Når noen bare dør

Så har det skjedd igjen: En av elevene mine har mistet en av foreldrene sine. Vi tenker ofte at det er få som dør mens de ennå har omsorgen for barn, men sånn føles det ikke for meg. I den forrige klassen min hadde seks av seksti elever opplevd å miste en mor eller en far, og også i den klassen jeg har nå er det unger som har måttet oppleve nære dødsfall. Hver og en av dem er en for mange.

Det hjelper så lite at de har vært forberedt i lang tid. Det hjelper ikke at de har voksne rundt seg som bare vil hjelpe dem. Når man mister pappaen sin er sorgen ganske grenseløs. Inne i hodet mitt hører jeg hva disse ungene en gang skal si til sine egne barn: Du vet, – jeg mistet pappaen min da jeg bare var tretten år. Ingen ting kan endre på det. Den som mister faren sin i unge år, får lagt et kapittel til livshistorien sin som vi skulle ønske aldri hadde blitt skrevet.

Vi på skolen står ute i periferien, og der skal vi også stå. Selv om vi føler så inderlig med dem, så gjør det liten forskjell. Vi kan sende blomster. Vi kan gå på besøk og tilby hjelp. Vi kan snakke om det som har skjedd. Vi kan tilby tid og tålmodighet og ei hånd å holde i. Mer kan vi ikke gjøre.

Det er ikke noe mer å gjøre.

9 responses to “Når noen bare dør

  1. Men netop dette at vise man ved, de har mistet, og at blive ved med at vise det ved at spørge en gang imellem, netop det er guld værd for barnet. Min niece mistede sin store søster, da hun var 13 år, og hun følte at hverdagen kom hurtigt både blandt de andre elever (forståeligt) men også blandt lærerne, hun ville gerne have at de en gang imellem viste, at de huskede storesøsteren, huskede hvilket tab familien havde været ude for.

  2. Det skal jeg ta til meg som et råd, Lene. Takk for det. Vi har nok lett for å forsvinne inn i hverdagen, og så glemmer vi at ingen ting blir det samme for dem som har mistet noen.

  3. Ja, det er så trist, så trist. Våre næreste venner og naboer mistet sin kjære mann og far for et år siden. Brått! Og livene til tre gutter, 10,12 og 15 år blir aldri de samme igjen. Vi har vært nær hele tiden siden,men som du sier….det blir aldri det samme. Nå er det nøyaktig et år siden det hendte og overskriften din traff meg så veldig…..

  4. Ja Hege, du kan gøre meget, og selvfølgelig er det ikke en erstatning for forældre.
    Ti minutter på egen hånd sammen med en lærer kan dog alligevel være et godt minde for livet.

  5. Døden er vanskelig å takle – både for dem som står midt oppe i det og for dem som står rundt.
    Da min eldste sønn var 15, døde en av kameratene hans i en sykkelulykke. Det var vondt å se hvordan dette gikk inn på ungdommene. I den alderen tror de at de er udødelige – at det de gjør ikke kan være farlig og at få konsekvenser. Det var noen tunge måneder der. Men det fantasiske var å se samholdet mellom disse ungdommene. Hvordan de søkte sammen, sørget sammen – snakket om tingene. Det lærte jeg faktisk mye av. Disse ungene våre turte sette ord på det de følte, på sinnet, på savnet. Det var også utrolig å se hvordan foreldrene til denne gutten åpnet hjemmet sitt for dem som trengte det og tok i mot dem som hadde behov for å snakke. Foreldre som midt oppe i sin egen bunnløse sorg, orket å være der for andre.
    Da jeg gikk i første klasse på barneskolen, ble en av mine klassekamerater påkjørt og drept. Dette var om høsten rett etter vi begynte på skolen. Jeg husker ikke så mye av akkurat det, men jeg hukser noen dager etterpå, da storebroren kom tilbake til skolen og alle elevene på skolen flokket seg om han og ville si noe fint til han.
    Mine tanker går til eleven din som har mistet en av sine nærmeste….

  6. At være til stede er det vigtigste og det er svært. Min datter har netop gået i sådan en gruppe for unge mennesker der stod for at skulle miste….. det er så barske ting de unge mennesker skal slås med…. De bliver meget hurtige voksne, men på den ufede på ….

  7. Takk for kommentarene. Jeg skal ta med meg de varme tankene deres i begravelsen i morgen.

  8. Hege, jeg er sikker på, at I lærere gør en meget stor forskel for de børn! Man er jo i de senere år blevet klar over, hvor frygteligt det er for børn at miste en forældre. I lærere kan lytte og være der.
    Men findes der ikke i Norge et netværk for børn, der har mistet en forældre – det mener jeg, der gør i Danmark.

  9. Det gjør det her også, Madame. Det kalles sorggrupper, og jeg tror det finnes i alle kommuner. Nå så jeg på Dagsrevyen her om dagen at det også har kommet et lavterskeltilbud hvor man kan gå for å møte likesinnede uten at man nødvendigvis snakker om sorg hver gang.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s