Monthly Archives: august 2011

Om du trodde det var over

Det er fortsatt noe igjen av solen og varmen og fargene. Når man bor i en lun dal, henger sommeren igjen ganske lenge. Om druene blir modne i år også, gjenstår å se, og bare det faktum at de ennå er grønne er et tegn på at det ikke er høst.

Det spisse pyramideespalieret mitt er på sitt fineste, og det for første gang. Jeg har hatt det et par år, uten å finne riktig klatreplante som kan fylle det. I år spurte jeg ekspertisen, fikk utlevert noen pjuskete greier som jeg stappa i jorda, og så ble det altså så flott som dette. Spør meg ikke hva den heter. Jeg aner ikke.

Utestua står der og lokker. Fortsatt er det hvitvin i kjøleskapet og glassene står klare. Puter og tepper ligger ute fra april til oktober, og merkelig nok blir det aldri rått, uansett hvor mye det regner. Men så er det jaggu god lufting også.

At det lå noen gule bjerkeløv på frontruta da jeg skulle ut for å kjøre i dag, det forbigår vi i stillhet. I stedet gleder vi oss over rosene. Dem har vi helt til frosten kommer, og gjerne ennå lenger.

Det skulle ønske jeg kunne glede meg til vinteren, men det kan jeg altså ikke. Det blir fint med september, oktober, november, desember, april, mai, juni, juli og august.

Det er når de tre på midten der kommer at vi skal varme oss på sollagrene fra sommeren. Jeg er i hvert fall lada.

Under overlaken

Jeg deler seng med en veldig varm mann. Ja da, – han er heit også (- eller het, som vi sier her i Fredrikstad, med det er liksom ikke helt det samme som heit), dessuten er det en helt annen historie. Det er altså sånn at han blir så fryktelig varm når han sover. Det hender jeg kjenner det jeg også, særlig om sommeren. Når man sover under skråtak i andre etasje, hjelper det lite at vinduene står åpne. Vi har deilige dyner, men uansett hvor tynne og lette de blir, er det i meste laget for min kjære. Å sparke av seg dyna er ikke et alternativ. Der kommer psykologien inn. De fleste av oss liker å ha et eller annet å dekke oss med. Det gir trygghet. Kjæresten min løser problemet med å hente seg et tomt dynevar, og så sover han under det. Det burde ikke være noe problem, men det er det for meg. Mannen og jeg er nemlig ikke helt enige om betydningen av estetikken i hverdagen. Når han henter seg et dynetrekk, så passer det alltid dårlig til dynene. Det ser ikke pent ut.

I sommer fikk jeg en ide. I gamle dager hadde folk noe som het overlaken. Det lå under dyna og ble bretta over den. Hensikten var å beskytte dyna mot kroppsvesker og alt som kunne besudle den. Dyner var tunge å vaske. Da jeg var baby fikk jeg et sånt overlaken av ei grandtante, og mamma brukte det i vogna mi. Da Marthe og Henrik var små, arvet de det, og jeg brukte det i vogga. I det gamle albumet fant jeg et bilde av Marthe som ligger under det gamle overlakenet. Det er ikke lett å se, men det er pyntet med tre nupperellerosetter, som er felt inn. Det morsomste med bildet er egentlig det vi skimter i øverste venstre hjørne: En ung mamma som ikke kan se seg mett på den deilige ungen sin.

Et sånt overlaken har ingen praktisk betydning på ei babyseng lenger, men pent er det, og pent betyr også noe.

Overlaken er sydd i hvitt lerret. De er ofte pyntet med blonder, heklet mellomverk, kniplinger eller engelsk broderi, og så har de brodert monogram. Den gangen de var vanlige, ble de sydd av unge jenter og lagt på vent i brudekista. I våre dager hender det noen finner dem fram og syr gardiner av dem. De er å få kjøpt for en overkommelig penge i mange antikvitetsbutikker av det slaget som fører tekstiler. Jeg husket at mamma hadde noen sånne liggende, og jammen fikk jeg dem da jeg spurte. Fire stykker fikk jeg, to med engelsk broderi og to med hekla mellomverk. Alle har brodert monogram to har til og med min forbokstav.

De er utrolig forseggjorte. Det er for eksempel umulig å se forskjell på vrange og rette, og monogrammet er brodert på begge sider. Nå er de vasket, bleket og strøket, – og i helga la jeg dem på sengene våre. Det ble penere enn pent! Kanskje litt vel nusselig og romantisk, men ikke mer enn at det holder seg på den positive siden. Og jeg gjetter på at du forstår hensikten.

Nå kan Thv sparke av seg dyna så mye han vil, og så kan han ligge under kjølige, hvite overlaken. Jeg har faktisk foretatt samme øvelse selv. Deilig.

Soveromsestetikken er opprettholdt.

60!

Det er ikke mange årene siden vi var i vårt siste 30-årslag, og fortsatt blir vi invitert i et og annet 40-årslag. Likevel er det flest av 50-årslaga. Det kryr av dem, faktisk. I de siste par åra har det også sneket seg inn et par 60-årslag, og logikken forteller meg at det blir flere og flere av dem. Riktig mange, faktisk. Det er fint, for 60-årslag er ganske trivelig. Ikke trivelig som i formiddagskaffe med snitter og lukt av møllkuler, men trivelig som i muntre mennesker, masse god vin og høy latter.

Jeg er klar for flere sånne.

Bil med meningers mot

Jeg må jo ta alle forbehold: Hvis vi er friske og hvis vi lever og hvis vi fortsatt har lyst – men om alle hvisene slår til, da skal Thv og jeg kjøpe oss en bobil når vi går av med pensjon. Vi skal det! Ikke for å eie den i årevis, bare for å reise på lange turer et år eller to. Tenk å kjøre rundt i Europa i en liten miniatyrleilighet. Tenk så moro! De som er litt negative (- det er alltid noen som er negative), sier at de er tunge å kjøre, og at da må vi ta inn på campingplasser og sånn. Men det vil ikke jeg. Trygt må det være, men ikke campingplasser. I stedet tenkte jeg at vi kunne finne oss et Bydalen hver gang vi skal sove. Så kjører vi bare inn i et pent og hyggelig villakvarter sånn i nitida om kvelden, parkerer og rigger oss til for natten. Da blir dere jaga, sier de negative. Selvfølgelig ikke, svarer jeg. Om noen parkerer en bobil utenfor huset mitt i Bydalen, titter litt på nabolaget, koker og braser, legger seg og sover og kjører videre neste dag, så ville jeg synes det var spennende, sier jeg. Du skal ikke se bort fra at jeg ville gå ut for å slå av en prat om hvor de kom fra og hvor de tenkte seg hen.

Og i dag sto den der. Utpå dagen sto det plutselig en merkelig doning rett over veien.

Jeg har vært ute for å se på den, – og kanskje slå av en prat, men den er stille og tom. Kanskje er de tyske eierne på besøk i nabolaget. Det er ikke akkruat en sånn bil jeg har sett for meg at Thv og jeg skal cruise rundt i. Denne er ganske tilknappet, bare med få vinduer. Bak har den en jalusidør, og det kan se ut som om den har hatt et tidligere liv som brannbil eller noe. Nå er den bobil.

Jeg vet ikke hvem som eier den, men humor har de. Den som kommer for nær innpå bakfra, kan lese dette:

Og sånn litt diskret på siden har de trykket dette budskapet, og det representerer i det minste en ny vinkling på et evig aktuelt spørsmål.

Vi går i mål i juni 2014

Startskuddet for det nye elevkullet har gått. På mandag dukket alle de nye elevene opp, og allerede samme kveld hadde vi foreldremøte. Tirsdag var vi på bli-kjent-tur til Isegran og resten av uken skal vi forsøke å gjøre dem til Kvernhusetelever.

Det blir lett!

Ennå har jeg kontakt med de forrige elevene mine. Jeg leser dem på Facebook, får små søte sms-er av typen: I dag flytter jeg og Y til Tomb jordbruksskole. Vi gleder oss. Lykke til med den nye klassen. Det varmer hjertet mitt. Så må jeg vite om Saman får bytte skole, om Harald er i gang der han skal være og litt annet småtteri. Men jeg har sluppet dem nå, – jeg har det. Kors på halsen!

I bytte har jeg fått 54 nye unger. Tallet går litt opp og ned den første tiden. En har byttet klasse, en har flyttet til en annen skole. I dag har jeg vært alene med dem et par timer, halvparten om gangen. Elevene vet det ikke, men jeg vet det: Dette er viktige timer. Vi føler hverandre litt på tennene. Hvem er vi? Hva vil vi? Hvordan skal vi kommunsiere? Jeg klarte å lære alle navnene i dag, så er i hvert fall det på plass.

Vi vet litt om alle de nye elevene. Enkelte vet vi mye om. Det er de som har noen spesielle behov. På den annen side har alle trettenåringer spesielle behov, særlig nå i oppstarten. Alle går i klasse med noen de kjenner, men det er flest nye ansikter. Det gjør dem litt stille og forsiktige nå i starten. Siden jeg har dem i veldig kommunikative fag, valgte jeg som vanlig den litt barske starten. Etter å ha intervjuet hverandre to og to, måtte alle i klassen stå alene foran 53 elever og en flokk lærere for å presentere en medelev de ikke kjente. Etter litt peptalk der jeg blant annet fortalte at flere kanskje følte seg to milimeter unna et nervesammenbrudd, kom smilet fram og absolutt alle elevene klarte oppgaven.

Hurra! Vi er i gang.

Det merket jeg også da vi så vår første nyhetssending sammen. De visste da godt hvem Gadaffi var, at han har vært diktator i 40 år, hva en diktator er; de var i det hele tatt godt orienterte. Miljømessige fordeler med jernbane framfor trailertransport var det også en som hadde synspunkter på. Nå gjelder det å holde dampen oppe, få dem på, engasjere dem. Vi har så vidt begynt.

Vi voksne forsøker å finne en god balanse. Det er viktig at vi kommer i gang og at elevene forstår at det skal jobbes og at skolen ikke er en lek. Samtidig må vi få formidlet at vi skal leke også, og le og tulle og tøyse. Det gjelder å finne en formen på samværet. Foreløpig er klassen fullstendig stille når vi kommer inn i klasserommet. Helt tyst, er det. Du tenker kanskje at det er flott, men det er det bare inntil et visst punkt. Vi må jo ha ungene på banen. Likevel er stillhet i et klasserom lite å bekymre seg over den første uka. Det varer ikke lenge før jeg må be dem stoppe skravlinga.

I morgen skal vi forsøke å dele dem inn i grupper. Forhåpentligvis har vi et godt nok bilde til å gjøre en foreløpig inndeling nå. Tre lærere skal også ha hver sine kontaktelever. Det venter vi litt med. Vi har en og annen elev i øyekroken, en vi kjenner at vi kan få til noe bra med. Det kan hende vi har kompetanse på noe som passer for den eleven eller at foreldre har ønsket seg en av lærerne som kontaktlærer. Brikkene faller på plass i løpet av et par uker.

Jeg liker 9C. Etter tre dager kjenner jeg allerede at dette er ungene mine. Sånn skal det være, og det handler også om å bestemme seg. Jeg bestemmer meg. Jobben min er å ta vare på denne flokken i tre år framover. Heldigvis er jeg ikke alene om oppgaven. Vi er fire lærere tett på, og et par til som står rett utenfor i kulissene og bidrar med sitt. Skal det bli bra, så må jeg få elevene under huden. Jeg må like dem. Jeg må gjøre dem til mine. Det vil komme situasjoner hvor ikke alt er rosenrødt. Jeg vet at det kommer tårer og kjefting, mas og fortvilelse. Elevene vil bli oppgitte, og jeg vil bli sliten. Da må jeg ha en godfølelsen i bunnen. Har jeg ikke det, glipper hele greia. Men det er så lett å like sånne trettenåringer. Noen er ganske anonyme for meg ennå, et navn og et ansikt. Andre har sluppet ut noe av personligheten sin. En har allerede bemerket seg med en tørr, ironisk kommentar. En har vist at han kan ta ledelse over en gjeng medelever. Ei vi hadde hørt at ikke likte å snakke i klassen, har allerede vist iver og stilt spørsmål. Ei har fortalt at hun er veldig god på noe, men sliter med noe annet. For hver dag som går dannes et bilde av en gjeng fine unger.

Det er et langt prosjekt vi har satt i gang. Startskuddet gikk nå. I mål kommer vi i juni 2014.

Det skal bli bra!

Knausgård knoter

Jeg hørte ham på P2, Karl Ove Knausgård. Sommar i P1, det var det programmet han hadde på svensk radio i sommer, et sånt «Timen er din»-program, der man inviterer en kjent person til å være radiovert, snakke om det h*n vil, og så fylle ut med musikk.

Knausgård hadde skrevet manuset 23.07. og det preget innholdet. Det jeg ville si er at jeg irriterte meg grønn over at han hadde luket ut alle ord som skiller norsk fra svensk. Han leste fønster, våning og sånn. Det tok hele fokuset bort fra det han sa, og jeg skjønner ikke hvorfor han gjør det, undervurderer de svenske lytterne. Og om de nå ikke forsto hvert ord, så kommer det fram av sammenhengen og om ikke – hva så?

Ellers var han fin å høre på, Knausgård.

Nå må jeg gjøre meg fortjent

Jeg sitter her og ser på den nasjonale minnemarkeringen over ofrene fra 22.07. Nesten alle mine blogginnlegg blir skrevet mens jeg ser på Dagsrevyen, men i dag er det altså et helt annet program som akkompagnerer meg. Det er sjelden jeg gjør bare en ting om gangen. Noen forbinder multitasking med stress. Ikke jeg. Når jeg gjør flere ting om gangen føler jeg at stresshormonene dempes. Når hele hodet brukes samtidig, slipper ingen dumme tanker til. Da er jeg i gang.

Og det er nettopp det: Nå må jeg i gang. Etter åtte ukers ferie er det på tide å gjøre seg fortjent til lønn og pensjonspoeng. Det er mitt minste problem akkurat nå. Det er nok å gjøre, mye mer enn nok å gjøre. Tre dager på skolen før helga rommet alt for liten tid til alt som skulle være klart til mandag. Da kommer elevene, – og om kvelden kommer foreldrene deres. Vi skal fylle 30 timers innskolingsuke for forventningsfulle unger. Timeplaner skal være klare og elevmappene lest. Det er mange unger som snart fyller klasserommet, og vi må vite det som er nødvendig om dem. Klassen er delt opp i grupper, og nå har hver og en fått et sted å sitte. Informasjon er trykket opp, plan for dagene notert, arbeidsoppgaver fordelt. Det er så mye som skal være i orden, at jeg må lage meg stramme lister for ikke å glemme noe. Og så er det den faglige forberedelsen. Snart begynner vi å undervise.

Arbeidspulten min ventet på meg da jeg satte meg ned utpå formiddagen i dag. Det er deilig å sitte sånn alene en søndag formiddag. Ingen forstyrrer, og de sosiale fristelsene er få. Så får jeg gjort det jeg skal, – noe av det, – nesten. Jeg tror vi er klare for å møte 56 unger i morgen tidlig. Fortsatt har jeg min gamle klasse i kroppen. I dag fikk jeg en søt sms fra to av dem. De ville bare fortelle at de var på full fart inn i en ny hverdag, og så ville de ønske meg lykke til med min. En sånn liten oppmerksomhet varmer, men nå må jeg åpne opp for en stor flokk nye unger. De kommer til å bli mye viktigre for meg enn jeg blir for dem. De er rett og slett arbeidsdagen min fra nå av og i tre år framover.

Det skal nok gå denne gangen også, selv om hjertet er litt tungt her jeg sitter med såre ord og vare toner fra minnemarkeringen i bakgrunnen. Da gjelder det å huske på at jeg har en viktig oppgave. Jeg skal forberede ungene mine på at det er de som en gang om ikke lenge skal overta styringa av Vårt lile land.

Det er visst nok å gjøre.

Penger tjent

Det bedrives altså maling i heimen om dagen. Det er dører og vinduer som får unngjelde. Jeg har aldri tenkt på at dørhåndtak blir slitt, men det blir de altså. Våre ble innkjøpt da vi gjorde den store renoveringa av huset tilbake i 1986. Den gangen var jeg strålende fornøyd med dem. Der er fortsatt greie, men altså veldig slitt.

For en gangs skyld bestemte jeg meg for å kjøpe noe nytt. En kollega som holder på å pusse opp et hus på omtrent samme alder som vårt, viste meg en gang noen skikkelig lekre. De ligner litt på dem vi har, men altså i krom og sort. De kommer i flere versjoner. Her ser du tre variasjoner over samme håndtak. To av dem er i krom, og ett er forniklet.

Et av disse vil jeg ha, tenkte jeg, – inntil jeg så prisen. Det billigste kostet 850 kroner, det neste 1012 kroner og det dyreste 1823 kroner (Du kan jo gjette hvilket som er det billigste, og hvilket som er det dyreste). I huset vårt er det sju dører med vanlige dørvridere. Det betyr at det ville koste meg grovt regnet mellom 6000 og 13 000 kroner å bytte ut de gamle. Ikke tale om! Og så jeg som trodde dørvridere var billige, men en kikk på nettet viste meg at de kan komme opp i astronomiske priser.

Håndtakene må uansett ut nå som jeg pusser opp dørene. Ikke bare var de slitt. De var sktne også. Når du ser på bildet over her, tenker du sikkert at dørene våre også er veldig skitne. Der må jeg forsvare meg. Med ett unntak er dørene rene, men jeg klarte altså å ta bilde av kjellerdøra, da jeg skulle vise fram et dørhåndtak, og kjellerdøra var skitten. Jeg hvisket min kjære noen ord i øret, og så sendte jeg alle dørvriderne ned i kjelleren sammen med ham. Hvor vanskelig kunne det være, liksom?

Det var lett, skulle det vise seg. Litt arbeid måtte til, men timelønna ble god, for å si det sånn. Riktig nok er de fortsatt ikke forkrommet, men svarte er de, – og en av to er heller ikke verst.

Penger spart!

Musa mi

Her i huset er det Thv som er den verktøygale. Han elsker verktøy, særlig de som går rundt og lager lyd. Kan han finne en unnskyldning for å kjøpe noe, så gjør han det. For et par år siden kom han for eksempel hjem med et lite lekkert etui. Det inneholdt forskjellige bits til en overhåndsfres. Saken var bare den at vi ikke hadde noen sånn fres, men det syntes visst ikke mannen var noe problem. Etuiet var lekkert, bitsene praktiske (- om man nå hadde hatt en fres!) og dessuten kostet det nesten ingen ting. Et år senere kom han hjem enda lykkeligere:«Har man klave, får man ku!» ropte han triumferende. Han hadde nemlig funnet en fres, superbillig, helt sikkert praktisk, – og bitsene hadde han jo fra før, et eller annet sted nede i kjelleren.

Selv om jeg vet det er nytteløst, forsøkte jeg forsiktig å spørre når i all verden vi trenger en overhåndsfres, – men det ledet bare til et langt foredrag om dette verktøyets fortreffelige og uanede bruksområder.

Ett år til gikk. Nå i vår skulle han kle en del av bakveggen vår. Den gamle panelen er fra 1927, og en kopi var innkjøpt fra et sagbruk. Nå var det bare sånn at den nye fjæra på panelen var 2 milimeter for tjukk for den gamle nota. Og resten skjønner du. Overhåndsfresen ordnet saken så lett som ingen ting, og mannen fikk bevist at ethvert møblert hjem må ha en overhåndsfres.

Selv er jeg den lykkelige eier av et eneste verktøy, ei mus. I tillegg til å male vegger innendørs, er det også min oppgave å utføre de mer forfinede malerjobbene her i huset. Denne uka har jeg for eksempel malt fire dører og seks vinduer. Det er en utfordring å pusse gamle dører og vinduer. De har profiler og fyllinger. Rette vinkler, kriker og kroker gjør det vanskelig å komme til. Det er der musa mi kommer inn. Den pusser hva det skal være.

Jeg lurer på hvor mange ganger disse vinduene har vært pusset ned de siste 84 åra. At det er mange, kan man se når man går nær innpå. I hjørnene er profilene pusset nesten helt ned. Det er noe av sjarmen, synes jeg. Jeg husker ikke når jeg fikk musa mi, men den er ganske gammel. Noe tyder på at jeg snart må kjøpe ny. Etter lang tids bruk virker det som om den gir opp ånden, og jeg får den ikke i gang igjen uten å banke og trykke på den. Det må være dårlig kontakt et sted der inne. Like entusiastisk som Thv blir jeg aldri, men jeg må si det kiler litt i magen med tanke på å kjøpe ei ny mus. De nye modellene har alltid noen finesser som de gamle mangler.

Udødelige epler

Jeg er ikke helt sikker på når vi kjøpte disse eplene. Antagelig var det en gang midt i juni. Vi dro til Sicilia 23. juni, og da lå de i kjøleskapet. Der ble de liggende til et stykke ut i juli, jeg tror de ble tatt ut den første eller andre uka vi bodde på hytta. Etter den tid har de ligget på kjøkkenbenken, altså i minst fjorten dager. Ettermiddagssola skinner inn på den benken, og det blir veldig, veldig varmt.

Sånn så de ut da vi kom hjem. De var fortsatt faste og fine å ta på, og skallet var bare antydningsvis skrukkete. I prinsippet kunne jeg satt tennene i dem, men jeg orket liksom ikke tanken.