Falurødt og i faresonen

Jeg oppdaget huset første gang vi var og besøkte naboene våre på sommartorpet i Sverige. Nå ville jeg ta en nærmere titt, – og det sto der ennå, heldigvis. Egentlig er ikke dette et fullstendig forlatt hus. Men de som en gang bodde der kommer neppe tilbake noen gang, og ingen vet hva som vil skje med huset. Når et gammelt og slitt hus blir forlatt på denne måten, er det absolutt i faresonen. Det er grenser for hvor mange vintere et trehus tåler uten ettersyn og vedlikehold. Plutselig en dag er det forbi grensen for at noen orker å sette det i stand, – det har vi sett nok av eksempler på. Jeg krysser fingrene for at det ikke skjer med denne skjønnheten.

Det kan være vanskelig å se på et gammelt trehus i hvilken forfatning det egentlig er. Man skal ikke skue hunden på hårene eller huset på malingen, det er det indre som teller. Her mangler det uten tvil noe strøk med falurødt, men viktigere er det å finne ut i hvilken forfatning taket er, om huset står rett på grunnmuren, om det er fuktighet i vegger og bærebjelker og andre mer fundamentale ting. Dette har mange arker og vinkler på taket, og rundt sånne detaljer kan det lett bli lekkasjer.

Jeg ville gjerne inn i huset, men det var ikke mulig. Dørene var antagelig låste, men siden huset faktisk ikke er helt forlatt, kunne jeg ikke en gang kjenne på dørhåndtakene.

Likevel tok jeg meg den frihet å kikke litt på vinduene. Så langt jeg kunne se var de originale dørene på plass, lister og gerikter også. Kjøkkenet så stort og fint ut, og jeg tok meg i å begynne å ommøblere i hodet mitt mens jeg klistret øyne og kamera til rutene.

Huset var uten tvil tomt, men sånne hus lever uansett. Det dryppet fra takrennene, og selv om det var surt ute, hadde de røde veggene absorbert litt av vårsola, og de var lune å ta på. Jeg lurer på om de plantene som er ment å klatre på denne pergolaen ligger nede i jorda og venter. Det får jeg sikkert anledning til å sjekke når jeg kommer tilbake til sommeren.

Et hus er bare en haug med planker, og det spiller liten rolle i den store sammenhengen om det lever eller dør. Men jeg kan altså ikke hjelpe for det. Når jeg ser alle de små detaljene, dørhåndtak og vridere, gamle vinduer med seigt glass, slitte dørstokker og gammel taksten – så blir jeg helt syk når jeg tenker på at det kanskje blir borte. Hvor lenge vil vi over hodet ha sånne gamle hus som dette?

Som vanlig er det uthuset som har flest detaljer å by på. Det er sjelden noen pusser opp og fornyer et uthus, – heldigvis. Den som er glad i huset sitt vil likevel at det skal se pent ut. Legg merke til at det ikke er gerikter rundt uthusdøra. I stedet har de malt en hvit kant rundt åpningen for å få det til å se ut som om det er gerikter. Jeg lurer på hvor mange ganger noen har lagt tommel og pekefinger rundt denne bryteren for å slå på lyset, – og jeg skulle gjerne ha sett alle dem som har vridd om disse dørhåndtakene.

Tenk om huset ble til salgs! Tenk om jeg hadde mange penger! Tenk om jeg kunne kjøpe det! Tenk om jeg kunne pusse det opp! Ojsann – der tror jeg at jeg trenger et annet pronomen: Tenk om vi kunne pusset det opp, for dette er ikke et lite prosjekt.

Jeg tenker sånn hver gang jeg ser et gammelt forlatt hus, og jeg kan ikke ta meg av dem alle sammen.

Sånn er det med den saken!

Prisen på lam og lun hygge

Noenogførti kroner per kilo er billig. Selv om noenogførti kroner er nærmere 49.90 enn 42, – så er det fortsatt billig. For lammestek! Jeg kjøpte fem steker, – skinkene til to og et halvt norske, små, magre lam. Det er ikke lett å forstå dette lammestekmarkedet. Jeg har alltid tenkt at påsken var en anledning til å få tømt overskuddslageret med norsk lam, for å gjøre det klart for neste sesong. Sånn er det nok noen år. Jeg husker for et par år siden. Da var det mengder av superbillig, norsk lam i juli. Vi levde på grilla lammestek. I år er det annerledes. Flere butikker har tilbudt lam fra New Zealand i stedet. Hvorfor det, mon tro? Sånt skjønner jeg meg ikke på.

Uansett smakte steka aldeles fortreffelig. I går var det bare Thv, Henrik og meg til bords, men det var like greit, for steka var lita. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang har spist noe annet enn lammestek på påskeaften, og jeg klager ikke. Det er det beste jeg vet.

Etter maten dro vi ut i verden. Henrik skulle på fest med venner, og vi ruslet ut i nabolaget. Borte i gata har de en for oss uvanlig påskedekorasjon. De er visst tyske og har tatt med tradisjonen derfra. Mon tro om jeg skal adoptere den? Det ser så flott ut.

Da vi kom fram dit vi skulle, kikket vi inn gjennom vinduene. De andre hadde spist middag sammen før vi kom. Det så varmt og hyggelig ut. Vi gikk inn.

Norsk klima bidrar til å gjøre det ekstra lunt og hyggelig å være inne. Når snøen har lagt seg, og kulda river føles det ekstra lunt med en varm kakkelovn og levende lys.

Det ble enda en hyggelig kveld.

I dag er det Påskemorgen, men den har jeg som kjent et ambivalent forhold til. Jeg hiver meg i arbeidet. Det skal lages forelesning om Vietnamkrigen, og så har jeg fortsatt en tykk bunke tekster som skal leses og evalueres.

Fortsatt god påske, alle sammen.

Akutt hjemlengsel

Ingen av ungene skulle komme hjem i påskeferien. Marthe har vært i Leeds hos kjæresten, og hun er også opptatt de andre dagene. Henrik skulle sitte i Trondhjem bøyd over mattebøkene. Et fornuftig valg, tenkte vi.

Han ringte til meg på torsdag kveld da vi var i Sverige. Plutselig hadde han blitt truffet av akutt hjemlengsel. På nettet hadde han snakket med venner som har kommet hjem fra sine studiesteder. Påskeaften skulle det være fest, og plutselig var ikke Trondhjem et værende sted. Du har jo en bil som står ute på gårdsplassen, sa jeg. Ni timer senere var han hjemme. Det var derimot ikke vi, og han hadde glemt husnøklene. Da er det godt å ha en kamerat som byr på husrom. Det hadde vært en tøff tur sørover. Glatte veier, vind, snø og fokk krevde fullt fokus.

Nå er han her, den lille, kjære ungen min!