Da ferien begynte hadde min indre listenevrotiker planen klar for hele uka. Først og fremst skulle jeg ha ferie: besøke venner, lese bøker, se krim på TV, være ute i haven, sove litt lenger og alt det andre som gjør at man virkelig føler at det er ferie.
På lista sto både ferie- og fritidsoppgaver:
* Ta ut dobbeltvinduer og pusse vinduer
* Gjøre rent hele huset
* Skifte på sengene
* Besøke W i Oslo
* Stryke alt tøyet i strykekurven
* Stryke og henge opp stuegardinene
* Besøke sommartorpemigrantene
* Rense opp i blomsterbeddene
* Forberede forelesninger om Vietnamkrigen
* Rette og evaluere 40 artikler om PC-bruk i skolen
* Rette og evaluere 60 lange og 60 korte tekster med temaet Skam
Skolearbeidet hadde jeg regnet ut at ville ta omkring 20 timer hvis jeg skulle komme i mål, og det er vel litt overmodig å satse på så mange timers arbeid i en ferieuke. Men det viktigste er gjort. Skoleuka er planlagt og i boks, og jeg er godt i gang med rettingen, selv om jeg bare er halvveis i den tykkeste bunken. Jeg er vanligvis lynrask til å rette, og elevene får alltid tilbake prøver vi har hatt dagen etter prøvedagen. Med de lange tekstene er det annerledes. Nå i 10. klasse leverer hver elev inn to tekster, en på bokmål og en på nynorsk, hver gang de leverer. Med 60 unger i klassen sier det seg selv at det ikke er gjort i en håndvending. Heldigvis forstår elevene også det. Likevel venter og maser de hele tiden, og jeg kjenner at det ligger over meg.
Selv om jeg lager lister over alt som skal gjøres, så er det jo ikke alt som står der. Hus og hjem skal drives hver eneste dag. Det skal lages middag og handles inn. Heller ikke fører jeg opp hyggelige ting som å spise middag sammen med mamma og senere i uka hos gode venner. Det meste av tiden går jo bort til ganske enkelt å leve.
Henrik har reist, og fortsatt er det noen timer igjen, og jeg vet ikke helt hva jeg skal prioritere. Jeg tror jeg først skal rette litt, og så bruke en time på strykekurven. Når jeg sitter foran TV i kveld kan jeg skrive av noen brev fra skipslegen.
Det fine er at ingen arbeidsoppgaver blir borte. Det er bare å føre dem opp på lista, stryke ut etter hvert og fortsette jobben litt etter litt.
I mål kommer jeg uansett aldri.
Livet leker 