Mamma var 24 år da jeg ble født. Jeg er nå 51. Det er et enkelt regnestykke å finne ut at hun fyller 75 år i disse dager. Noen stor feiring ville hun ikke ha, men feiret har vi. Først var det restaurantlunsj på selve dagen, og i går kom Marthe og Henrik hjem for å feire henne litt til. 75 år er en anselig alder. Jeg prøver å venne meg til at foreldrene mine er gamle mennesker, men det går ikke særlig bra. Jeg vet ikke om andre har det på samme måte, men jeg oppfatter dem ikke som gamle. De er sunne og friske, blide og energiske. Egentlig skiller de seg ganske lite fra folk på min alder. Alderdom er noe jeg forbinder med noe helt annet.
Nå som ungene bor i Oslo, er det veldig sjelden vi er sammen alle på en gang. Det kan gå måneder mellom hver gang. Desto deiligere å ha dem her begge to i går. Kanskje burde vi være flinkere til å besøke dem i Oslo, men nå har det seg altså sånn at vi også har travle liv. Akkurat som ungene våre har vi jobber og hobbyer og venner og alt det der. Jeg tror de bare er glade for det. Foreldre som bruker tida si på å savne sine voksne barn kan fort oppfattes som ganske klamme. Telefonen og Internettet er heldigvis oppfunnet, og det er mange måter å kommunisere på. Jeg føler ikke at jeg savner dem. Det jeg savner er at vi er samme alle sammen, men det var vi altså i går.
Når Marthe kommer, er Hana med. Hun er virkelig en ekte hittehund: Litt engstelig, sky, vanvittig lojal mot eieren sin, nysgjerrig og alltid sulten og glupsk på alt godt som kommer i hennes vei. Og så hater hun katter. Puselus valgte å tilbringe helgen i kjelleren. Der led han ingen nød. Det er der han har sin private inngangsdør, og mat ble brakt ned til ham flere ganger om dagen. Da han og Hana på et tidspunkt kom til å være ute samtidig, fant han likevel ut at det var like greit å trekke seg tilbake til nærmeste tre.
Livet leker 