It must have been love, but it’s over now

Når jeg pynter juletreet er jeg alltid nyforelsket i det. Endelig er det jul! Gode minner fra barndommen og varme assosiasjoner gir meg fine vibrasjoner.

Men det er en flyktig kjærlighet. Den fordamper som eter på en varm hånd. I dag hadde jeg fått nok! Plutselig orket jeg ikke synet av juletreet lenger. Det er over!

Jeg er lei av julemat, lei av julepynt, lei av rot, lei av latskap, lei av julesanger, lei av lange morgener. – dritt lei hele jula. I løpet av ti minutter hadde jeg pillet ned all pynt og puttet den i esken igjen. Nå gjenstår bare lysene, og dem er det Thv som har ansvaret for – både når de skal opp og ned.

Juletreet skal hugges opp og legges foran trappen som tørkematte. På den måten får det flere liv.

Om et år forelsker jeg meg kanskje i et nytt juletre, men det er definitivt over for i år.

Vi dro en tur til havet og i Wikipedia

Friluftsliv er det liv som assosieres med frivillig utendørs fysisk aktivitet i naturen. Mer spesifikt, er det anvendelse av egen fritid i friluft. Med friluft forstås luften utendørs, og man skal ikke forveksle med engelske free air, altså kostnadsfri luft, eller ren luft, altså fri for forurensning.

Friluftsliv vil videre som regel også kunne skilles fra sport ved mangelen på kunstige regler for hvordan den skal utføres. Unntatt her er da regler for sikker ferdsel, utøvelse og oppførsel.

Allemannsretten er den rett som enhver har på en annen persons eiendom. Flesteparten av disse opprinnelig hevdvunne rettighetene har vært lovfestet siden 1957 gjennom friluftsloven. De er basert på respekt for naturen, og alle besøkende forventes å ta hensyn til bønder, grunneiere og andre brukere, og å ivareta miljøet. Reglene om allemannsrett er særegne for Norge og de øvrige skandinaviske land. I de fleste andre land er omfanget av slike regler av langt mindre omfattende karakter.

Den viktigste delen av allemannsretten er ferdselsretten på andres eiendom. Det skilles her mellom innmark og utmark. I innmark, som vil være områder hvor eieren har et rimelig krav på å få være i fred, typisk hustomt og dyrket mark, har allmennheten begrensede rettigheter. Her har man kun lov å ferdes vintertid mens marken er frosset (og hustomt og inngjerdede områder er uansett unntatt). I utmark, som i loven defineres som «udyrket mark som ikke regnes som innmark», er ferdselsretten som utgangspunkt fri så lenge man tar tilbørlig hensyn. Andre rettigheter som reguleres i friluftsloven er rett til bading i rimelig avstand fra bebyggelse, samt å sette opp telt i inntil to dager. Visse rettigheter følger også av andre lover enn friluftsloven, blant annet retten til å plukke bær, sopp og nøtter, som kan utledes av straffeloven § 400.

Hav er det sammenhengende vannområdet som skiller kontinentetene eller noen del av dette område. Over 70 % av jordens overflate er dekket av sammenhengende saltvannsmasser som vi kaller hav og som vi i dagligtale deler inn i tre verdenshav (oseaner): Atlanterhavet, Indiahavet (Det indiske havet) og Stillehavet. Havet er en del av hydrosfæren og utgjør 97,2% av denne.

Granitt er en magmatisk bergart som er dannet av kvarts, feltspat og glimmer, der feltspat normalt sett utgjør hoveddelen. Kvartsinnholdet SiO2 kan variere fra 20 til 60%. I tillegg til hovedkomponentene kan granitt inneholde spor av mineraler som magnetitt, ilmenitt, apatitt, pyritt, zirkon, allanitt og/eller granat.

Sva (fra norrønt svað, «glatt sted») er et bart fjell- eller steinparti. I moderne norsk brukes ofte ordet svaberg. Sva er slipt og polert av isen som dekket Skandinavia i istiden for mer enn ti tusen år siden. Hvordan overflaten på et sva ser ut vil variere etter hvordan kvaliteten og strukturen i fjellet er. Harde dypbergarter som granitt og syenitt kan slipes til jevne og glatte flater, mens metamorfe bergarter blir mer ujevne. Det var stein og grus som isbreen transporterte med seg som sto for sliping og polering. Et sva har ofte skuringsstriper som viser hvilken vei isen har beveget seg. I noen tilfelle kan det være skuringsstriper i flere retninger fordi isen skiftet bevegelsesretning mot slutten av istiden.

Hjerteskjell (Cardiidae) er en familie av muslinger. De har sterkt utbuede, hjerteformede, kraftige skall med tydelige, ofte piggete ribber som går radiært ut fra umbo.

Når den blir født som larve, bruker hjerteskjell-larven en fot til å svømme rundt med. Senere, når den har fått skall, graver den seg ned og lever nedgravd i sand og mudder fra stranda ned til store dyp.

Hjerteskjellfamilien omfatter ca. 100 arter i alle verdenshav, hvorav syv fins ved Norskekysten hvor de to vanligste hjerteskjellene er vanlig hjerteskjell og pigget hjerteskjell.

Blå er en farge som inngår i fargespekteret. Den omfatter bølgelengder omtrent fra 450 til 500 nanometer. Blå er en en forholdsvis sjelden farge i levende organismer, og ingen naturlig mat har blå farge. Blå er en av fargene som danner fargepunktene i TV-skjermene.

I estetikken regnes blå til de kalde fargene.

I politikken i Norge er blått de konservative og høyreorientertes farge.

Smuler, barnåler og papir

Det er andre juledag. Fortsatt flyter det med julegaver, papir, kakesmuler, barnåler, cognacglass, bøker, tomme bokser – bare nevn det – over alt.

Ungene sover ennå.

Skal jeg fortsette å sitte under et pledd med tekopp og pc, eller skal jeg ta i et tak og rydde? Det kan være lurt å gjenopprette orden på utsiden, særlig denne jula som vi alle har så mye kaos på innsiden av hodet.

Kanskje.

Men først vil jeg høre Eartha Kitt synge, – selv om akkurat denne er aldeles forferdelig, – men det er jo jul, for pokker.

De sa hun brakte erotikken inn i julefeiringen.

Earthe Kitt døde i natt.

Julenatt i bil

Litt før midnatt kjørte vi mamma hjem. Det gjør vi alltid på Julaften, Marthe og jeg. Så er spørsmålet hva vi skal gjøre videre. Noen ganger har vi endt på midnatssmesse i den katolske kirken, men de siste par årene har vi blitt i bilen, kjørt rundt og pratet. Det var det vi gjorde i natt. I en og en halv time.

Høsten har vært travel for det eldste barnet mitt, og vi har nesten ikke vært sammen siden i sommer, – i hvert fall ikke bare vi to. Vi mailer, sms-er, ringer og bruker alle nåtidens kommunikasjonsmidler. Det går bra det, men det er ikke nok i det lange løp.

I natt kjørte vi rundt i en varm bil og pratet og pratet. Utenfor bilen kunne vi se hvordan resten av verden var i ferd med å avslutte kvelden. Drosjer plukket opp folk som sto og ventet, innenfor vinduene så vi folk som kledde på seg vinterfrakker for å begi seg på hjemvei. Andre steder så det ut som om kvelden akkurat hadde begynt, og folk satt fortsatt rundt dekkede bord.

Når man sitter sånn i en lukket bil, er man isolert fra verden. Man kommer ikke noe sted, og det eneste man kan gjøre er å prate. Det gjorde vi. Vi pratet om det som er fint og godt, men kanskje mest om det som ikke er så lett. I løpet av et par timers tid fikk jeg vite noe jeg ikke allerede visste om datteren min, og kanskje fikk hun vite noe nytt om meg også.

Da vi kom hjem hadde guttene tatt oppvasken, og vi spanderte enda litt tid foran peisen sammen med dem.

Det er fortsatt jul.

Same procedure

Det er morgen på den mest tradisjonsbundne dagen i hele året. Thv og jeg leser aviser og drikker te mens vi manner oss opp til å gå i gang med dagen. Stua er halvmørk, og det får juletrelysene til å spre lyset sitt på en helt bestemt måte.

Oppe ligger ungene og sover i sine senger. Henrik var ute og drakk øl med venner i går, men han var heldigvis hjemme ved midnatt, som en annen Askepott. Vi ble hentet av nabolagets nisseorkester til juletretenning, gløgg og julehilsener. Senere var Marthe på julegaverunde til venner, før hun ble med oss til naboen. Der smakte vi på hjemmelaget sild og juleribbe før vi ruslet hjem til oss selv.

Og i dag følger alt et bestemt mønster. Det er ikke årets viktigste dag for meg, men jeg vet at vi får det fint. Det viktigste er at jeg har ungene mine hjemme noen dager, sånn at jeg kan få se litt under huden på dem. Selv om det er jul og vi følger de vanlige tradisjonene, så betyr ikke det at alle har det bra. Sånn er det slett ikke. Men nettopp da kan det være godt at vi holdes på plass av faste rammer.

Siden 1986 har vi passet på at julen er i hus før lille julaften, så i dag er det bare finpussing som skal til. Om litt lager jeg en sherry-fromasj til dessert, og så skreller jeg poteter. Thv skal vaske over kjøkken- og ganggulvet, og så må han ut for å kjøpe brød. Stek og ribbe kommer til å klare seg selv i ovnen utover dagen, og de krever ikke noe særlig av meg.

Om en liten stund vekker Thv ungene, og da putter han en julestrømpe i sengene deres. Den inneholder det samme som alltid. Marthe kommer til å sitte i pysjbukse til langt på dag. Det blir sofaliv i timesvis. Tallerkner og kopper, smuler og papir kommer til å flyte utover bord og sofa. Klokka elleve kommer Libuse og prinsen, og vi får en tur til Tsjekkia i riktig gamle og romantiske dager. Jeg husker at Marthe en stund hadde et sitat derfra på hjemmesiden sin. Det var prinsen som sa det til sin far da han ikke klarte å finne en å gifte deg med: Det var så lett for deg, far. Du kunne bare gifte deg med mor. Jeg må finne en totalt fremmed.

Og det er det som er deilig med familien, – vi er ikke fremmede for hverandre.

Mens vi ser Tre nøtter til Askepott, kommer Morfar på besøk. Han får smake litt ribbe og julegodter, tenker jeg. Julefilmene har vi jo sett så mange ganger før, at det ikke gjør noe om vi prater så mye at vi ikke får fulgt med. De bare må være der. Det er noe med lyd og bilder som hører med til barndomsjulene våre, og så må det til for at vi skal føle at alt er riktig.

Jeg dekker bordet innimellom, setter på en oppvaskmaskin og begynner å tenke at vi må samle oss. Men det kommer ikke de andre til å være klare for riktig ennå. Først når Kalle Anka och hans venner er ferdige, klarer jeg å få Marthe ut av pysjen, og Henrik inn i en skjorte.

Klokka fem kommer Mormor på middag, og vi spiser og koser oss. Etterpå er det kaffe og kaker og gaver og alt som hører til. Gavene er det minst viktige for oss alle sammen, tror jeg, – men de hører liksom med de også.

Før midnatt kjører Marthe og jeg Mormor hjem, for hun er også av Askepottslekt. Etterpå bestemmer vi oss for om vi skal gå til midnattsmesse i den katolske kirken, – eller om vi bare skal kjøre en liten pratetur med bilen, før vi returnerer til sengene våre og erklærer julaften 2008 for over.

Omtrent sånn blir det her hos oss – i år som i fjor og alle år før. Jeg gidder ikke filosofere over hvorfor vi har behov for denne gjentagelsen, tryggheten som kommer år etter år. Det er vel i grunnen innlysende.

Ha en riktig god jul alle dere andre der ute i verden.

Om å haike på en stemning

Det er mye i livet som ikke lar seg forklare. En av dem er at jeg som er mer ateist enn jeg er agnostiker likevel trives så godt i kirker. Derfor hender det at vi haiker og slenger oss med i de troendes hus. Jeg regner med at de tilgir oss. Vi føler oss i hvert fall velkomne.

Det handler om så mye: Barndomsminner, ro, ettertanke og musikk. I går var det musikken som sto i sentrum, og for en musikk! Jeg bare elsker denne konserten med de ni lesningene og all den flotte korsangen, og så sant vi kan, møter vi opp i Domkirken når denne konserten går av stabelen. Det er pompøst og voldsomt, og dette er den ene gangen i året jeg også synger skikkelig. Selv om jeg bare er på øving en gang i året, begynner det snart å bli tjue øvinger, så nå sitter det. Dette opptaket fra Westminster Abbey er småtterier mot det lydbildet vi opplevde i kirken i går. Minst hundre korsangere, – og lille jeg – laget lyd så det holdt.

Men selv om det er jul, har jeg tenkt å komme med et lite gruff i dag. I sammenhengende 24 år har jeg hatt småbarn i huset, og jeg vet alt om at små unger er urolige, har lopper i blodet og alt det der. Det skal de også få lov til å ha. Likevel er jeg av den formening at de en gang må begynne å øve seg på å sitte i ro. De må forstå at det finnes ulike arenaer, og vi kan ikke oppføre oss på samme måte på alle disse arenaene. I går var det flere barn i kirken, og det gikk helt fint, – med ett unntak. Ei lita jente på omkring fem år så ut til å være alene på konsert. Riktig nok forsto vi at hun hørte til et sted inne i benkeradene på venstre side, rett inn bak pianoet og prestene. Dit løp hun nemlig og trengte seg fram bak presten hver gang hun skulle gjøre sine foreldre en visitt. Resten av tiden sprang hun rundt i kirken, hoppet og danset, mistet ting så det laget høy lyd og hadde det i det hele tatt ganske fortreffelig.

Jeg mener slett ikke at en femåring skal sitte rolig i en klokketime, – det er nemlig så lang denne konserten var. Men skal de ikke begynne å øve seg? Da jeg hadde med mine to i fjor, var de fire og fem år gamle. De satt mellom oss og hørte på musikken. Så ble de selvfølgelig urolige, og da ga vi dem noen bøker å bla forsiktig i. Etter en stund orket de ikke mer. Under et høylydt nummer listet jeg meg ut med dem, og så gikk vi på galleriet. Der kunne de se det hele litt fra overn, og så var det mulig å sitte nær trompetister og pauker, og det ga spenning nok til det hele var over.

Jeg kommer ikke til å si at jeg mener dette fordi jeg er en gammel dame, at jeg er gammeldags eller noe sånt: Ei sunn og frisk jente på fem år bør kunne begynne å øve seg på å være deltager i det offentlige rom. For denne jenta var det absolutt fritt fram.

Om noen år sitter hun i klasserommet mitt.

En eske barndomsminner

Mamma er høyst oppegående og levende, men i går fant hun likevel ut at jeg skulle arve juletrepynten fra barndomshjemmet mitt. Mamma er absolutt et julemenneske, og leiligheten hennes er mange hakk mer julepyntet enn huset vårt. Det eneste hun har sluttet med er juletreet.

I dag hentet vi esken med pynt. Da jeg krøp opp i den for å se hva jeg fant, var det meste helt ordinære kuler, lys, flagg og glitter, og det var ikke det jeg lette etter. Jeg ville finne de få spesielle gjenstandene som jeg husker fra da jeg var liten. Nissen til venstre her er en av dem. Jeg vet ikke hvor gammel den er, men jeg kan ikke huske noe annet enn at den hang på juletreet hver gang jeg kom ned tidlig om morgenen på julaften og så treet for første gang.

Av en eller annen grunn var jula mye sterkere da jeg var liten enn den er nå. Hva er det for eksempel de gjør med juletrærne nå til dags? I gamle dager, i urtiden, da jeg var barn, – da luktet det grantre i hele huset. Jeg elsker den lukta, men skal jeg kjenne den nå må jeg omtrent klatre inn i treet.

Vi har alltid vært nøye med juletrærne i vår familie, og jeg kan huske at pappa noen ganger måtte returnere med det treet han kom hjem med. Det holdt rett og slett ikke mål etter mammas mening, og han måtte kjøpe nytt. Sånn er jeg også, men for å være sikker på at det skal bli bra, kjøper jeg juletreet selv. Thv forstår seg absolutt ikke på juletrær. Rekorden er det året jeg vraket en fem – seks juletreselgere. De hadde ingen ting som var bra nok for mitt krevende øye. I år var Thv med som sherpa, – og vi gikk bare gjennom en to – tre hundre trær før jeg fant det jeg skulle ha, – og det på Plantasjen av alle steder. Men perfekt er det, og da mener jeg rent objektivt sett, altså.

Se bare her.

Når Marthe kommer hjem lille julaften, kommer hun helt sikkert til å spørre meg litt surt om hvorfor jeg har satt en stjerne i toppen. Det passer ikke helt med livssynet her i huset, – men stjerna skal få henge der. Det har jeg bestemt.

En av grunnene til at jula var sterkere da jeg var barn, var at foreldrene mine var flinkere til å spare på den og skape forventning enn det vi er. Kakeboksene var forseglet med limbånd helt fram til julaften. Sylte, rull og denslags kom ikke fram før på julaften. Viktigst var det at juletreet ble pyntet etter at jeg hadde lagt meg om kvelden på lille julaften. Jeg var ganske stor før jeg fikk være med på den leken. Så kom jeg ned tidlig på julaften morgen, lenge før de voksne våknet, og der sto det: Midt i den mørke stua sto juletreet og lyste og blinket – og duftet.

Jeg måtte bort for å bli kjent med pynten en gang til. Vi hadde to bamser, husker jeg. En hvit og en gul. De var litt ruglete og deilige å ta på. Nå er det bare den hvite igjen. Den merkelige kula med en lang hals forsto jeg meg aldri på, men den hørte med. Fugler hadde vi også mange av, men det er den hvite jeg husker best, og bjellen kan ennå lage en liten klingelyd.

Den lille trompeten lå også i esken, men den er ødelagt i munnstykket. Ennå kan jeg kjenne følelsen av de bitte små glasskårene i munnen.

For det hendte at noe gikk i stykker. En jul var jeg hjemme alene en dag i romjula mens mamma og pappa var på jobb. Man var på jobb hele tiden den gangen, – jeg husker at mamma jobbet på julaften også. Kanskje kjedet jeg meg litt, – i hvert fall begynte jeg å pille ned noe av pynten for å leke med den. Det måtte jo skje: Jeg knuste det store, nydelige barnehodet som var laget av det tynneste glass. Riktig nok var foreldrene mine ganske strenge, men så ille kan det umulig ha vært noe annet sted enn inne i mitt hode. Hva skulle jeg gjøre? Jeg var i hvert fall kreativ, det skal jeg ha. På bordet lå en pakke sigarettpapir. Husk at dette var tilbake i forrige årtusen, den gang mammaer og pappaer røkte. På rommet mitt fant jeg litt lim, og så la jeg små biter av sigarettpapir som et bakteppe inne i glasshodet og forsøkte å lime bitene på litt etter litt. Det gikk på et vis, men særlig vellykket ble det selvfølgelig ikke. Hva som senere skjedde kan jeg absolutt ikke huske. Desto morsommere var det å finne restene etter glasshodet nederst i mammas julepynt.

Jeg tror ikke jeg skal kaste det.

Når tiden går, får hver ting sin verdi. Noe av det morsomste jeg fant i esken var faktisk en liten pappboks. Den har inneholdt Nidar marsipanbrød til kr 1 pr stykk. Jeg lurer på hvor den har kommet fra. Det kan ha vært fra mammas tante og onkel som drev landhandleri langs en vei langt ute på landet.

Men det var også i urtiden.

Første bordsetting

Elleve personer har sittet benket rundt bordet vårt og spist lunsj i dag. Vi ble enige om å møte deler av Oslo-familien her hos oss for å utveksle julegaver og småkaker, og jammen kom de alle sammen.

Det ser ut som om både Henrik og onkel William hygget seg.

Jul og mange slags stemninger

Jeg har sagt det før: De siste dagene før jul er veldig hyggelige. Noen elever reiser bort på ferie noen dager før tiden, og jeg tenker alltid at det er synd de går glipp av disse siste, stemningsfulle dagene. Vi kunne sikkert gjort mye mer ut av dem, men jeg får altså grønt flass bak øra av klipping og liming. Dessuten har jeg alltid litt hastverk i blodet. Men de siste to dagene lar vi det stå til.

I går hadde vi julequiz, vi spiste grøt og vi så film. Jeg tror elevene liker det, og mest av alt synes de det er deilig å slippe vanlig undervisning.

Jeg liker aller best å rusle rundt i skolebygget. Uansett hvor vi er, kan vi høre nydelig korsang. Det er elevene i tiende som øver seg til den store julekonserten. I år var det mange fine stemmer. Dette er de eldste elevene, og noen av dem presterte å flette inn litt skolearbeid når de ikke skulle stå på scenen.

Det er også mulighet for dem som har lyst til å lære seg å styre lyd og lys. Det er gjerne en fast gjeng som står for den jobben. Musikklærerne er utrolig flinke til å sørge for kontinuitet. Ettersom våre elever forsvinner etter tre år, må det stadig læres opp nye som kan gjøre en jobb.

Ikke alle synes det er like moro å delta i fellesskapet. Det kan være hyggelig å finnne seg en plass i fred og ro og bare lytte til musikken og slappe av helt for seg selv også.

I dag var det siste dag, – julekonsert og utdeling av karakterbøker. For våre elever er det helt nytt å få karakterer på denne måten, og det var nok ikke alle som var like lykkelige da de gikk hjem i dag. Men først var det konsert. Jeg kan ikke hjelpe for det. Jeg blir så rørt av å høre sånne rene, pene unge stemmer. Det er noe med engasjementet, at de gidder, at de har lyst, at de følger noen tradisjoner. Det rører meg. Og da to jenter sang Gabriellas sang kom det visst en bitte liten tåre også.

Selv om jeg elsker disse dagene, betyr det ikke at det bare er idyll. På konserten i dag satt de aller fleste elevene høflig og fulgte med. Jeg velger å fokusere på dem. Men jeg jobber på en ungdomsskole, og det er alltid noen elever som ikke klarer å sitte stille, elever som småprater og må hysjes på. I dag var det til og med en som lot som om han måtte kaste opp da rektor holdt en liten tale. Noen går langt for å få oppmerksomhet i den alderen.

Mange av jentene springer rundt og gir hveransdre små julegaver den siste uka på skolen. De er bestevenninner, og gavene er et symbol på vennskapet. Gaver blir utvekslet under latter og rop. De pakker ut og viser til de andre. De får bekreftelse på at de blir sett, at de har venner. Det skal de få lov til.

Det er bare vi voksne som ser blikkene til dem som aldri får verken en bestevenninne eller en gave på skolen.

På gulvet i gangen ligger restene. Et sånt gavebånd kan symbolisere både glede og sorg, inkludering og utestenging.

Det kommer an på øynene som ser.

«Så faller friske og modne dadler over deg…»

På skolen vår er mange elever muslimer. I klassen vår er det 53 elever, av dem bekjenner i hvert fall seks seg mer eller mindre til islam. Til daglig tenker vi ikke så mye på det, men de siste årene har jeg merket at dette gir meg en del utfordringer som lærer.

De muslimske elevene tilhører ulike grupperinger, og de kommer fra vidt forskjellige kulturer og land. Det betyr både at de er mer eller mindre religiøse, og at de praktiserer religionen sin på forskjellig måte. Som lærer skal jeg ikke bare selv vise respekt for elevenes religiøse liv; jeg skal også oppdra dem til å vise respekt for seg selv og hverandre.

Det kan høres underlig ut at de skal vise respekt for seg selv, men det er faktisk et poeng. Mange av elevene kommer fra Kosovo-Albania, og de karakteriserer seg selv som muslim-light, – en karakteristikk som passer godt. Disse elevene er godt intergrert, og de har vært overrepresenterte i gruppen skoleflinke og ikke minst idrettsflinke elever. Særlig gjelder dette guttene. Selv om verken de eller familiene deres er særlig religiøse, overholder de noen religiøse regler, og de følger blant annet spisereglene. I sin iver etter å ikke skille seg ut, og et forsøk på å være som de andre elevene, hender det at de spiser svinekjøtt. De tar en ost og skinke-bagett fra kantina, eller de spiser pølser i kiosken. Etterpå hender det at de fleiper med det.

Jeg liker det dårlig. Disse elevene er veldig unge og sårbare. Hjemme har de lært at svinekjøtt er urent, og det sitter på mange måter i ryggmargen på dem. Det er ikke lett å vite hva man skal si i en sånn situasjon, men jeg har i hvert fall valgt å si noe. Kanskje er det ikke så farlig om de spiser litt skinke, men jeg velger å oppfordre dem til å tenke seg om før de bryter de religiøse reglene de er vokst opp med. Hvis de senere får et sterkere forhold til religionen, kan dette komme til å plage dem. I stedet anbefaler jeg dem å følge familiens mattradisjoner fram til de blir voksne. I mellomtiden kan de bruke tiden til å tenke over hva det er de tror på, hva det er som er viktig for dem. På den måten gjør de seg klare til å ta en veloverveid bestemmelse når de blir voksne, i stedet for tankeløst å bryte regler som kan gi dem kvaler senere i livet.

De siste årene har det kommet mange somaliere til Fredrikstad. Mange av dem har et mye mer kategorisk syn på religionens regler enn for eksempel en kurder fra Irak har, og guttene påtar seg av og til oppgaven med å kontrollere at jentene oppfører seg riktig. Jeg har flere ganger blitt fortalt, og også selv hørt, somaliske gutter irettesette sine muslimske søstre på skolen: Du er ikke en god muslim hvis du snakker for lenge med de guttene. Du er ikke en god muslim hvis du ikke dekker deg helt til.

Særlig rammer dette muslimske jenter fra en annen kultur enn de somaliske guttene. De møter en liberal måte å praktisere islam på som forskrekker dem, og da blir spørsmålene mye mer kritiske og pågående. Ei kurdisk jente fikk denne uka kritiske spørsmål til hvorfor hun ikke dekket håret sitt, og hun fikk høre at det gjør skikkelige muslimske jenter. Bestevenninnen fra Libanon går med hijab, og hun slapp fri denne gangen. Begge jentene forsøkte etter beste evne å forklare at det var flere måter å praktisere religionen, men gutten var ikke særlig lydhør.

Hvor mye skal jeg bry meg når jeg snubler opp i sånne diskusjoner? Jeg er lærer for både den kritiske gutten og den kritiserte jenta, og aller helst skal jeg utfordre begge parter til å komme med sine synspunkter. Men sannheten er jo at jeg blir ganske opprørt over det gutten sier, særlig fordi jeg ser at jenta synes det er vanskelig å måtte stå skolerett for ham. Derfor bryr jeg meg. Jeg går inn i diskusjonen på jentenes side. Samtidig minner jeg dem om at når de bor i Norge har flertallet et annet syn på religiøse spørsmål enn det de selv har; – hvis vi skal kunne leve sammen må vi har respekt for at vi praktiserer forskjellig.

I dag har vi hatt jule-quiz i klassen. Jeg hadde satt sammen oppgaver fra semesterets pensum, sang og musikk, politikk – og religion. Et par spørsmål var henter fra Bibelen, og de handler om julen. Fordi Jesu fødsel også er omtalt i Koranen, tok jeg også med et spørsmål derfra:

I sure 19 står det at da Maria fødte Jesus, falt noen frukter ned i hodet hennes så hun skulle få næring. Hvilke frukter var dette?

Noen av de muslimske elevene er godt bevandret i Koranen. De går til opplæring hver helg, og jeg var helt sikker på at dette kunne de. Jeg tok med spørsmålet nettopp for å gi dem mulighet til å kunne bidra med noe de var eksperter på. Alt for sjelden handler oppgavene på skolen om det som er kjent fra deres kultur. Da jeg hadde rettet oppgavene, så jeg til min forundring at ingen hadde svart riktig. Da jeg påpekte det, kom to av jentene opp til meg. De hadde vært på hver sin gruppe, og begge visste svaret. Selvfølgelig visste de det. Hva skjedde? spurte jeg. Den ene jenta hadde sagt på gruppa si at svaret var dadler, men da hadde en av gutten avfeid henne: Dadler er vel ingen frukt. Så tidde hun. Den andre jenta var på en faglig sterk gruppe med flere andre jenter, – men heller ikke hun hadde fått gehør for kunnskapen sin.

Jeg vet at nesten ingen andre elever, verken gutter eller jenter, ville gitt seg så fort hvis de var overbevist om at de visste svaret. Det gjør disse jentene hele tiden, de gir seg. For det første viser dette at de ikke har noen sterk autoritet i klassen. Dessuten er de beskjedne og tilbakeholdne. De snakker med lav høflig stemme, og de forlanger absolutt aldri sin rett, – og det til tross for at de ofte har rett i både det ene og det andre.

Hva kan jeg gjøre med det? Noen ganger føler jeg meg maktesløs i møte med disse elevene. Det foregår et spill mellom dem som jeg gjerne vil bryte. Jeg ser at jentene blir kuet, – ikke på en stor og voldsom måte, – men stille og rolig blir de satt på plass hele tiden. Fordi de selv ikke ber om noe, blir de også usynlige for medelever og lærere.

Hva gjør vi med det?