Egentlig hadde jeg ikke lyst til å dra på hytta nå i helga. Det er snart høst, og veldig, veldig deilig hjemme i byhuset. Dessuten har jeg et og annet å gjøre der hjemme. Malingsspanna står fortsatt framme i stua. Men så er det altså sånn at hytta må gjøres klar for vinteren. Utedusjen må demonteres, hagemøblene gjemmes under tak og båten legges på land. Når vi i tillegg skulle være sammen med to små, som ikke kan tenke seg noe bedre sted å tilbringe helga, var det ingen ting å nøle etter.
Det ble bare så flott. I går skinte sola da vi kom ut, og etter middag var det ikke bønn: Det skulle bades. M og jeg har en teori om at gutter fryser lettere enn jenter ( – og kom nå ikke her med den om kroppsfett!). Hver gang vi skal bade sånn litt utenom sesongen, så finner gutta på en unnskyldning. Thv var plutselig veldig sliten og trøtt, så han sovna brått på sofaen. Jeg tok med meg de to små ned på stranda, men plutselig kom det noe i veien for C. Han ville være fotograf i stedet. De hadde ikke hatt noe å frykte. September til tross, det var fint og varmt i vannet, – om enn noe kaldt å komme opp i vinden på land.
To ganger badet vi, både fra brygga og fra stranda. Her ute er det alltid noen som bader, nesten uansett årstid. Kusinen bader morgenbad store deler av året, og alltid er det noen unger som prøver seg på stranda. Mitt aller første blogginnlegg handlet om hvordan det gikk da lille M ville bade i februar den våren hun var tre år gammel. Nå er hun åtte.
I dag har det vært stille og fint, men overskyet. Vi har fått unna noe av det vi hadde planlagt. Etter frokost og en tur i butikken, kom pappa på formiddagskaffe. Det passet fint. Så dro vi til byen og hentet en gammel båt som skulle ut hit, før vi dro opp Bindalsfæringen. Ny henger er innkjøpt, og jeg skjønner hvorfor Thv insisterte på det. Nå kunne vi to få opp båten uten anstrengelse. En familie på tur kom løpende til for å hjelpe oss, men vi klarte oss selv. Ungene sveivet båten opp på hengeren, mens Thv og jeg ga støtte. Så var det gjort.
Jeg tenkte at det ville være stille og øde her ute på denne tida. Der tok jeg feil. Det er mye folk på hyttene, og dette er tydeligvis den store ta-opp-båten-helga. Bare på den korte veien til byen så vi fem – seks biler med en båt på slep. Nede i kilen møtte vi et vennepar som var ute i samme ærend som oss, en bekjent fra Oslo trengte hjelp med et løft og ungene lekte som vanlig på stranda. En radiostyrt bil ble manøvrert bortover veien og to femåringer var på sin første alene-tur for å fiske krabber. Det trippet rundt med bøtte og snøre, superstolte over å være på tur alene.
Borte på jordbærstedet sto en forvirra hvit blomst og lurte på hva som hadde gått galt. På skolen gleder vi oss over dem vi kaller for late bloomers, – men for denne er det nok for sent å bli til noe her i livet.
Nå sitter vi her i stua og nyter stillheten. TV er tatt hjem, og like bra er det. Det knitrer i den nye peisen, og vi kan høre ungene puste i sengene sine. I morgen skal vi rigge ned alt som hører sommeren til, og så tror jeg vi kaller det sesongavslutning. Det eneste som gjenstår før vi returnerer til byen, er et siste bad.
De tre neste helgene er vi opptatt med reiser og andre gjøremål, og så er det høstferie. Da har vi andre planer enn hytteliv.
Livet leker 