Lekser eller ikke lekser

Bildene i denne posten er fra skolen vår, og de er tatt på et tilfeldig tidspunkt i dag. Klokka var 11.20. og jeg var innom alle tre niendeklassene.

Debatten er i gang igjen. Det diskuteres i aviser, og i morgen overfører NRK en debatt fra Litteraturhuset i Oslo: Noen vil avskaffe hjemmeleksene i grunnskolen. Dette burde jeg kunne mene noe om, siden jeg tilbringer store deler av min våkne tid sammen med en bukett niendeklassinger i nettopp grunnskolen.

I utgangspunktet er jeg åpen for forslaget, men jeg tror ikke det er noen universalløsning. Hovedargumentet til leksemotstanderne er at lekser er med på å skape et klasseskille i skolen, et skille mellom de som har foreldre som kan hjelpe dem, og de som ikke har det. Et merkelig resonnement, egentlig. Hvis unger blir flinkere av å få hjelp av foreldrene sine, så er det underlig at dette godet skal tas fra dem fordi noe andre ikke får hjelp. Her skal ingen bli bedre enn andre, liksom, og da må vi ta bort de faktorene som er positive for noen. Pussig!

57 unger skriver tekster. Det er en halvtime igjen til levering og lunsj. Det jobbes på høygear!

Likevel er det sant at det er en markant forskjell på elever som får hjelp hjemme og elever som ikke får det. Det er store klasseforskjeller i skolen. Foreldre med høy utdanning får veldig ofte skoleflinke unger. Men vi kan ikke legge til et dessverre her. Det er jo fint at de får hjelp, og at de klarer seg godt. Utfordringen er hvordan vi kan heve så mange som mulig av de andre elevene opp på et høyere nivå.

På det trinnet jeg jobber, har vi innført en slags frivillig heldagsskole en dag i uka. Hver onsdag kan de som vil bli igjen på skolen for å jobbe. De får tilgang på en lærer og PC-er. Det overrasker meg hvor mange som benytter seg av tilbudet. Mellom 20 og 30 elever hiver seg over ukeplanen sin klokka to hver mandag, og noen må jages hjem halv fire. Det utgjør mellom 15 og 20% av elevmassen, og tilbudet ser ut til å bli mer populært for hver uke som går. Ikke overraskende er de skoleflinke elevene overrepresenterte her også. De bruker onsdagen til å skuffe unna arbeid, sånn at de skal slippe hjemme. Men også mange av dem som virkelig trenger hjelp og støtte i skolearbeidet finner pulten sin etter skoletid på onsdager.


Elvene på stoler, læreren på en pult. Kan dere dette?

Nå er det litt utdatert å snakke om lekser. De fleste elever jobber etter en ukeplan. Hver fredag får de en ny plan, og der kan de lese både hva de skal gjøre på skolen, og hva lærerne forventer at de er ferdige med før uka er slutt. På ungdomsskolen kan det være mye å gjøre, og det betyr at noe må gjøres hjemme, altså blir det lekser. Det er likevel mange elever som får gjort mesteparten av jobben på skolen, men igjen er de skoleflinke elevene overrepresenterte.

Når jeg snakker med foreldre og elever, ser jeg at det største problemet med leksene er de konfliktene de utløser i de tusen hjem. Både voksne og barn har en travel hverdag. Skole, jobb og mye trening reduserer den tiden foreldre og barn har sammen til et minimum. Mange forteller at leksene ødelegger mye av denne tiden. Mas, mas, mas, – sier elevene. Foreldrene maser ved middgsbordet, utover ettermiddagen og før de skal legge seg: Har du gjort lekser? Hva hadde du? Får jeg se? Skal jeg høre deg? Ofte utarter det seg i regelrett kjefting. Hvis vi utvidet skoledagen med fem timer i uka, kunne kanskje elevene i likhet med andre arbeidstagere gjøre ferdig jobben på arbeidsplassen. Det ville gi en helt annen følelse av frihet når de faktisk skal ha fri, og kanskje ville det gjøre det litt hyggeligere å være sammen hjemme også.

Engelsklæreren gjennomgår en tekst.

Mitt inntrykk basert på min egen skolehverdag er at lærere forsøker å dosere arbeidet sånn at det skal bli minst mulig hjemmearbeid. Men noe blir det. Jeg er redd for at det er en utopi at det vil utjevne klasseskillene i skolen å fjerne leksene. Klasseskiller bygger på så mange faktorer, og hjelp med leksene er bare en av dem. Det handler for eksempel ikke bare om foreldrenes utdanningsnivå. Det ser jeg eksempel på hver dag. I klassen min ser jeg også tydelig hvem som blir fulgt opp av sine foreldre og hvem som ikke blir det. Noen har en sånn mor som alltid, jevnt og trutt involverer seg i ungenes skolearbeid. Hun har ingen akademisk utdanning, men hun er interessert i hva sønnen eller datteren driver med, og hun ser verdien av det. Hver uke leser hun ukeplanene. Hver dag sjekker hun at leksene er gjort. Hver gang noe skal leveres inn, setter hun seg sammen med ungen sin og går gjennom det som har gjort, stiller spørsmål, hjelper så han/hun kommer videre. Hver gang klassen skal ha en prøve setter hun seg ned og hjelper sønnen eller datteren sin med å lære og forstå det de skal testes i, og hun sier med et smil at hun til slutt kan stoffet bedre enn eleven. Dessuten sjekker hun at ranselen er pakket og gymtøyet på plass. I sekken har hun lagt en flott matpakke, litt frukt og grønt. Om det hjelper? Det bør du ikke tvile på. Jeg er overbevist om at hennes engasjement er det som gjør at ungen hennes utnytter sitt potensial på en måte ingen ville klart alene. Dessuten sender hun ut tydelige signaler om at hun synes skolearbeidet er viktig.

De som har skoleinteresserte foreldre vil fortsatt jobbe litt hjemme. Litt ekstra mengdetrening i matte er sjelden av veien. En litterær tekst til norsklæreren blir alltid bedre med litt respons og kommentarer fra mamma og pappa. Det er lettere å lære flere tyske gloser om man pugger litt ekstra om ettermiddagen. Og så er det forberedelsene tll prøvene. Ambisiøse unger vil alltid dra med seg historieboka hjem før en stor prøve.


De skal lage en film om Camilla Collett.

Vi får se hvor politikerne lander. Jeg er absolutt med på å prøve en leksefri skole. Gjennomsnittseleven blir neppe faglig svakere av det, og utvides skoledagen vil de faglig svake profittere på det. De ambisiøse elevene med de ambisøse foreldrene vil helt sikkert fortsette som før.

Det sørgelige er kanskje at jeg vil gå glipp av en sånn leksestund som jeg hadde med de to små i dag. C skrev et lite eventyr, og M øvde seg på å lese. Hun skulle lese små setningen, og så skulle hun krysse av i et skjema om utsagnet var sant eller usant. Jeg ville nødig unnvært den trillende latteren hennes da hun leste. Kan en kake ro? Kan en kam lese? Dere aner ikke hvor morsomt hun syntes det var.

Det kan nemlig være mye godt fellesskap i hjemmelekser også.

7 responses to “Lekser eller ikke lekser

  1. Hei Hege!
    Først må jeg bare gratulere deg masse med dagen!
    Så må jeg si at bloggen din er veldig bra, og at jeg har blitt en ivrig leser av den!
    Den siste bloggen var spesielt bra synes jeg, og håper du fortsetter å være den motiverende og givende læreren som jeg synes du var for meg!
    Klem fra Cecilie

  2. Tusen takk for det, Cecilie. Nå ble mitt gamle lærerhjerte varmt. Det er hyggelig å lese at du liker deg på bloggen min, – og enda hyggeligere at du kommenterer. Ha det fint, du også.

  3. Vi havde et par lærere, som sagde til os, at hvis vi hørte efter i timerne, så behøvede vi næsten ikke at læse lektier hjemme.

    En lærer var utrolig god til at diskutere ting i klasserummet. Det klassiske eksempel er varmelære, hvor man fortæller at før termometerets opfindelse var der mange, som mente at en kælder var koldere om sommeren end om vinteren. Oplevelser af temperatur var grundlaget for denne fysiklærers undervisning i varmelære. Men alligevel var der selvfølgelig lektier til faget.

    Jeg har prøvet at tale med elever om dette med at have en fordel hjemmefra, (det er mange år siden) og der var nogen, som troede at jeg mente at de elever, som kom fra de akademiske hjem var dygtigere, havde flere evner. De andre i klassen forstod godt hvad jeg mente og har forhåbentlig hjulpet denne fyr med at forstå hvad det er for en mekanisme. Dengang havde jeg ikke ideer til hvordan man skulle forklare det bedre og jeg håber at han fik tænkt det godt igennem.

    Det er jo nemt at forklare det med at nogle kan få lektiehjælp hjemme, men det er ikke hele forklaringen. Der er også den del med at man sidder og snakker ved spisebordet eller andre steder om hvordan politikkens og magtens mekanismer fungerer, eller om hvordan man laver mad, finansierer et hus, bygger en vej etc.

    Gymnasiet havde en hyggelig lejlighed på øverste etage med skrå vægge og skriveborde, hvor der var lektiehjælp hver eftermiddag. Det er en god løsning så eleverne lærer at arbejde selvstændigt.

    Det er svært at kommentere kortere. Cecilies kommentar er vidunderlig og jeg har en fornemmelse af at der er andre, som også har været glade for din undervisning og dit store engagement.

  4. Du har helt rett, Donald, – det handler jo ikke bare om å få leksehjelp. Det handler om en hel kultur, om å ha felles mål og verdier med skolen, verdier som disse foreldrene formidler i alle sin gjøren og laden. På den måten er verden urettferdig, og vi lærere skal passse oss. Vi representerer ofte det «gode borgerskap», og det skal vi ikke glemme.

    Men alle monner drar. Det hjelper å få leksehjelp hjemme eller på skolen. Det hjelper at foreldre viser interesse. Alt hjelper!

  5. Tilbaketråkk: Neoluddisme « Snusmumriken

  6. Mener du problemstillingen burde være: Hvordan heve nivået til dem som får for dårlig eller ingen leksehjelp hjemme? Og i så fall, er streik eller kamp mot hjemmelekser en feil vei å gå? Eller syns du utklassing, for å bruke et sterkt uttrykk er et gode (for samfunnet); at det fremmer konkurranse og dermed løfter nivået?

    • Jeg vil at alle elever skal nå sitt potensial, Nils. Streik og kamp mot hjemmelekse er nok ikke helt min vei. Jeg synes det er greit at forandringer tar den tiden de tar, og at vi tar oss tida til å diskutere det. Selv diskuterer jeg det selvfølgelig ofte. Jeg er lærer, og elevene mine har også meninger om dette. Jeg har også skrevet om det her på bloggen flere ganger: https://livetleker.wordpress.com/2011/09/13/kan-jeg-hate-lekser/
      Det er ikke så mange årene siden jeg hadde mitt første ungekull her hjemme. Da var trening noe som foregikk en gang i uka, og vi voksne var hjemme stort sett hver ettermiddag og i helgene. I vår verden var lekser OK, og ingen stor kilde til konflikt. Vi hadde jo tida. Nå observerer jeg at tidene har forandret seg. Unger som driver med idrett, og hos oss er nok det et flertall, trener mellom fire og sju ganger i uka. Det samme gjelder foreldrene. Den moderne familien er mye mer på farta enn vi var før. Det fører til at leksene kommer i knipa mellom alt som skal gøres, det blir stress og av og til (litt for ofte har jeg forstått) konflikter i den tida familien skulle ha det hyggelig sammen. Kanskje kunne en utvidelse av skoledagen med en time eller sånn løst noe av problemet. Da kunne vi fått gjort det meste på skolen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s