdig lege, og han må ha følt seg ganske ensom når han måtte ta store avgjørelser som hadde betydning for folks liv. Vi merker også at han begynner å føle på hjemlengselen.

På slutten av dette brevet skriver han at han ikke vil at brevene skal gå på rundgang i familien, -de er bare beregnet på de nærmeste. Vi har likevel blitt enige om at det er greit å legge dem ut her. Det er over 60 år siden de ble skrevet, og de fleste som var med på denne ekspedisjonen er døde for lenge siden. Nå må vi kunne betrakte brevene som historisk materiale.

Dette er det siste brevet vi har fra denne sesongen. Vi vet ikke om Thorvald skrev fler brev våren 1949, men det ser ikke sånn ut. Sesongen ble avsluttet 1. april, og vi har bare noen av telegrammene han sendte hjem for å fortelle når de kunne vente ham.

Sesongen 1949 – 50 var Thorvald i Norge. Han var blant annet i militærtjeneste som skipslege på krysseren Stord. Men han var ikke ferdig med å dra på hvalfangst. Både vinteren 1950 – 51 og 1951-52 var han i Antarktis, en sesong på Norhval og en på Balena.

På disse ekspedisjonene hadde han begynt å filme. Filmene har vi, men få bilder. Vi har imidlertid et negativalbum som vi må få gjort noe med. Og brev har vi, mange brev, om jeg legger dem ut vil tiden vise. Uansett tar jeg nå en lang pause fra Brev fra skipslegen.

21/1 – 49

Nu er det lenge siden jeg har skrevet noe paa mine samlede verker, men det har värt en noksaa vemmelig tid med mange stygge skader hos karene, saa jeg har hatt liten tid til aa tenke paa brevskriving.

Det sørgeligste av uhellene er at jeg maatte amputere haanden paa styrmannen paa X hvor jeg hadde vært ombord. Han fikk for litt over en uke siden haanden sin inn i hvalspillet da de skulde hive inne en hval, og saa fløy hvalen til saa haanden blev fullstendig knust og maatte tas.

Det er gaatt ganske bra etterpaa, men det var noe av det minst morsomme jeg har gjort noen gang, aa fjerne den ene haanden paa en ung og kraftig mann, og det atpaatil en som jeg kjendte ganske godt.

Ellers er alt ved det samme her, og selv om det er ganske ensformig her, liker jeg meg i grunnen ganske godt.

30/1 – 49

Det har fremdeles värt litt av hvert blandt mannskapet, blandt annet en som har forsøkt aa begaa selvmord ved aa skjäre over pusaarene paa v. haand med et barberblad. Han fikk ikke gjort seg noe särlig og jeg fikk sydd igjen saarene med det samme. Jeg er jo vant til sinnsyke mennesker fra Veum og andre steder, men for mange av de andre virket det vel noksaa uhyggelig.

9/2 – 49

Jeg forstaar av telegram som jeg fikk for noen dager siden at dere er skuffet over at jeg ikke har sendt flere brev, men det er jo fysisk umulig all den stund det ikke har värt noen annen forbindelse med land enn den skadede hvalbaaten i desember, og da fikk dere brev. Egentlig skulde det ikke värt noen forbindelse da heller, det var jo bare et uhell som gjorde at det kunde sendes noe brev.

Et kokeri har i almindelighet ikke andre forbindelser med land under fangsttiden enn en tankbaat som kommer ned og henter hvalolje, og leverer brenselsolje til kokeriet.

Tankbaaten vaar M/T Polarsol kom en av de første dagene i det nye aaret og med den kom bokpakken fra mor, og bøker fra Signe og tantene. Mange tusen takk for allt sammen.

I dag skal vi ha Polarsol inntil for siste gangen og den skal dra avgaarde i morgen. Det er kommet paa meg og alle andre her ombord som julekvellen paa kjerringa, for vi hadde trodd at det var ennu en uke til til vi skulde bli kvitt den, og ennu en uke aa skrive brev i. Men nu i kvell sitter altsaa hele «Norhval» oppe og skriver for haarde livet.

Ja noe nytt og epokegjørende kan jeg jo ikke si jeg har aa fortelle, men jeg trives fremdeles ganske bra, og gleder meg jo svärt til aa komme hjem til dere igjen da. Idag har jeg forresten skrevet to aldri saa lange brev paa Engelsk til et sykehus i Capetown, hvor jeg skal legge inn et par karer, den ene har visst dessverre kreft i magesekken.

Baade den engelske 2.telegrafisten og jeg var like forbauset over hvor god jeg egentlig var i Engelsk, jeg selv ikke minst.

Ja, dere er vel lei av aa høre at Norhval er som et fjell i sjøen og om den uendelige horisonten omkring oss. Men det er igrunnen saa vanskelig aa finne paa noe bedre, Jeg har jo stadig denne here horisonten aa se paa da, og «Norhval» er jo igrunnen et deilig lite fjell aa ha naar en først skal väre her nede.

Ellers tenker jeg mere og mere paa en strofe som jeg hugser fra en gammel Fred Astaire film fra før krigen «We joined the navy for to see the world, and what did we see, we saw the sea… We never get seasick, but we get awfull sick of seas…»

Ja, som sagt, jeg er ved god helse, og er kjekk og frisk paa alle maater, og tykkere og penere enn nogensinde.

Etter dette brevet er det svert lite sannsynlig at der blir anledning til aa faa sendt noe før vi selv kommer til Capetown, dvs i de første dagene av april.

Fangsten her nede har värt jevnt bra, og vi ligger bedre an enn i fjor og er det beste norske kokeriet (Vi var best i fjor og i forfjor ogsaa).

Ja, saa maa dere hugse at selv om det er sjelden dere hører fra meg, saa tenker jeg mye paa dere allikevel, og lengter svert hjem.

De eneste to malurtene i begeret nu er militärtjenesten til sommeren, og tollen naar jeg skal i land, särlig det siste. Dere skjønner at jeg har kjøpt rart til dere som dere skal faa hvis dere er riktig snilde.

Ellers vil jeg nødig at disse brevene hvor jeg sitter og smaaskriver det som faller meg inn skal gaa paa almindelig rundgang i familien. De er igrunnen bare beregnet paa deg mor, og paa Signe og Carlos.

Ja, saa haaper jeg at dere har det like bra som jeg, og er friske og kjekke paa alle maater, saa faar dere hilse motorcyklen min fra meg, den hadde jeg nesten glemt, Jeg har faktisk ikke tenkt paa den paa nesten to mnd nu, men igaar saa drømte jeg saa utrolig livaktig at jeg var ute og kjørte paa en fin-fin landevei en vidunderlig sommerdag med en søt pike bakpaa, men da jeg skulde snu meg for aa se hvem det var jeg hadde med meg, var plutselig baade damen og cyklen vekk.

Ha det bra, jeg tenker mye paa dere.

Kjärlig hilsen

Thorvald.

Da sesongen var over var han igjen på besøk i Cape Town. Derfra sendte han telegram hjem til Gerd. Vi hører ikke noe mer fra Polly.

Etter den lange båtturen hjem, ankom han Larvik 24. april 1949, for nøyaktig 59 år siden. Han håpet at noen ville stå på kaia for å ta ham imot. La oss regne med at hun gjorde det.