Mør i røven

Jeg bor på Christianshavn, en liten landsby i København. Huset mitt ligger en gate opp fra kanalen, stille og vakkert, men jeg tror jeg sparer presentasjonen av logiet mitt til en annen dag. Det er faktisk flere ting jeg sparer litt på. Jeg kan jo ikke bruke så mye tid foran skjermen når jeg først er på tur, – men litt skal dere få.

Siden jeg våknet så tidlig, ble det tid til litt skolejobbing før jeg føk ut i verden. Rett før jeg dro fra jobben, fikk jeg nemlig med meg innloggingsdetaljene til en kollega, så nå får bare Udir ha det så godt. Jeg registrerer de nasjonale i en annens navn.

Etter frokost tok jeg bilen og kjørte til Føtex på Fisketorvet. Thv hadde funnet ut at de hadde et vintilbud han gjerne ville at jeg skulle benytte oss av, – så da gjorde jeg vel det.

Det er en drøm å sykle i København, sikkert og oversiktlig. Når man får egne, godt merkede filer i veien og egne lyskryss, så er det nesten ikke mulig å komme galt av sted. Å kalle meg en københavnersyklist blir likevel helt feil. De suser forbi meg i full fart alle sammen. Jeg sykler liksom sånn som Brelettreklamen, mens københavnerne transporterer seg. Hui hvor det går.

Da Henrik var liten, hadde han et sånt sete som dette foran på Thvs sykkel. Det var spennende å sitte der, og det syntes hvis denne bitte lille karen også. Skummelt spør du meg, med en sånn liten krabat på styret. At det kan gå galt, fikk jeg også bevis for i dag. Rett utenfor huset mitt plasserte en sinnsyk ung dame ei lita jente på bagasjebæreren sin. Ungen var under to år, og mammaen (eller hvem hun var) satte bare ungen opp uten sete eller belte. Det gikk som det måtte gå: Da mora syklet av sted, ble ungene igjen der de sto. Hun kunne jo ikke holde seg fast, og hun deiset i asfalten med hodet bakover. Jeg behøver ikke beskrive lyden som kom ut av ungen etterpå. Godt hun hylte, tenkte jeg.

Jeg hadde en kirke å besøke i dag tidlig, av en bestemt grunn (- og det handlet verken om bønn eller bikt). Da det var unnagjort sto den på loppemarked. Jeg kikket, snudde og vendte, – men kjøpte ingen ting. Riktig nok var det et par jugend-armebånd som fristet litt, men så var det prisen da.

På Cafe Norden satte jeg meg til med et glass vin. Jeg er egentlig ikke så mye for vin om formiddagen, men i dag føltes det bra. Litt sånn: Because I can! Jeg har ellers ikke tråkket ned dørene til byens restauranter. Med unntak av dette vinglasset og en enkel lunsj, har jeg spist hjemme hos meg selv. Kaffebarer har en tendens til å irritere meg. Disse stedene er så jålete at de egenhendig må høste kaffebønnene før de dunker og rister og skummer fram en kaffe med et eller annet merkelig navn. Selv om det er bare tre i køen foran deg, tar det hele dagen. Nei, takke meg til en kaffe på Mækkern.

Hvor har jeg nå ellers vært? Jeg har i hvert fall syklet og syklet så røven ble både øm og mør. Fram og tilbake, på kryss og tvers føk jeg, – og for en gangs skyld har jeg vært inne i mange klesbutikker. Jeg fant til og med en sort og hvit kjole jeg likte, men så har jeg altså ikke bestemt meg ennå. Når modellen heter Twiggy, burde vel en med min kroppsfasong melde pass uansett. Vi får se i morgen.

Jeg var også innom et par av disse duppedittbutikkene: Tiger, Søstrene Grene og så Notre Dame. Der var Thv og jeg første gang i 1979, tror jeg, – og jeg kan ikke huske annet enn at de har hatt disse kaffekoppene i alle år. De har til og med stått på samme sted i butikken.

København er en vakker og velstelt by. Jeg kikker inn i alle de portrom jeg kan, og noen ganger tar jeg meg friheten å gå inn for å se. Nydelige gårder med flotte detaljer har ofte noen fantastiske bakgårder. Tenk å bo sånn midt i en storby.

Det er visst fortsatt sykkel-VM på gang her, men det så jeg lite til. Et unntak var noen kondomkledte syklister som hadde plassert syklene sine ved et vanningshull og var i ferd med å leske seg på humlebrygg. Det er mulig det regnes som sportslig i Danmark.

I Kongens Have var det forbudt å sykle. Som om noen brydde seg om det. Folk syklet på kryss og tvers, og da jeg var ferdig med min lille rundtur til fots, hev jeg meg på hjul jeg også. Det skulle jeg ikke gjort. En vakt hveste til meg: Man sykler vel ikke i haven, gør man vel?

Ooops!

Jeg måtte selvfølgelig til de splitter nye Torvehallerne på Israels plass. De ligger diagonalt over Hotel Jørgensen og midt i det området Thv og jeg har bodd flere ganger. Torvehallerne i flertall er alvorlig ment, – det er to av dem. Og visst var de fine, og visst hadde de mye lekkert å by på. Likevel ble jeg ikke imponert. Sånne haller finnes i mange store byer, og på meg virker de litt oppstyltet. Litt sånn: Se så gammeldagse og autentiske vi er, – men det er de jo altså ikke. Jeg håper ikke de som har leid seg plass i dyre dommer blir skuffet. Det så ut for meg som om turistene dyttet i seg fler smaksprøver enn de kjøpte av varene.

Solen har skint i dag, – og vi har fått noen små regndrypp. Jeg synes jeg har opplevd en hel masse, men nå får det være nok skriverier. Rommene mine er fulle av bøker, musikk og filmer. Jeg tror jeg legger meg til med en tåreperse på film. Det kan være en fin avslutning på dagen. Jeg trenger å hvile min møre røv.

I morgen er det bloggtreff.