Jeg mener, – jeg er lærer og derfor en av dem som gir lekser. Likevel hater jeg dem. I hvert fall i dag. I hvert fall litt. Jeg skjønner ikke hvordan folk får hverdagen til å gå ihop. Da våre to var små, gikk det greit. Det gikk mer enn greit, og jeg vil faktisk påstå at lekselesingen kunne være hyggelig, – i hvert fall av og til. Vi kom sjelden hjem fra jobben senere enn klokka tre, og verken Thv eller jeg har brukt livet vårt på trening, syklubber eller den slags. Vi var hjemme, rett og slett hjemme og gjorde lekser og spiste middag og så på TV og hva vi nå gjorde om ettermiddagene den gang i urtiden.
Nå er livet annerledes. Mammaer skal trene to ganger i uka og gå på klubb en gang. Pappaer trener tre ganger i uka og driver med videreutdanning. Ungene trener både to og tre og fire ganger i uka. Hvordan får de tid til å puste? Våre to små får ukeplan hver mandag. Tidligere var det en ukeplan i ordets rette forstand, men i år har de endret taktikk. Antagelig ble det for mye å forholde seg til for de små åtteåringene, og på lille Ms plan står det nå hva hun skal gjøre fra dag til dag. Når hun kommer til oss på tirsdager er ikke gårsdagens lekser gjort, og vi får dobbelt opp. Mandag er nemlig treningsdag for brødrene hennes. Det er langt til treninga, og mammaen hennes må kjøre etter at de alle kommer hjem klokka fire. Pappa jobber, og derfor må M være med på trening. Når de kommer hjem er klokka over sju og fire små barn skal ha kveldsmat og legge seg. Hvordan skal det bli tid til lekser da?
Noen barn elsker skolearbeid. C sitter gjerne sammen med Thv i en time eller to. De regner matte og leser historie. Mer, sier han når det meste er gjort. Jeg vil gjøre mer! Med lille M er det ikke helt sånn. For henne er leksene en pest og en plage, og hun vegrer seg så godt hun kan. Ute lokker venninner og en sykkel. Inne står jeg med hodet nede i ranselen og haler fram den ene lekseboka etter den andre. Før hun er ferdig, er det for sent for lek og moro.
Det skal vel ikke være sånn?
Her om dagen var jeg vikar i en tiendeklasse. Jeg spurte en av guttene om han likte seg på skolen. Jeg elsker skolen, svarte han, – men jeg hater de forbanna leksene. Og så begynte vi å snakke om dette hjemmearbeidet. Hva er det som er så ille med det? Han hadde ingen problemer med å svare, tiendeklassingen: Elevene er på skolen i seks klokketimer hver dag. Når de kommer hjem venter middag og trening – og lekser. Det blir vanvittig lange dager, lange dager og mas, mas, mas. Løsningen hadde han også. Han mente elevene burde ha samme arbeidstid som voksne, 37,5 timer per uke. Det er vel ikke urimelig? For å få til det, ville han utvide skoledagen med en time. Det ville gi 35 timer i uka. Den siste 1,5 timen kunne brukes til å repetere til en prøve eller finpusse på en tekst.
Det er da en god ide?
Rundt meg argumenterer folk med at leksene skal lære elevene å disponere tiden sin, at de må lære seg å arbeide på flere arenaer. Sånt tull! Riktig nok har jeg hjemmearbeid, men jeg er lærer. Nesten ingen andre jeg kjenner må sette i gang med en arbeidsøkt nummer to om ettermiddagen. Det orker de simpelthen ikke. Hvorfor krever vi det av små barn og tenåringer? Mine elever forteller meg at leksene er den største konfliktfaktoren i de tusen hjem. Det mases og gnåles, kjeftes også. Selv om de gjerne vil bli ferdig med de hersens leksene, utsettes og utsettes de. Resultatet er at ungene går med evig dårlig samvittighet for det de ennå ikke har gjort. Deter i hvert fall ikke bra for sjelen, – og den skal man også ivareta.
Her i huset er dagens økt over, men det kostet; riktig nok ikke blod, men både svette og tårer måtte til før vi kom i mål. Jeg skulle ønske vi kunne brukt ettermiddagen til noe annet; en sykkeltur, kanskje, – eller en tur på biblioteket.
Akkurat i dag tillater jeg meg å hate lekser.
Livet leker 