Her om dagen foreslo en kollega at jeg skulle bli med henne en tur på møte i Bondekvinnelaget der ute hvor hun bor, ute på landet. Jeg bor midt i byen, men på våre trakter er ute på landet sju minutters bilkjøring eller snaue kvarteret på sykkel. Det skulle bli ukas beste kveld. Da jeg kom var Bøndernes hus fylt opp av skravlende damer i alle aldre, – 70 i tallet. Temaet for kvelden var votter, – og det var nettopp grunnen til at jeg ble invitert med.
I den store salen var det dekket bord pyntet med rognebær og blader, og over alt satt det kvinnfolk og strikket og pratet. En dame holdt foredrag om vottens historie. Hun bare sto der rett opp og ned og fortalte og fortalte, mens vi var like interesserte alle sammen, og den eneste illustrasjonen hun hadde var eksempler på votter. Hun holdt opp den ene votten etter den andre, gamle votter og nye votter, små votter og store votter. Det må ha vært hundrevis av dem. Da hun var ferdig med foredraget sitt, fikk vi komme å nevle med vottene, spørre og be om oppskrifter.
Rundt omkring i lokalet sto det damer og viste fram sine husflidsprodukter: Strikkevarer, tova klær og dekorerte skinnfeller. Ved ett bord sto en dame og viste fram hva hun hadde laget i tvebandstrikk. Det er noe av det lekreste jeg har sett i hele mitt liv. Den teknikken må jeg bare lære! Vottene var myke og gode, og mønsteret forseggjort og delikat. Jeg har aldri sett noe lignende. Særlig var de helt hvite vottene med hvitt mønster – krus – noe av det vakreste jeg har sett. Det verste er at jeg hadde glemt kameraet mitt, men du må bare se hvor lekkert det var, så jeg har funnet lignende votter på nettet. Er de ikke flotte? Alle vottene i denne posten er strikket i tvebandstrikk. Jeg har ikke spurt om å få bruke bildene, men jeg har lagt lenke til funnstedet under alle sammen, – så håper jeg det er nok.
Og så var det kaffe og kaker. Før jeg dro hjemmefra, hadde jeg formanet meg selv: Du skal ikke spise kake i kveld, Hege. Kroppen min har ikke godt av en eneste kakesmule. Men så var det sjelen da. Den skal jo også ha sitt, så kake ble det. Alle spiste kaker, og for noen kaker. Disse bondekvinnene hadde bakt ostekaker, kringler, sjokoladekaker, wienerbrød, fyrstekaker, krydderkaker, gulrotkaker, boller – det var et hav av kaker, så mye at det var like mye igjen da vi dro som da vi kom. Sånn er det visst med kaker der ute på landet. Jeg visste det jo; jeg hadde bare glemt det.
Den eneste jeg kjente fra før var kollegaen som hadde invitert meg, men det varte ikke lenge. Jeg hilste på de rundt bordet, og vips var vi gamle kjente. Det var bare så hyggelig! Og annerledes. Når kunne jeg sist høre en alvorlig samtale om hvorvidt de skulle redusere sauebestanden sin litt neste år, og hvor mange rådyr de har hatt på tunet i høst?
Jeg nikoste meg. Selv om jeg er byjente, har jeg alltid visst at det bor ei bondekvinne der inne i meg et sted, – og det er ikke så langt inne heller.
Livet leker 