Tanker rundt ei hvetekringle

Det er helg og jeg har lyst til å lage ei hvetekringle. Et par venninner har meldt sin ankomst, og jeg vil servere ei kringle og et glass vin. Nesten før jeg har tenkt tanken ferdig, kjenner jeg at skamfølelsen legger seg som tåke i hodet. Jeg skal ikke bake kringler, langt mindre spise dem! 

Jeg er tjukk nemlig! Jeg er faktisk veldig tjukk, og det er verken kokettering eller en overdrivelse, – bare et faktum. Jeg er kjempetjukk! Hver dag når jeg åpner avisene kan jeg lese om meg selv: Jeg er overvektig, jeg beveger meg for lite, jeg lever på cola og chips, jeg er lavt utdannet, jeg spiser usunt, jeg … Dette er statistikk, og lite av det passer på meg, men like fullt rammer det meg midt i min tjukke mage hver gang jeg leser det.

Heldigvis er kroppen min mye mer enn tjukk. Den er sunn, sterk og frisk. Den er aktiv og kvikk, og den er med på all den moroa jeg tar den med på. Fordi jeg nesten alltid har vært overvektig, er jeg faktisk ekspert på alt som har med kosthold å gjøre. Saken er bare den at det ville jeg vel vært uansett. Mat og kosthold interesserer meg, og her i familien har vi alltid spist både sunt og magert. Hadde vi fått besøk av en kostholdsekspert, ville vi fått beskjed om at det meste var greit. Litt lite fisk kanskje, og et par epler til hadde vært en fordel, – men ellers er det bra.

Hvordan kan det da ha seg at jeg er tjukk?

Fett er uforbrent energi, og får man for mye fett på kroppen betyr det at man har spist mer enn kroppen trenger. Så enkelt er det, og man har ingen andre å skylde på enn seg selv. Spiser man alt for mange epler går man også opp i vekt. Selv spiser jeg sjokolade omtrent en gang i uka og chips en gang i måneden. Men jeg er glad i mat, og vil gjerne både lage og spise den. Det gjør jeg, og det har jeg alltid gjort. Selv om jeg er aktiv i hverdagslivet, har jeg et yrke som ikke fører til den store kaloriforbrenningen, og alle mine yndlingsaktiviteter i fritiden er lavkaloriaktiviteter. Trening for treningens skyld er noe av det aller, aller verste jeg kan tenke meg å bedrive. Det krever en enorm viljestyrke, og jeg liker det like dårlig som du liker det aller verste du kan tenke deg å gjøre. Det betyr ikke at jeg er passiv. Jeg liker både å jobbe i hagen, gå tur, sykle, løpe i trapper og ellers bedrive all den aktiviteten hverdagslivet krever.

Fordi jeg spiser nøkternt og sunt, går jeg heller ikke opp i vekt lenger, og jeg er verken doven eller dorsk, men faktisk propp full av energi. Problemet er alle de ekstra kiloene som ligger der fra før. Nøkternt sett er det verdens minste problem å bli kvitt dem. Det er bare å spise sunn og sammensatt mat opp til 1200 kalorier om dagen. Da forsvinner 2 kg i måneden. Jeg vet det! Jeg har prøvd det!! Hvorfor klarer jeg så ikke å fullføre det? Antagelig av samme grunn som at hun som vet hun drikker et glass for mye ikke klarer å slutte med det, eller hun som røker sigaretter ikke klarer å slutte med det. Vi mennesker er sammensatte dyr med en komplisert psyke, og det ser ut til at de fleste av oss har ett eller annet område vi ikke klarer å kontrollere. Selv har jeg kontroll på det meste. Både jobb, familieliv og venneliv er på stang. Men jeg spiser altså for mye. Ikke mye for mye, – litt for mye, – det bitte lille for mye som langsomt vokser til mange kilo ettersom årene går. Jeg har aldri forsøkt meg på syke kurer, pulvere eller den slags. Det handler om forbrenning av energi, og jeg vil være frisk og normal. Men jeg har eksperimentert med kaloriinntak i over tjue år. Med det aktivitetsnivået jeg har, trenger min kropp omkring 1600 kalorier pr døgn for at jeg skal holde vekten, og 1200 hvis jeg skal gå ned. Også på dette området er kroppen min sunn. Jeg har ikke sult til mer enn 12 – 1500 kalorier. Får jeg det er jeg mett i den klassiske betydningen av ordet. Magen er i ro og jeg har energi nok til å gjøre det jeg skal. Hvorfor spiser jeg så for eksempel 1800 i stedet for 1500 kalorier?

Hadde vi bare spist for å bli fysiologisk mette så hadde det ikke vært noe problem, men det handler også om hjertets sult. Tenk deg at du får en tallerken med middag foran deg, og du er veldig sulten. Når du har spist omtrent halvparten, kommer noen og tar bort tallerkenen. Du får ikke mer! Selv om du etter en stund trolig vil kjenne at du egentlig er mett nok, vil du likevel kjenne sug etter å spise opp det som var igjen på tallerkenen. 12 – 1500 kalorier om dagen er veldig lite i det lange løp. Det vet jeg alt om, og det gir ikke rom for verken kringler eller vinglass.

Hvis urmennesket skulle overleve, måtte det jobbe for maten, gå lange strekninger, jakte. Kanskje er det sånn at vårt behov for å spise fortsatt ligger på det kalorinivået vi hadde i urtiden, at det er et rudiment fra den gang? Det ville forklare saken.

Mat er også kultur. Vi spiser i sosiale sammenhenger, vi spiser for å hygge oss, vi knyttes sammen ved å spise. Selv er jeg glad i å lage mat, eksperimentere med noe nytt, eller ganske enkelt lage en god, gammeldags hvetekringle en lørdag ettermiddag i mars. Det er normalt, og det skulle jeg kunne gjøre. Men så er det denne skammen. Og den er egentlig det aller verste med å være tjukk: Skammen! Intelligente, oppegående mennsker vet at det er helseskadelig å være tjukk, – derfor er de det ikke. Med andre ord er jeg uintelligent og nede for telling. Jeg har ikke kontroll over min egen kropp. Jeg skammer meg hver gang noen ser at jeg tar en bit av en kringle eller en slurk av et glass vin. Jeg er jo tjukk! Jeg skulle ikke innta sånne ting.

Men jeg bakte altså den kringla. Jeg spiste ett og et halvt stykke, men den fylte flere behov enn bare det å spise. Da jeg bakte den følte jeg velvære, sånn velvære som vi som liker å lage mat føler når vi produserer noe godt til bordet. Jeg tror det er en ur-følelse. Det var hyggelig å sette fram kringle for jentene, og det hører liksom med å servere sine gjester mat. Vi hadde sikkert hatt det like hyggelig hvis jeg hadde satt fram en skål med gulrøtter, – kanskje, – muligens, – jeg vet ikke.

Og jeg er fortsatt tjukk!

Ta en kikk på ressurssidene

Det er tentamenstid i tiendeklasse, en hektisk og intens tid for både elever og lærere. Til mandag er det engelsk, fredag var det norsk. Eksamen og tentamen har forandret seg enormt de siste årene. Det er ikke lenge siden alle satt på hver sin pult med penn og papir. De fikk noen oppgaver å velge mellom, og så kladdet og førte de inn tekstene. Skulle de på do, måtte de følges ut, og ingen fikk kommunisere på noen måte. Nå får de oppgitt et tema de kan forberede seg på et par dager, og så skriver alle på maskin. Fortsatt skal det være arbeidsro, men siden alle hjelpemidler er tillatt, kan eleven både gå på do og andre steder uten følge. Det er mye jeg ikke liker med de nye eksamensformene, og det skal jeg nok skrive om litt senere på våren. Men både temaforberedelse og PC-bruk er noe jeg applauderer.

Men på grunn av den formidable maskinparken som må opp å gå, bruker jeg mye tid på logistikk og teknikk. Når 62 unger (Vi hadde to gjesteelever fra andre klasser på besøk) skal skrive på hver sin PC – da må alle holde tunga rett i munnen. Når kommunens teknikere ennå ikke har fått opp nok trådløse tilgangspunkter i klasserommet, betyr det at nettverkskabler ligger på kryss og tvers, og ungene må spres utover i et tynt lag. Noen sitter i klasserommet, noen på biblioteket. Noen i sofaen og noen startet dagen på varmekablene foran vinduet. De hadde det riktig hyggelig, men fant fort ut at selv unge rygger trenger en stol.

Vi er to lærere som skal hjelpe dem og holde orden i rekkene. Og jeg vet mange ikke tror meg på mitt ord, men det er faktisk pip stille det meste av tiden. Klokka halv ni er det selvfølgelig det totale kaos. Elever fyker rundt for å finne en plass, hente PC-er på biblioteket, koble opp med kabler og ledninger, logge seg inn. Noe går galt: En sikring ryker, men en strålende vaktmester er det på øyeblikket; noen får ikke logget inn og må ha hjelp. Min oppgave er å adminsistrere det hele, hjelpe dem som ikke får til, dele ut oppgaver og roe nervene.

Så senker roen seg. Klokken er 08.45. og vi blir enige om at vi har startet og tiden løper. Alle må være ferdige etter fem klokketimer. To tekster skal skrives, en på nynorsk og en på bokmål, en skjønnlitterær og en faglitterær. De fleste, men langt fra alle, har forberedt seg hjemme. Ressurssidene i norsk er vel verdt et besøk, og jeg anbefaler dem herved. Her er det bilder, tekster, film og musikk. Oppgaven handlet om reise, og de kunne ta med alle hjelpemidler. Han som ofte klager over sin masete mor, var ganske fornøyd i går. Hun hadde truet på ham en reisehåndbok. Han fikk bruk for den. Det gjorde også alle de som hadde lest og tatt med artikler om tursimens fordeler og ulemper, turisthåndbøker og annet nyttig stoff.

De skriver og skriver, og vi hører bare tastaturene som klaprer. Det spises og drikkes litt, noen får skrivesperre og trenger et klapp på skulderen og en tur ut i frisk luft. Og det er rolig, – lenge. Men altså ikke hele tiden. Når klokka nærmer seg tolv begynner noen å bli rastløse, Det prates litt og så må vi hysje. Magen rumler og ingen kommer med mat. Så åpner vi for et kantinebesøk. Det genererer selvfølgelig litt uro, det hysjes mer, jeg må heve stemmen og så senker roen seg igjen.

Noen ytterst få er ferdige før tolv. Besvarelser som leveres så tidlig er bare unntaksvis veldig gode, men det hender. Det tar tid å lage gode tekster. De aller fleste sitter til i ettida. Og så er det dem som gjerne skulle hatt dobbelt så lang tid. Kanskje jobber de rett og slett sakte, kanskje har de somlet litt i starten eller kanskje er de perfeksjonister og finner stadig noe å forbedre. Men levere må de.

Etter klokka ett er stemningen i klasserommet litt desperat. Fingerene går amok på tastaturet. Det er relativt stille, men plutselig hører man et høylydt bannord nede i en krok. Jeg hører det ikke. De glemmer nesten å puste.

Og så er det over. Tiden er ute og alle må levere. Vi er slitne og det er godt å komme hjem. Hjem for å forberede seg til neste tentamen. På mandag er det engelsk. Her er det også lagt ut ressurssider, og de er en større utfordring enn norsksidene. Det er Undervisningsdirektoratet som legger ut disse prøveeksemplene, og det er ingen hemmelighet at det har vært mye misnøye med eksamensformen i år. Jeg er faktisk ganske fornøyd med norsksidene. Men ta deg en titt på engelsksidene også. Personlig mister jeg pusten der inne, og kontrasten til norsksidene er formidable. Hvis du tar en titt, så tenk på at absolutt alle elever i norsk grunnskole skal nyttegjøre seg dette stoffet. Dette er morsomme, flotte sider for dem som er godt kvalifisert i engelsk. Men hvordan er det for elever som sliter med språket? Hvordan skal de kunne forholde seg til alle denne teksten? Hvis man følger alle lenkene, er det lag på lag med informasjn. Jeg kan ikke legge ut oppgavene, for det er ikke alle som har hatt tentamen ennå, men det er på samme måte med oppgavene. I norsk fyller de en side og de er ryddige og tydelige. Engelskoppgavene fyller derimot mange sider, og de er ikke logisk bygd opp i forhold til ressurssidene. De er fulle av målformuleringer og ord, ord, ord; ord mange av de svakeste elevene vil ha problemer med å få orden på.

Vi hjelper dem så godt vi kan, men det synes vi faktisk ikke at Udir gjør.