Jeg mener, – jeg er lærer og derfor en av dem som gir lekser. Likevel hater jeg dem. I hvert fall i dag. I hvert fall litt. Jeg skjønner ikke hvordan folk får hverdagen til å gå ihop. Da våre to var små, gikk det greit. Det gikk mer enn greit, og jeg vil faktisk påstå at lekselesingen kunne være hyggelig, – i hvert fall av og til. Vi kom sjelden hjem fra jobben senere enn klokka tre, og verken Thv eller jeg har brukt livet vårt på trening, syklubber eller den slags. Vi var hjemme, rett og slett hjemme og gjorde lekser og spiste middag og så på TV og hva vi nå gjorde om ettermiddagene den gang i urtiden.
Nå er livet annerledes. Mammaer skal trene to ganger i uka og gå på klubb en gang. Pappaer trener tre ganger i uka og driver med videreutdanning. Ungene trener både to og tre og fire ganger i uka. Hvordan får de tid til å puste? Våre to små får ukeplan hver mandag. Tidligere var det en ukeplan i ordets rette forstand, men i år har de endret taktikk. Antagelig ble det for mye å forholde seg til for de små åtteåringene, og på lille Ms plan står det nå hva hun skal gjøre fra dag til dag. Når hun kommer til oss på tirsdager er ikke gårsdagens lekser gjort, og vi får dobbelt opp. Mandag er nemlig treningsdag for brødrene hennes. Det er langt til treninga, og mammaen hennes må kjøre etter at de alle kommer hjem klokka fire. Pappa jobber, og derfor må M være med på trening. Når de kommer hjem er klokka over sju og fire små barn skal ha kveldsmat og legge seg. Hvordan skal det bli tid til lekser da?
Noen barn elsker skolearbeid. C sitter gjerne sammen med Thv i en time eller to. De regner matte og leser historie. Mer, sier han når det meste er gjort. Jeg vil gjøre mer! Med lille M er det ikke helt sånn. For henne er leksene en pest og en plage, og hun vegrer seg så godt hun kan. Ute lokker venninner og en sykkel. Inne står jeg med hodet nede i ranselen og haler fram den ene lekseboka etter den andre. Før hun er ferdig, er det for sent for lek og moro.
Det skal vel ikke være sånn?
Her om dagen var jeg vikar i en tiendeklasse. Jeg spurte en av guttene om han likte seg på skolen. Jeg elsker skolen, svarte han, – men jeg hater de forbanna leksene. Og så begynte vi å snakke om dette hjemmearbeidet. Hva er det som er så ille med det? Han hadde ingen problemer med å svare, tiendeklassingen: Elevene er på skolen i seks klokketimer hver dag. Når de kommer hjem venter middag og trening – og lekser. Det blir vanvittig lange dager, lange dager og mas, mas, mas. Løsningen hadde han også. Han mente elevene burde ha samme arbeidstid som voksne, 37,5 timer per uke. Det er vel ikke urimelig? For å få til det, ville han utvide skoledagen med en time. Det ville gi 35 timer i uka. Den siste 1,5 timen kunne brukes til å repetere til en prøve eller finpusse på en tekst.
Det er da en god ide?
Rundt meg argumenterer folk med at leksene skal lære elevene å disponere tiden sin, at de må lære seg å arbeide på flere arenaer. Sånt tull! Riktig nok har jeg hjemmearbeid, men jeg er lærer. Nesten ingen andre jeg kjenner må sette i gang med en arbeidsøkt nummer to om ettermiddagen. Det orker de simpelthen ikke. Hvorfor krever vi det av små barn og tenåringer? Mine elever forteller meg at leksene er den største konfliktfaktoren i de tusen hjem. Det mases og gnåles, kjeftes også. Selv om de gjerne vil bli ferdig med de hersens leksene, utsettes og utsettes de. Resultatet er at ungene går med evig dårlig samvittighet for det de ennå ikke har gjort. Deter i hvert fall ikke bra for sjelen, – og den skal man også ivareta.
Her i huset er dagens økt over, men det kostet; riktig nok ikke blod, men både svette og tårer måtte til før vi kom i mål. Jeg skulle ønske vi kunne brukt ettermiddagen til noe annet; en sykkeltur, kanskje, – eller en tur på biblioteket.
Akkurat i dag tillater jeg meg å hate lekser.
Livet leker 
Jeg er så enig. Jeg pleide syns synd på ungen min da hun gikk på ungdomsskolen og hadde ganske mye lekser. Hver ettermiddag kunne jeg hygge meg, mens hun måtte i gang med lekser, som var hun leder i næringslivet med papirene sine.
Da datteren min gikk i tiende kalsse, syntes jeg det gikk over stokk og sten. TIl og med på 17. mai skulle hun gjøre lekser. Da var det flere særemner på gang. Det var da jeg bestemte meg for at verken jeg eller elevene skulle sitte bøyd over stiler og prøver i desember eller i mai og juni. Det er ti år siden, og jeg har klart å holde min sti ren. Det går så fint, atte.
Jeg likte lekser da jeg gikk på skolen, men vi satt heller ikke på skolen hele dagen. Dessuten pleide jeg å si at jeg hadde vondt i magen på de lengste dagene, slik at jeg kunne gå hjem tidligere og være for meg selv. Jeg antar at det finnes elever som meg også blant dagens barn, som blir over gjennomsnittlig slitne av å være på skolen med alt maset og alle inntrykkene, og jeg blir alltid litt bekymret på deres vegne når det snakkes om å innføre heldagsskole på bekostning av kombinasjonen skole og lekser.
Saken er bare den at mange små allerede har heldagsskole, bare at det ikke er skole. De er på SFO til langt over min arbeidstid. Ellers har du selvfølgelig et poeng. Jeg likte også å gjøre lekser, og jeg elsket å komme meg hjem til tomt hus. Likevel vet jeg altså at det store gross av unger ikke har det som oss.
Nydelig innlegg. Forstår du fransk? Dette er en sang om det samme http://www.youtube.com/watch?v=Nmyp_0Xy3CM
Takk for det h.h.Waahlberg. De sa jeg var god i fransk en gang, men det var også i urtiden. Noe forsto jeg, men ikke nok. Melodien var nydelig uansett 🙂
Jeg havde to børn for hvem matematik for den ene og læsning for den anden ikke var en let sag. Jeg hadede efterhånden de eftermiddage hvor jeg skulle holde dem til lektierne, for alt tog jo lang tid. Mine forældre, som begge var lærere, kunne ikke mindes, at de blev inddraget i vores lektielæsning, det var åbenbart ikke noget, der tog tid. Mine børn har så ikke gået i SFO men de var udpræget legebørn, så lektier tog jo tid fra fritiden 🙂
Jeg fikk heller ikke hjelp med leksene, Lene, – men mine barn fikk. Noen ganger var det hyggelig, andre ganger for mye. Takk for at du kommenterte.
Som barn var jeg en sånn raring som likte leksene, men jeg gikk ikke på SFO, og hadde dermed kortere dager enn ungene nå for tida.
Som forelder ser jeg at lekser ofte er en kilde til frustrasjon. Fordelen med dem er at jeg kan få et lite innblikk i hva barna jobber med, hva de sliter med og hva de mestrer. Men den lille fordelen oppveier slett ikke alle ulempene. Sjetteklassingen er forsåvidt hjemme tidlig nok til å kunne få unna leksene i løpet av det som regnes som en vanlig arbeidsdag, men du verden, så trått det går av og til. Og han som egentlig er så glad i å lære! Jeg har ofte irritert meg over uklare oppgavetekster i bøkene: Når jeg, som både liker skolen og er lærer selv, ikke for mitt bare liv klarer å finne ut av hva oppgaven faktisk innebærer, er det ikke rart at det er mye frustrasjon rundt i de tusen hjem. Tenk hvordan oppfølgingen oppleves for foreldre som selv slet i skoletida, eller som ikke har gått i norsk skole i det hele tatt? Det er klart at sånt skaper forskjeller på sikt. Noen ganger får jeg dessuten inntrykk av at leksene er gitt bare for at det skal være lekser – det er ofte temmelig uinspirerte greier som ikke egner seg til å motivere (her finnes det selvsagt hederlige unntak, altså).
Førsteklassingen min går på SFO og hentes av meg etter arbeidstid. Da er det lekser og middag, og selv om hun foreløpig synes lekser er veldig stas, blir det forsvinnende lite tid igjen til frilek, kos og uteaktiviteter før leggetid. Og det til tross for at jeg selv slutter i relativt tidlig og kan hente henne før stengetid.
Som lærer gir jeg ikke mye lekser, det er bare unntaksvis og hvis det er et spesielt poeng med det. Men våre medieelever har jo 35 skoletimer i uka, nettopp fordi mesteparten av arbeidet skal foregå på skolen. Hvis de benytter arbeidstida på skolen godt, blir det ikke så mye hjemmearbeid for dem. Det er en fin løsning, synes jeg. Vi ser imidlertid hvor innarbeidet leksetankegangen er: På hvert eneste foreldremøte er det bekymrede foreldre som mener at barna deres garantert må lære for lite, for de har jo nesten ikke lekser. Men det er ikke noe automatisk likhetstegn mellom læringseffekt og antall leksetimer.
Puh. Jeg beklager at jeg skriver så langt, men jeg hadde dårlig tid. 😉
Jeg elsker lange kommentarer. Takk for at du delte på Facebook, – men som jeg skrev der inne: Jeg har visst feil Facebookvenner, for hos meg vakte dette lite debatt.
Jeg likte også leksene, – stort sett, når det ikke ble for mye. Men vi var tross alt hjemme klokka to, og jeg hadde huset for meg selv fram til fire. Da gikk det an å jobbe ei lita økt etterpå.
Våre elever sier at de fikk mye mer lekser på barneskole enn på ungdomsskolen, mye mer fyll-lekser, lekser for leksenes skyld. Selv gir jeg så lite som mulig, men noe må det bli. Jeg tror dessuten vi gir for mange lekser av det slaget som krever innlæring av ny kunnskap. Da faller mange gjennom. Det er noe galt når leksene krever at du har en voksen, velutdannet person ved din side for å kunne,- men sånn er det faktisk ofte.
Vi får håpe det skjer noe med leksene de nærmeste åra. Jeg er enig i at tida er overmoden.
Oj, her ble det mye engasjement! Jeg er jo lærer også og må liksom «finne på » lekser på en måte… Jeg prøver å gjøre det veldig mulig å gjøre dem greit og ikke lenge. Men kanskje bare noen fååå minutter.. (vi snakker barneskole). Men jeg hatet dem med mine egne barn også. Tre store lekser hver dag, ofte. En time, minst. Skulle vært forbudt med sånt når man er ti år. Eller yngre.
Men en ting til: MÅ man virkelig putte SÅ mange ting inn i sine liv.etter skolen/jobben?!
Det siste først: Nei, jeg synes ikke man bør det, og her i huset har vi heller ikke gjort det. Vi har i grunnen vært hjemme hele tiden. I dag ser jeg at nesten ingen lever sånn lenger.
Det er mye som er bra med lekser: Ungene får mengdetrening i språk og matte, de kan finpusse på tekster, det er en glimrende måte å involvere foreldrene, det kan være en sosial møteplass for hele familien. Jeg liker på mange måter lekser, til tross for dette innlegget. Men jeg ser altså, som deg og mange andre, at det blir for mye. Selv gir jeg minimalt med lekser. Det hjelper så lite. På ungdomsskolen får de jo læringsmåla utdelt og en prøve i den andre enden. Da er det nok å gjøre.
Jeg går i 10. nå, og mine foreldre er aldri hjemme. Mama jobber fra 10 til 8 og papa jobber fra 8 på kvelden til 4 på morgenen igjen. Og når jeg først får hjelp, så skjønner de mindre enn det jeg gjør.
Sånn er det mange som har det, Ruki. Lekser skal jo egentlig ikke kreve at man har en lærer/foreldre hjemme. Lekser skal gi mulighet til mengdetrening av noe av det man har lært på skolen, f eks flere mattestykker, gloser i fremmedspråk osv. Hvis ikke dere har lekselesing på skolen, så spør lærerne dine om ikke en av dem kan være sammen med dere etter skoletid en dag i uka. Hos oss går lærerne vakter på tirsdager. Da har vi møtetid til kl fire. En av lærerne er i sammen med elevene i stedet for å være på møte. På den måten går det an å få hjelp. Lykke til!
Jeg kikker inn på bloggen din når jeg får tid.
Eg er også lærar, og eg er veldig eining i mykje av det du skriv. Men rumpa er bak kor enn du snur deg… Prøver ein å la vere å gje så mykje lekser får ein klage frå foreldre og kanskje ein antydning at ein ikkje gjer jobben sin. Og så gir ein gjerne litt meir lekser, men då er det også feil… Så eg veit ikkje eg, kanskje eg berre må gi blaffen litt meir, og gjere det eg meinar er best…
Jeg mener ikke å ha noe svar på dette, – og i hvert fall ikke at svaret er å kutte ut alt hjemmearbeid. Det er i hvert fall viktig at lekser skal ha en funksjon, og du bør helt klart vurdere hvilke lekser du gir elevene dine og mengden av dem. Det hender foreldre vurderer skolens kvalitet ut fra hvor mange lekser vi gir barna deres, men de vet ofte lite om skole. Mange foreldre er oppgitt over alt hjemmearbeidet.
Tilbaketråkk: English-lekser | Livet leker
Hei Hege! Interessant tema. Jeg er journalist i Aftenposten/ Amagasinet. Har du muligheter til å ta kontakt? anette@aftenposten.no/ tlf. 911 49 276