Brev fra skipslegen 9 Julebrev fra Signe og Carlos

Alle disse julebrevene er skrevet på ulike datoer i desember. Mest sannsynlig ble de lest samtidig. Signe arbeidet på denne tiden i Tiden norsk forlag. Alt hva hun opplevde der er verdt en hel artikkel i seg selv, men som med så mye annet her i denne verden: Det er en annen historie.

Signe giftet seg med Carlos Forsberg i 1947, og var altså relativt nygift på dette tidspunkt. Carlos var journalist i Aftenposten. Han ble senere Aftenpostens korrespondent først i Paris et par år, og så i London i atten år. Signe jobbet også som journalist, først i VG og så i Aftenpostens A-magasin nesten hele tiden. Om det de to opplevde i London gjennom 1960 – og 1970 -tallet er verdt en historie? Det skal jeg love deg. Jeg tror dette bildet er tatt ikke så alt for lenge etter at de giftet seg. Er de ikke søte? Han som røker pipe og prøver å se seriøs ut, og hun som er leken og full av spillopper.

Når jeg snakker om kusine Marianne her på bloggen, så er det deres datter og Thvs kusine jeg snakker om.

I dette brevet nevnes en tante Ingeborg. Det er Ingeborg Møller. Hennes bok Lindeby har vi her i bokhyllen, og det er ikke så lenge siden jeg leste den.

I brevet fra Ansten Klev forsto vi at han var redd for å stryke til eksamen. I dette brevet får vi vel en følelse av at hans bange anelser muligens slo til.

Det framgår av dette brevet at Signe har skrevet til Thorvald tidligere, men dette første brevet har vi ikke. Vi aner ikke hvor mange av Thorvalds brev vi faktisk har bevart, men når jeg ser på bunken foran meg, kan det ikke være mange som har blitt borte.

Oslo 15. desember 1948

Kjære Thorvald

Her har du meg igjen. Det har ikke hendt noe større siden sist jeg skrev til deg. Vi sliter og står i, og livet går sin vante gang. Etter hva jeg har forstått er dette siste gangen vi kan skrive til denne adressen til deg, så du ma ha det riktig, riktig godt da, så lenge. Rett som det er får vi en ny adresse, og så skriver vi igjen. Og så må du sende brev med til oss også. Vi er så spent på å høre hvordan du har hatt det ombord, og hvordan livet går nå etter at dere har begynt å fange hval ordentlig!

I slutten av mars har mamma, kanskje tante Alvhild og Carlos + meg tenkt å reise opp i Telemarken en uke på ferie. Til Rauland Fjellstoge, der hvor mamma var for to år siden vet du. Håper inderlig at vi får pent vær. Vi er alt begynt å glede oss. Jeg skrev og bestilte plass for oss i går. Været her er så mørkt og trist for tiden, at du kan bare være lykkelig for at du ikke er her! Det er sekk mørkt om morgenen og sekk mørkt når jeg kommer hjem om kvelden. En av dagene i neste uke har jeg tenkt å ta med meg noen kaker og en bok fra Christiania som jeg har kjøpt til onkel William og gå på julevisitt. Håper han er snild og ikke kaster meg ut. Men han er visstnok så svak og dårlig for tiden at han orker vel ikke kaste ut noen lenger. Synes du burde skrive litt til ham og til onkel Birger, om ikke annet et kort, ved leilighet. Det ville de sikkert bil glade for.

Nå har folk begynt å kjøpe bøkene her fra forlaget også, så nå går det fint her.

P.T. er det stor misnøye hertillands, og særlig i Oslo, over at vi ikke har fått større julerasjoner av flesk og greier. Sist søndag gikk 4000 kvinner i demonstrasjonstog til Gerhardsens bolig og til Stortinget. Det er noe som folk ikke liker, tror jeg, når det blir for lite flesk til jul… Mennesket lever jo ikke for at ede, men det er jo rart med en liten smakebit i alla fall. Danskene har igjen fått klump i halsen og tårer i øynene på våre vegne. Her om dagen stod et en artikkel om vareknappheten i Norge i Politikken, og om hvor fælt vi hadde det. Hvorpå danskene tar lommetørklædet frem. Ikke for det, det er neimen ingen land av «vårs som vant krigen» som har det så skralt som oss heller…

Nå har vi endeilg hørt fra tante Gudrun. Hun kommer tilbake til Oslo i slutten av januar eller begynnelsen av februar, så nå må vi begynne å tenke på å reise . Hvis vi ikke får noe annet har jeg tenkt å spørre om å få fortsette å bo på det lille værelset til tante Gudrun, så får Carlos bo på Smestad hos onkel Odd.  Det er tross alt bedre å bo hos tante med sentralvarme enn hos tante uten, tanter er tanter, men sentralvarme er godt å ha da vet du!

Tante Ingeborgs bok har fått god kritikk her til lands, og vi får håpe hun tjener litt på den også.

Jeg snakket med Johan Nossen her forleden. Det var dagen før han skulle opp til eksamen. Han var helt svak i stemmen og fullstendig alvorlig og skjelven i målet. Jeg håper det gikk bra med ham, har ikke hørt noe fra ham siden. Stakkars Ansten, han var vel helt nedfor.

Etter at vi hadde hørt at tante Gudrun skulle komme tilbake, fant Carlos plutselig ut at nå var det jommen på tide at han forsøkte å skaffe oss et sted å bo… Og så får vi se om han har flaks denne gangen også. Det pleier jo liksom å gå nokså glatt for ham når han først setter seg i sving.

I morgen har jeg tenkt å bake noen kaker til jul. Mamma baker noen, og jeg baker noen, og så bytter vi. På den måten blir det lettvintere for oss begge to. Det er noe skitt å ikke være hjemme i jula synes jeg. Synes ikke du? Jeg mener sånn i god tid før jul for å gjøre i stand osv. I år har vi altså ikke deg å bråke med for å få deg til å sette fot på juletreet. Det kommer jeg til å savne! Får herje med Carlos i stedet. Jeg er fremdeles løkkelig over strømpene og tar dem fram til beskuelse med visse mellom rom!

Så må du ha det veldig godt da broern min.

Hilsen og klem fra din

Signe

Signe fikk visst skrivekløe sånn innunder jul, eller kanskje begynte hun plutselig å savne broren sin. De var veldig glade i hverandre. Den dagen hun sendte det første brevet, fikk hun vite at det hadde kommet brev og pakke fra Thorvald. Så skrev hun enda et julebrev allerede dagen etter at hun sendte det første. Denne gangen skrev hun på et aerogram, et tynt papir med der konvolutt og brev var ett og samme papir. Det var liten plass på et sånt aerogram, og derfor ble det skrevet på alle tomme flater.

Oslo, 16. des. 48

Kjære Thorvald!

Snakket med mamma i telefonen i går, og hun fortalte at hun hadde fått brev og 2 pakker fra deg! Tusen takk skal du ha! Jeg gleder meg til å lese brevet og se på pakkene! Sendte et brev til deg igår også. Det trodde jeg hadde blitt det siste, men her kommer altså et til som jeg håper kommer ut til feltet til deg! Skal hilse deg fra Arne Durban. Han var oppom forlaget her forledendag. Han kjente meg ikke igjen, men jeg sa hvem jeg var, og så ble han overstrømmende søt og hyggelig. Lørdag skal mamma og jeg reise ut til Karine for å forsøke å få fatt i et eller annet godt til jul. Anne-Marie har hatt post på Hedemarken, og kommer også hjem, så det blir sikkert koselig. Hørte mor sa det var ananas i pakken! Uhm, så delig!

Nå får vi håpe at det går en båt i stykker nå og da, så vi kan få sendt brev til deg! Du må ha det riktig, riktig godt da! Så fint at du hadde en quinde med deg i Cape Town! Hun passet på at du fikk det du skulde ha for pengene hørte jeg mamma fortalte. Det var jo akkurat som jeg hadde planlagt for deg i et et annet brev. Ja Thorvald en riktig god jul og godt nytt år! (Ikke forspis deg, da!) Hilsen og stor klem fra Signe.

På den tiloversblevne plassen på aerogrammet har Carlos, Signes mann, skrevet en liten hilsen til Thorvald.

Kjære Thorvald

Jeg har lest brevene dine med stor misunnelse. De minner meg om min ungdom – «den gang jeg var til sjøs» – og det er ikke vanskelig å sette seg inn i stemningen ombord under reisen sørover. Hver dag litt varmere,- hver dag litt nærmere en «fremmed verden» – Jeg tør ikke han noen mening om den antarktiske tilværelse du nå fører, men frykter for at den er mindre rik på attraksjoner enn det afrikanske CapeTownliv. Under enhver omstendighet er det likevel sikkert mer begivenhetsrikt enn desember i Oslo. Her går alt sin kjedsommelige gang og jeg er sikker på at vi ser nesten like meget hval som deg. Hurra! Vi skal få ekstrarasjon av hval-deig til julaften. Politiet jakter på alle veier og jernbanestasjoner etter de få som eventuelt har vært så heldige å få tak i en beta flesk. – Alle er sure og grinete på hverandre og gleder seg over alle grenser til julaften da de skal spise en hvalkarbonade mer enn vanlig og synge «deilig er jorden» og «jul med din glede»… Departementet har i anledning julen opprettet et eget klagekontor for at folk skal få avløp for sin misnøye ( og for at departementsfolkene ellers skal få sove videre i i fred), Såsnart dere har fått skutt noen hvaler og kokt dem så må du begynne å ta hevn.

God jul og godt nytt år. Hjertelig hilsen Carlos

Hvilken faktor er det?

Skoletimer kan være så ymse, det vet alle som har satt sine ben i et klasserom. Som regel synes jeg at timene blir som jeg har tenkt, og jeg er fornøyd. Men det hender også at alt skjærer seg. Det er mange, mange faktorer som avgjør hvordan en undervisningstime skal forløpe. Den aller viktigste faktoren for suksess er at læreren er forberedt og tent. Det var jeg i dag. Jeg gledet meg.

Men så er det altså alle de andre faktorene. Noen av dem kjenner jeg, men andre er og forblir et mysterium. Jeg vet at det er lettere å få dreis på en time tidlig på dagen enn etter lunsj. Jeg vet at ungenes dagsform har mye å si. Jeg vet at de trenger variasjon, – jeg kan ikke bruke samme tilnærming om og om igjen. Men likevel er det en eller flere faktorer som er ukjente for meg.

I dag fikk jeg oppleve både suksess og fiasko, og det undrer meg. Klassen er var delt i to grupper på 30 elever i hver, og jeg skulle kjøre samme show to ganger. I den første gruppa ble alt som jeg hadde tenkt: Jeg kjørte forlesningen, ungene skrev, noen kjedet seg, mange stilte intelligente, spennende spørsmål, noen sukket tungt og noen kom med gode kommentarer. Da vi snakket om hva folk visste eller ikke visste eller burde ha visst om nazismen i 30-åra, dro de fram nynazistiske grupper de hadde hørt om, og de begynte å diskutere i hvor sterk grad de selv hadde våget å gjøre motstand. Diktet Sprinterne ble tatt godt imot.

Med andre ord en god norsktime.

Men hvor lenge var Adam i Paradis?

Så kom den andre gruppa, og plutselig var alt snudd på hodet. Det er i utgangspunktet ingen forskjell på disse to gruppene. Begge har sin kontingent av i overkant flinke og i overkant urolige elever. Likevel ble ingen ting som det skulle i denne andre runden. Riktig nok gjorde elevene det de skulle, de klaget ikke og de var ikke direkte bråkete. Likevel føltes alt feil. For det første klarte jeg ikke å tenne dem. Jeg så det på øynene deres: De aller fleste var komplett uinteresserte. Mange småpratet, de fulgte ikke med, de syntes rett og slett ikke at dette var noe moro. Og da jeg leste dikt høyt og oppdaget at halve gruppa var opptatt med noen annet, da forsto jeg at de ikke var mottakelige for det jeg hadde planlagt. I stedet for å høre tonsatte dikt og diskutere diktet, fikk de forsøke seg på å analysere det på egen hånd. Denne gruppa er nemlig flinke til å jobbe med skriftlige oppgaver.

Dette er en velkjent situasjon for alle lærere. Det som er interessant og viktig er jo å finne svaret på hvorfor det blir sånn. Hva er det denne gruppa trenger for å bli tent på stoffet? Hva kan jeg gjøre annerledes? Hvilken faktor er det jeg ikke ser?