Monthly Archives: oktober 2011

Mye å gjøre, men ikke stressa

I forrige uke var det mye snakk om at nordmenn blir utmatta av stress på jobben. Krav om høyt tempo og gode resultater, kan selvfølgelig vippe oss av pinnen. Hardt arbeid kan det neppe være. Vi nordmenn har aldri hatt kortere arbeidstid enn vi har i dag, og sammenlignet med våre forfedre, har vi ferie hele året. Likevel er det lov å være sliten. Sutring derimot, det bør vi forbeholde de nærmeste.

Noen av oss jobber i yrker der arbeidsbyrden er fordelt mer ujevnt enn de normale 37,5 timene i uken. Det har sine fordeler og ulemper. Lærere har et ujevnt arbeidsår, og jeg synes det er et privilegium. Har man fri 11 – 12 uker i året, skal man være forsiktig med å snakke om arbeidsbyrden de resterende ukene. At jeg i mine 30 år som lærer stadig har fått slengt kommentarer om mine lange ferier og hvor lite jeg jobber, velger forsøker jeg å ta med et smil. I stressdebatten forrige uke, hørte jeg om en lektor som følte dette som et stort problem. Andre menneskers mistillit og insinuerende kommentarer økte hennes stressnivå, og hun ble lei seg. Jeg har vel kjent på det, jeg også, – men jeg prøver å skyve det unna. Min arbeidsglede skal ikke ødelegges av at folk ikke forstår at lærere jobber et fullt årsverk. Det som under meg er at lærere blir utsatt for denne hetsen i mye større grad enn andre i samme situasjon. Min venn kranføreren reiser i perioder ut av byen for å jobbe. Da bor han borte i uka og jobber fire lange dager. Torsdag kveld kommer han hjem og tar helg. Det har aldri falt meg inn å kommentere at han har fri på fredager. Det finnes mange eksempler: Oljearbeideren som er to uker ute og tre til fire uker hjemme, sykepleieren som jobber nattevakter og kompenseres med fridager. Eksemplene er mange, men forskjellen er at folk flest har tillit til oljearbeideren og sykepleieren, men mistillit til læreren.

Hvorfor det er sånn, kan vi bare spekulere i.

Min arbeidstid fra forrige fredag og fram til i dag uke har sett sånn ut:

Fredag 21.10: 10 timer
Lørdag 22.10: Fri
Søndag 23.10: 3 timer
Mandag 24.10: 6 timer
Tirsdag 25.10: 8 timer
Onsdag 26.10: 10.5 timer (Konferansetimer)
Torsdag 27.10: 14.5 timer (Overnattingstur i skogen)
Fredag 28.10: 12 timer (Overnattingstur i skogen. Jeg sov fire av disse timene.)
Lørdag 29.10: Fri

Dette er ei ekstremuke, men sånne skal også regnes med. Kanskje var det nettopp på grunn av at uka har vært som den har vært, at jeg følte trang til å avslutte helga med å blogge om det. Saken er bare den at jeg liker det. Overnattingsturer er moro, men jobb er det lell. Ikke blir jeg stresset heller. Det som kan stresse meg litt, er all helgejobbinga, men der må jeg altså skylde meg selv. I snitt skal jeg jobbe omkring 42 – 43 timer i uka for å gjøre meg fortjent til de lange feriene. Og det bør nevnes at det finnes uker da jeg bare jobber 30 timer. Deilige uker! Når det først baller seg på med konferansetimer, overnattingsturer og tentamensretting, – da jeg har jeg ikke noe valg. Jobben må gjøres. Det kalles oppgaveorientert arbeid (i motsetning til tidsorientert), og det er klart det har sine sider. Jobben må gjøres uansett, og jeg kan love deg at vi er effektive. På min skole kontrollerer ledelsen i liten grad hvor mange timer jeg jobber. Med resultatene er det helt annerledes. Sjefen følger med som en smed på alt som skjer: klassemiljø, konfliktnivå og ikke minst eksamensresultater. Ikke bare følger han med, – han kommenterer det også. Det stresser ikke meg. Jeg er på jobb! Jeg er betalt for å gjøre dette skikkelig.

I dag er det søndag, og Thv og jeg har brukt 5 – 6 timer hver på skolejobbing. Sånn har det vært hele høsten, og nå kjenner vi at det holder for en stund. Vi ønsker oss ei jobbefri helg. Riktig nok er vi snart ferdige med konferansetimene, men tentamen står for døra. Nå har vi lagt en plan for neste uke. Fra mandag til fredag skal det ytes maks. Ingen av oss skal gå hjem fra jobb på fredag før hele uke 45 er i boks. Neste helg skal være totalt arbeidsfri.

That’ll be the day.

Godt man får hjelp i rettearbeidet når det røyner på.

Øvelse i å tåle

Det er mange grunner til at vi drar på villmarkstur med elevene våre. Noen av dem er uten tvil aktverdige, – andre kunne sikkert hatt godt av en debatt.

Hvis turen skal knyttes opp til et fag, må det være kroppsøvingsfaget. Elevene skal bevege seg i skog og mark, og de skal lære de praktiske sidene ved friluftsliv. Men dette handler selvfølgelig om så mye mer. Det gjør det jo alltid når det heter skole.

Denne gangen var vi 53 åttendeklassinger og fem voksne som la i vei. Fire av lærerne skulle overnatte sammen med elevene. Turen fra skolen og opp til leirplassen tar i underkant av to timer med tunge sekker. Vi jukser litt. Jeg kjørte lavvuer, presenninger, stormkjøkken, ved og annet utstyr opp til Skihytta, og så ble det båret det siste stykket opp til vår faste plass.

Dagen i går startet med to timer nasjonal prøve i matematikk. Klokka 10.30. startet den lange marsjen. Første oppgave var å slå leir: Sette opp lavvuer, tenne bål, bygge gapahuk. Det er populært å sove i lavvu. Ungene møljet seg sammen, skravlet og flørtet, tøyset og lo sånn som trettenåringer er så flinke til. Vi vil jo at de skal kose seg og bli bedre kjent. Derfor har vi ikke så mange organiserte aktiviteter. En times tid med teambuilding før middag og en runde med refleksorientering sent om kvelden. That’s it.

Og så er det matlagingen. I forkant har elevene jobbet i matgrupper, planlagt og laget lister. Noen velger en enkel variant, litt pølsegrilling over bålet. Andre slår skikkelig til. Noen av gutta vartet opp med medium stekt biff, ostegratinerte tomater og brokkoli. Til dessert? Crepes suzette med hasselnøtter og karamellsaus.

På denne tiden av året er det ofte kaldt, særlig om natten. Det har vi ikke noe imot, – det er tvert om noe av det vi skal oppleve. Denne gangen kunne det med fordel vært kaldere – og tørrere. I stedet fikk vi et tungt, grått vær. Tåka lå så tykk at det var halvmørkt hele dagen, og ikke en kvist var tørr. Heldigvis kom regnet først i natt, men så regnet det til gjengjeld helt til vi var vel hjemme.

Kvelden i går var mild, men fuktig. Det har regnet mye i det siste, og bakken var våt. Etter hvert var bålområdet et eneste gjørmehøl. Det blir lange timer, og jeg merker at jeg ikke er tjue lenger. Jeg fikk satt meg ned på en vedstabel her og en sten der, men mesteparten av tiden er vi på bena, står og går rundt omkring. Og uansett hvor vi satte oss, så ble vi skitne. Jeg gjetter på at 53 vaskemaskiner fulle av turtøy durer og går akkurat nå, – ja, og så min da.

Vi satte opp åtte lavvuer, noen små og noen store. En av dem var forbeholdt lærere og eventuelle syke elever. Jeg lå ikke der. Som vanlig rigget jeg meg til under åpen himmel. En presenning, et liggeunderlag og en god sovepose gjør susen. Jeg sov som et barn store deler av natta.

Den norske turtradisjonen er vel kjent: Ut på tur, aldri sur. Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær. Gjett om vi har hørt det da vi var barn, og gjett om vi har bragt disse nasjonalverdiene videre. Når vi drar ut med så mange unger, stiller de med veldig ulike forutsetninger. Noen kommer fra spesielt turglade familier eller de er speidere. For dem er nattens strabaser for småtterier å regne. For andre er dette en helt ny arena. Noen stiller med egen kniv, næringsrike matpakker, solid turtøy. Andre har ikke en gang med en lommelykt. De som ikke har noe utstyr får låne av skolen. Vi har både soveposer og liggeunderlag.

Egentlig handler ikke dette verken om utstyr, våte sokker eller tunge sekker. Det handler om å tåle at ikke alt går på skinner, tåle at det blir lite søvn, tåle at maten falt i søla, tåle at det er litt kaldt, tåle å gå på do ute i mørke skogen. Elevene er like gamle og de utsettes for nøyaktig de samme strabasene, men de håndterer det vidt forskjellig. Det er moro å være voksen sammen med en sånn herlig gjeng. Du burde prøve det. Når over femti unger rocker overføres det energi til oss voksne. Man blir litt gira og jeg for meg befordrer det sinnets munterhet.

De fleste var faktisk blide fra de kom til de dro, men noen få måtte ha en skulder å gråte på. Selv om man er tretten år, kan hjemlengselen være fæl. For noen føles det uoverkommelig å måtte fortsette å gå når sekken er litt for tung eller oppdage at ingen andre har plukket opp det du slapp ned. Det ble noen tårer denne gangen også. Paradokset er at det er nettopp disse elevene vi tenker at skal ha mest utbytte av en sånn tur. Men da må vi forutsette at det har overføringsverdi. Vi ser at de ungene som er dårligst til å takle våte sokker og tunge sekker er de samme elevene som raskest gir opp når det butter imot i klasserommet. Tanken er at noen strabaser skal bidra til å herde elevene, lære dem noe om utholdenhet om å tåle bitte litt.

Om det har denne overføringsverdien – that’s the question.

Språklig sammenheng

Lille M har vondt i magen i kveld, og ingen kan ynke seg som lille M.

M: Hege, jeg har så vondt magen og halsen min er kvalm. Hvorfor har jeg enkli vondt i magen?

Jeg: Du har kanskje fått i deg noen bakterier.

M: Bakkterier? Nehei, – det er umulig, for jeg har ikke vært nede på bakken i det hele tatt.

Hm, – hva kan det da være?

Fjordmans forvirra perspektiv

Fjordman rider igjen. Han er indignert over hvordan han har blitt behandlet av norsk politi. Et ublidt møte, kaller han det. Jeg tviler ikke på at det var ublidt. Noe annet ville vært underlig, saken og ikke minst mannen tatt i betraktning. Fjordmans leveranser av hat og gørr trigger neppe vennlighetsgenet hos noen av oss. Spørsmålet er om hans opplevelser er innenfor rammene av det både han og vi andre må finne oss i når verden står på ende. Ingen ting av det han sutrer om i dagens Aftenposten tyder på at han har blitt utsatt for noe overgrep. Men det er fra mitt perspektiv.

Sett fra Fjordmans perspektiv var kontakten med politiet både unødvendig og ubehagelig, og han er ikke alene om å ha en sånn opplevelse. Flere av dem ABB fant det for godt å nevne i sitt såkalte manifest har plutselig befunnet seg i nærkontakt med pågående politifolk. Ublidt eller blidt, – sånn må det være. Hvis vi forutsetter at Fjordmans holdninger aldri har kommet lenger enn til ord, at han ikke har hatt noe med ABB å gjøre utover det faktum at de deler tanker og ideer og har holdt til på samme nettsted, – da er det klart at han opplever det som en unødvendig belastning å få sitt hjem ransaket, sin PC innndratt og sine underbukser gransket. At hans ytringer i forkant av 22. juli fungerer som en invitasjon til granskning, er han visst ikke i stand til å se.

For denne mannen fra fjordene ser ut til å glemme at det også finnes andre perspektiver. Etter 22.07. har politiet etter beste evne forsøkt å avdekke eventuelle medhjelpere til den terroren vi ble utsatt for. Selv om Fjordman vet at de ikke vil finne noe hos ham, kan ikke politiet vite det samme. Dette er ikke tiden for å tro en mann som Fjordman på hans ord. Der har han diskvalifisert seg grundig. I stedet må politiet snu hver sten og vrenge hver underbukse, for å si det sånn. Ingen får så mye kritikk akkurat nå som nettopp politiet. Tenk om de unnlot å granske! Tenk om de var slepphendte med en som senere skulle vise seg å være involvert! Da tenker jeg de ville få verre ting å handskes med enn en sutrete Peder Are Nøstvold Jensen. Til tross for sitt ekstremt negative syn på vår framtid, ser han ikke ut til å forstå at verden av og til må være litt ublid, – også for sånne som ham, – i hvert fall in real life.

Unge kokker

I løpet av fredagen stakk jeg innom skolekjøkkenet et par ganger. Vi har hatt besøk av en profesjonell kokk, og han har ikke bidratt til teoretiseringa av skolen, for å si det sånn. Sammen med spesielt interesserte tiendeklassinger har han kokkelert hele uka. De elevene som fikk være med, har alle fått et todagers kurs på kjøkkenet. Det har blitt produsert wokker, nøtteburgere, laksewraps, salater, fruktdesserter og masse annet snadder, – alt produsert av økologiske, kortreiste råvarer.

Moroa fortsetter i neste uke, og da skal det produseres økologisk kantinemat for resten av elevene. En god og sunn lunsj for 20 kroner. Det kan vel ikke være feil.

At det er godt, kan jeg skrive under på.

Teoritung hverdag? Neppe

Det er visst opplest og vedtatt: Vi har en teoritung skole, og ungene våre har en hverdag preget av pugg og teori. Når vi leser i avisene, får vi inntrykk av at norske skoleelever sitter limt fast til en pult, mens de leser i ei bok seks timer om dagen. Nå må noe gjøres, ropes det, og det siste nå er at valgfagene er på vei inn igjen. Det pussige er at noen av disse valgfagene også ser ut til å innebære ganske mye teori.

Jeg kjenner meg ikke igjen. Visst er det mye teori i skolen, men vi har et stort, teoretisk arbeidsliv som venter der ute. De fleste av våre elever skal ut i tertiæryrker, og der må man altså ha med seg hodestoff. Det er skolen som skal forberede dem til den virkeligheten.

Mine elevers timeplan ser sånn ut:

Norsk: 5 timer
Matte: 3 timer
Engelsk 3 timer
Naturfag 3 timer
Samfunnsfag 3 timer
Religion, livssyn og etikk: 2 timer
Andre fremmedspråk: 2 timer
Utdanningsvalg: 1 time
Formgivingsfag: 2 timer
Musikk: 1 time
Mat og helse: 1 time
Kroppsøving: 3 timer
Klassens time: 1 time

Nå ser ingen uke akkurat sånn ut. På vår skole samler vi opp en del av de praktisk estetiske faga. Det betyr at noen uker er mer teoritunge enn andre. Vi samler for eksempel opp mat og helsetimene, sånn at elevene har tre timer hver tredje uke. Kroppsøving har de to timer den ene uka og fire timer den neste. Sånn gjør vi med flere fag.

I oversikten over er det altså 21 såkalte teoritimer. Det betyr likevel ikke at elevene sitter stille hele tiden i disse timene. I naturfag har de forsøk nesten hver uke. I de andre fagene jobber vi i perioder med gruppearbeid, framføringer og dramatisering. Det betyr at elevene skvetter rundt og organiserer sitt eget arbeid. Vel er det teori, men ingen som har sett ungene fyke hit og ditt, ville kalle det stillesittende.

Jeg har spurte elevene om de synes det er for mye teori. De fleste sier nei. Bare timene er morsomme og varierte, bare det skjer mye forskjellig, bare lærerne krydrer teorien med ut-på-gulvet-oppgaver, filmsnutter og musikk, så er det moro med teoritimer.

Og så er det alle de dagene vi gjør noe helt annet, og dem er det mange av, veldig mange. I går var vi på Kulturskolen for å lære om afrikansk dans og musikk, og så var det akrobatikk. Hele dagen handlet om å bevege kroppen og utfordre seg selv. Det var en super avveksling.

Vi har gått sju uker på skolen, og hittil har vi hatt tre hele dager med fysisk aktivitet.

En av de store utfordringene i vårt utdanningssystem er de som ikke gjennomfører videregående skole. Det er en del av dem, omkring 30% fullfører ikke på normert tid. Mange av disse elevene opplever nok skolehverdagen som for teoretisk, og det er forståelig. Tidligere tilbød yrkesfaglige studieretninger mye mer praktikk enn de gjør i dag. Det er mange grunner til det, men jeg lar dem ligge alle sammen.

Jeg synes likevel ikke det er noen grunn til å hyle om den teoritunge skolen. Fjortenåringer er våkne 112 timer i uka. De fleste av dem bruker under 35 klokketimer på skolen, og da har jeg tatt med lekselesing. Omkring 25 av disse timene går med til den teoretiske delen av utdanninga. De har altså 77 våkne timer til egen disposisjon. Innenfor denne ramma burde det være tid nok til alt det som ikke er teori.

Jeg har visst ikke blogget noe særlig om de nye ungene mine. Her ser du dem, en herlig gjeng med ivrige, vitebegjærlige, livlige, gærne unger.

I neste uke drar vi på todagers overnattingstur i skogen.

12 925 gjester på en dag – Takk VG

Her i mitt lille hjørne av Bloggland ligger det daglige besøket på omkring 400. Det holder for meg, antallet altså. Jeg skulle selvfølgelig ønske at flere hadde kommentert, men som blogger kan man ikke kreve noe som helst av sine lesere. Noen ganger glimter det til med litt flere treff, og da blir jeg superglad. Inntil fredag var rekorden min på noe over 600 besøk på en dag. Det er mulig det var da jeg skrev innlegget Gruppesex. At det handlet om froskene i skoledammen, visste jo ikke alle de som satt og surfet der ute i nattemørket, men skuffet ble de sikkert.

På lørdag produserte jeg i all hast et innlegg om Fridtjof Nansen, hans nakne kropp og hete ord. Nakenhet selger, det lærte jeg jo av gruppesexposten. Det kom derfor ikke som et sjokk at jeg høyna til noe over 900 lesere i løpet av søndagen.

Det var før VG kom på banen. Mandag fikk jeg en kommentar fra Magne D Antonsen i VG. Han skrev noen fine ord, og kunne fortelle at han hadde lagt meg opp som en av dagens bloggere på vg.no. Klart jeg ble glad. Det er alltid hyggelig med litt skryt. Det streifet meg selvfølgelig at det også kunne komme en bonus i form av flere lesere.

Det gjorde det.

I løpet av mandagen var 12 925 lesere innom bloggen min. Om de leste, er en annen sak. Det kan jeg aldri vite. Det er fortsatt to timer igjen av tirsdagen, men allerede nå har 9 706 tatt turen innom.

En ting er helt sikkert: Det vil ikke vare.

Naken Nansen

Det var nok noen som satte morgenkaffen i halsen da de åpnet Aftenposten Kultur lørdag morgen. Der var han, Fridtjof Nansen, naken i all sin prakt. Og praktfull er han. 67 år gammel fotograferte han seg selv, framkalte og kopierte bildene, før han sendte dem til sin siste flamme, 37 år gamle Brenda Ueland. Og så tror noen det må en mms eller et Facebook til.



Bilde fra Aftenposten.

Det er en merkelig historie. Hadde vi ikke visst bedre, ville vi nektet å tro at vår gamle polarhelt virkelig hadde sendt disse bildene til en dame over there, og det endog som illustrasjon til dampende kjærlighetsbrev. Men det gjorde han. Og vi vet jo bedre. I alle år har vi blitt foret med mer eller mindre verifiserte rykter om Fridtjof Nansen, – og noen av dem har altså handlet om hans spenstige kjærlighetsliv. I våre dager flirer vi litt når vi hører om kjendiser som har eksponert hele eller deler av sin kropp for kjæresten, bilder som av en eller annen grunn har en tendens til å komme på avveie (Les: I medias veie). Hvor dumme er de? tenker vi. Hvem er det som sender bilder av kroppen sin hit og dit? De riktig gamle ynder å fortelle oss at vi lever i en fordervet og sexfiksert tid. Det er så fryktelig, atte, – og sånn var det ikke før. Nå vet vi at før, det må ha vært før Fridtjof Nansen. Thorvald påstår at vi lever i en nysnerpete tid, og etter dagens Aftenposten er jeg tilbøyelig til å være enig.

Og så kommer debatten om biografiene. Noen har nemlig kjent til stoffet, men latt det ligge. Det er visst gjort av pietet. Man mener dette er skittent sensasjonsmakeri og verdiløs dyneløfting. Verdiløst er det neppe. Fridtjof Nansen har blitt så gjennomdissekert at det ville være et svik å holde noe tilbake, særlig når det gjelder nettopp ham. Nansen tilhører de norske ikonene, heltene, de høyt oppe på pidestallene. Ikke at vi har noe ønske om å rive ham ned. Erotiske brev og nakne kropper river ikke noe ned, – det bare fyller ut bildet. Tenk at han kunne! Tenk at han hadde en sånn side også! Jeg husker at min for lenge siden døde svigerfar (f 1918) hevdet at intent var nytt under kjolen, og at det bare var tull når noen hevdet at den seksuelle utfoldelsen var så annerledes i gamle dager. Hvorfor skulle den være det? Når man hevder at ingen gjør slik eller sånn, så er det moralismen som taler, sa han, – og den snakker sjelden sant.

Bilde fra Aftenposten.

Når jeg ser Fridtjof Nansen posere, slår det meg at han leker pin up. Posituren: Liggende på siden med høyre hånd som holder rundt et bøyd kne, ligner på bilder jeg har sett før, men da var det damer som så direkte inn i kameraet. Det er noe feminint over hjelpearbeideren, den tøffe polarhelten. Men noe er annerledes: Han verken smiler eller blunker med et forførende blikk. Likevel er ikke budskapet til å ta feil av: Kom og ta meg! Og det er mer som utfordrer oss. Da Fridtjof Nansen traff Brenda Ueland, levde hun sammen med en annen kvinne. Også det diskuterte de. Så var kanskje ikke seksuelle varianter så tabu som vi har hørt, – men også det visste vi vel.

Jeg liker å lese utdrag fra disse brevene. Det er noe livsbejaende over det, og jaggu gir det håp. Han var 67 år og så kåt på denne dama at han nesten ikke kunne styre seg. Så full av seg selv og sine egne følelser at han fylte konvoluttene med naken hud og hete ord.

At det var en fru Nansen i kulissene, sier ikke denne histoiren noe om. Heller ikke hva Brenda måtte ha sagt. Hennes svarbrev til Nansen har blitt ødelagt, og vi kan bare spekulere på om hun var like tent som ham. Hun derimot tok vare på brevene og bildene hans, og hun ga dem til sitt barnebarn før sin død. Hun visste nok hva som kom til å skje med dem.

Jeg tviler på at Fridtjof Nansen snur seg i graven av den grunn.

Fredag

Når jeg har mye å gjøre, tenker jeg med lengsel på fredagskvelden. Denne uka har vært hektisk, og jeg har ikke kommet meg hjem fra jobben før langt utpå ettermiddagen. I tillegg har to kvelder vært opptatt med møter. Når jeg fyker rundt og lurer på om jeg rekker alt, teller jeg ned til ukas beste dag. Fredag, fredag, fredag!

I morgen er det lørdag, og da skal jeg på jentefest, men i dag er det bare fredag. Sofafredag. Strikkefredag. TV-fredag. Fyre i peisen-fredag. Prate med Thorvald-fredag.

Det er høstfest på jobben i kveld, men det passer ikke meg på en fredag. For å få en duft av festlighetene, troppet jeg opp på et vorspiel og fikk med meg litt prat. Så kjørte jeg de andre på festen og var lykkelig over at jeg kunne sette kursen hjem til en ventende fredag.

Veldig fornærma og bitte litt beæra

Her om dagen fikk jeg en pussig mail. Den kom fra Kopinor, og fortalte meg at en av mine tekster var brukt som forberedelsesmateriell ved norskeksamen i 2009, og nå trengte Kopinor adressen min for å sende meg noen papirer.

Min første reaksjon var at dette måtte være feil. Jeg mener, – alle vet jo at man ikke skal bruke tekster man finner på nettet uten å be om lov. Det er Udir som lager eksamen, og Udir kan ikke gjøre en sånn brøler. Her på bloggen har jeg dessuten gjort det helt klart at jeg ikke tillater bruk av tekstene mine. Flere ganger har jeg blitt spurt om å låne bort bilder fra bloggen, – og jeg sier alltid ja, forutsatt at jeg kreditteres med navn. Forfengelig er jeg, nemlig.

Og det er nettopp det. Etter litt mailing med Kopinor fikk jeg tilsendt forberedelsesmaterialet der min tekst var brukt. Det handlet om norskeksamen for voksne i 2009. Det var da jeg så det på trykk, at jeg virkelig ble fornærma. De hadde valgt en ganske ordinær og ikke spesielt god tekst. Jeg kalte den Forandring da jeg la den ut her på bloggen. De hadde døpt den om til Livet leker, men med Forandring som undertekst. Og så kom det jeg virkelig ble fornærma over: Jeg var ikke kredittert med navn, – bare med adressen til bloggen min. Den sved!

Gjett om jeg ringte Udir og fikk snakke med rette vedkommende. Når man har levd et halvt liv, går man sjelden hardt ut. Jeg har tatt feil så mange ganger før, og selv om jeg i utgangspunktet var overbevist om at det Udir hadde gjort var ulovlig, – kjenner jeg ikke alle jussens irrganger. Det sa jeg også til den hyggelige damen jeg snakket med. Uansett synes jeg det er frekt å ta teksten min uten å spørre. Frekkheten var hun ganske enig i, men ulovlig er det visst ikke. Jeg fikk vite at Udir har lov til å plukke tekster hvor de vil, uten å spørre først. Det er fordi temaet for eksamen skal være hemmelig. En avtale med Kopinor skal ordne opp i det juridiske. Jeg vil få betalt for teksten min. Penger! Som om jeg trenger de pengene! Min forfengelighet ville ha navnet sitt under teksten. Udirdamen beklaget at de ikke hadde brukt navnet mitt, men det hadde de ikke funnet i farta. Nei, – men Kopinor fant det, – så det så!

Fortsatt er jeg mest fornærma. Her på bloggen ligger det over 1500 tekster, og jeg tror mange av dem kan egne seg som forberedelsesmateriell til eksamen. Nå som Udir har funnet denne åkeren, kan de i prinsippet gå inn her og søke på det temaet de har valgt, og så kan de høste tekster av hjertens lyst uten å spørre meg først.

Jeg er fortsatt fornærma, – meg også bitte litt beæra.