Monthly Archives: februar 2009

En dag i mitt liv

Jeg har fått ideen fra Marthe, – og jeg har gjort et forsøk selv tidligere en gang. Det handler om å fotodokumentere en helt vanlig dag i mitt liv. Det var tilfeldig at det ble gårsdagen, en alminnelig torsdag i februar. Jeg tror den er ganske representativ.

07.15.

1

Selv om jeg er mårratrøtt, er torsdagen spesiell. Da er vi fire i huset, og jeg må på badet sammen med C og M. De har sluttet å komme inn til oss om natten, og nå vil de ikke en gang kose litt før de står opp. M skravler i vei som vanlig – og C er stille og innesluttet. Ha må ha litt næring før han orker å bidra med noe. Her er det bare å hoppe i klærne og komme seg ned i stua. Der har Thv laget frokost til dem. Dagen er i gang.

08.15.

08151

Etter å ha gredd ut flere meter med småpikehår, er M levert i barnehagen og jeg har ankommet jobben. I åttetiden strømmer det på med folk på lærerværelset. Det er tid for kaffe og litt skitprat før vi manner oss opp og møter hordene. De har sin skravlestund bortover i korridorene på skolen. Når vi kommer ruslende med kaffekoppen vår, blir vi møtt av en myriade av elever som skravler og ler, tuller og tøyser. Har vi ikke våknet før, så gjør vi det da.

09.15.

09151

Min første arbeidsøkt handlet om å være vikar på biblioteket. Jeg kan lite om strekkoder og rutiner i den avdelingen. Heldigvis kom en elev som hadde indretjeneste til min unnsetning. Hun kunne alt, og lærte meg det lille jeg burde kunne. Vi ble raskt enige om at hun skulle være sjef og jeg sekretær. Det fungerte utmerket. Legg merke til Unni Lindell-boka på reolen. Da jeg tok bildet hadde jeg ikke oppdaget den ennå, men den endte altså med å være med meg hjem.

10.15.

1015

Torsdag er min inspeksjondag, og det betyr at jeg ikke får noen pauser verken til å spise eller gjøre andre ting. Det er ingen grunn til å klage. Jeg har selv valgt det. Vi skal alle ha 1 time og 15 minutter inspeksjon hver uke, og jeg har valgt å konsentrere det på en dag. Fra ti til halv elleve er jeg sammen med mine egne unger i vår fløy. Disse gutta har fått dilla på bordtennis, og i mangel av et skikkelig bord, bruker de arbeidsbordet utenfor klasserommet. Riktig nok har vi bordtennisbord plassert et par steder i bygget, men tiende klasse har en tendens til å okkupere dem. Min jobb er bare å være sammen med elevene. Det er viktig at det er en voksen til stede, for selv om det som regel er fredelige tilstander, skal det ikke stikkes under en pult at det hender noen braker sammen.

11.15.

11151

Etter friminuttet er det rett inn til time. I dag skulle ungene skrive en engelsk tekst. Engelsklæreren har hovedansvaret for timen, men vi bør være to når vi har så mange som 54 unger i rommet. Da alle var i gang med skrivingen klarte jeg både å smette inn en telefon og få redigert noen elevlister som måtte endres. Skrivingen gikk bra, og de sitter beundringsverdig stille. Vi kunne godt vært flere voksne, for det er alltid noen som spør om noe eller vil ha respons på det de har prestert. Men da klokka nærmet seg tolv kunne vi nesten høre magene rumle.

12.15.

1215

Vi har bare to pauser eller friminutt hos oss, begge på en halv time. Den ene starter klokken ti, – den andre klokken tolv. Torsdag er fiskedag hos oss. Noen ildsjeler blant voksenstaben lager et eller annet med fisk, – i dag var det fish and ships. Det er populært, og ungene køer opp så fort de kan komme fra timen. Noen klarer til og med å snike seg av sted litt før tiden. Rett før tolv unnskylder de seg med at de må på do, og vekk er de. Siden jeg uansett må være i kantina hele pausen, spiser jeg også fisk til lunsj på torsdager.

13.15.

1315

Med litt mat i magen var det bare å kaste seg over norsktimen i gruppe blå. Vi har lange skoletimer hos oss, – 90 minutter, og det kan være en utfordring å skape variasjon sånn at ingen rekker å sige sammen på stolen. I dag skulle vi ha en liten forelesning om Snorre Sturlason, og jeg skulle lese høyt fra Slaget på Stiklestad. Men først ville jeg ha en sekvens om å lage fortellinger, om å la fantasien renne ut av munnen og juge så man tror det selv. Først diktet vi en historei sammen. Jeg startet med en innledning, og så gikk ordet rundt i klassen til vi hadde avsluttet historien. Det gikk greit, men litt tungt. Deretter fikk noen enkeltelever slippe til. Jeg sier for eksempel til en elev: Fortell hvordan du hadde det i går da du kom hjem fra skolen og pappa satt og gråt i stua. Og så dikter de i vei. Når de får snakke en og en flyter det rimelig bra. Men så havnet vi inn på et sidespor, – det gjør vi ofte. Sidespor gir noen av de beste læringsarenaene. Jeg kom til å si at vi ofte ikke oppdager hva vi mener og at vi mener noe om en sak, før vi deltar i en diskusjon. Og så nevnte jeg fostervannsprøver og senaborter. Hjelpes meg! Det skulle være en liten femminutter, men før jeg visste ordet av det, var klassen midt i en diskusjon. Supert, synes jeg. BIldet er tatt da jeg nettopp hadde sagt at vi måtte komme i gang med Snorre, men gutten i midt i bildet forlangte å få ett eneste innlegg til. Det fikk han! Og før vi begynte med Snorre måtte jeg love at de skulle få diskutere hijabbruk i politiet en annen dag.

Intet er bedre!

14.15.

1415

Klokka to drar ungene hjem, og det er ingen liten prosess. Klasserommet skal moppes, søppel tømmes, dører låses og det blir mye fram og tilbake før vi kan gå. Det er alltid noen som har glemt noe, og dører som må låses opp igjen. Det er en sann lise å kunne sette seg ned på plassen sin og trekke pusten. Torsdag er dagen for teammøter, og i bakgrunnen er de allerede i gang. L skal i pappapermisjon, og nå instruerer han F som skal være vikar. På mitt team hadde vi bare en rask gjennomgang av uka, journalføring av elevkonflikter, planlegging av ukeplan …

15.15.

1515

På fredager skal alle elever ha med ukeplan hjem, og planene skal også publiseres på nettet. Det betyr at de må være i orden før vi går hjem på torsdag. Her sitter tre av oss og finpusser på planene, så alt skal være i orden. En hyggelig mannlig kollega kom forbi og muntret oss opp med spøk og spas. Han mente han ble rørt av å se oss. Vi var visst søte der vi satt tett sammen som fugler i et rede. Det er utrolig hvor mye hyggeligere det er med folk som spanderer noen tøysete vennlige ord, enn dem som bare haster forbi.

16.15.

1615

På veien hjem måtte jeg innom barnevernet for å ordne noe småtteri. Først da oppdaget jeg at sola skinte og snøen smeltet rundt meg. Men snøen har gjort sin skade. Taket vårt er veldig bratt, og når det tiner raser store hauger av snø ned på gjerdet. Det har brukket!

17.15.

1715

Middagen i dag er ikke verdt å nevnet: Grønnsakssuppe! Jeg hadde hatt i for mye kål og kålrot, så den smakte rett og slett søtt. Æsj! Men sofaen var som før, og tekoppen Thv serverte smakte. Jeg fant fram boka jeg oppdaget på skolebiblioteket i dag tidlig. Det er deilig å sitte stille og rolig med ei bok og en kopp te.

18.15.

1815

Klokka seks begynner Dagsnytt atten. Da er det tid for å gjøre noe igjen. Hvis jeg hadde vært et ordentlig menneske, hadde jeg sikkert føket ut døra for å trene på et treningssenter eller løpe en tur langs våte veier på dette tidspunktet. Det er bare uaktuelt for meg etter en sånn dag. I stedet hører jeg journalistene kommentere verdenssituasjonen, mens jeg tømmer oppvaskmaskinen, rydder kjøkkenet og får huset noenlunde presentabelt. En times husarbeid må til om vi skal holde hodet over vannet.

19.15.

19151

Jeg er en hund etter nyheter, og klokka sju begynner Dagsrevyen. Den kombineres med litt blogging, mer avislesing og føring av elevenes fravær.

20.15.

20151

Etter Dagsrevyen blir jeg sittende i sofaen. Jeg strikker, ser TV, leser blogger og kjenner at jeg begynner å bli litt trøtt allerede.

21.15.

2115

Badekaret vårt står ubrukt hele sommerhalvåret, men så snart kulda sniker seg på må jeg bade hver kveld. Det varme vannet myker opp musklene mine, varmer opp kroppen min helt inn i sjela – og jammen blir jeg ikke ren og velduftende også. Problemet er at Henrik har det på samme måte, og vi har en ganske liten varmtvannsbereder. Det betyr planlegging. Men nå er det bare oss her, og jeg kan bade så mye jeg vil og når jeg vil.

22.15.

2215

Thv har vært ganske fraværende i dag. Han har sittet ganske stille i sofaen i timesvis, og grunnen til det er en ny, liten dimselims som ankom residensen i dag. Vi har mengder av gamle lysbilder og negativer som aldri har blitt framkalt. Det meste er vårt eget, men noe stammer også fra Thvs foreldre. Nå har vi fått en fotoscanner som hjelper oss med å få de gamle bildene inn på pc-ene våre. Det er utrolig moro, og nå fikk jeg se gamle bilder av meg selv helt tilbake fra vikingtida på 1970-tallet. Kanskje du får se noen du også etter hvert.

23.15.

2315

Som vanlig gløttet vi med et halvt øye på TV-serie før vi gikk og la oss. Det pågår ett eller annet lite skirenn i verden akkurat nå, og det gjør at fjernsynsprogrammene våre blir forskjøvet. Men vi kom oss i seng i dag også. Før jeg sovnet, lå jeg som vanlig på magen i senga og leste et par kapitler i boka mi. Thv åpnet vinduet, men ti kalde grader la ingen demper på min søvn. Under dyna er det varmt og godt.

Mine nye, røde, lekre sko!!!

Jeg så dem med en gang jeg kom inn i butikken. De bare sto der og lyste og overskygget alle andre sko rundt omkring på hyllene. Jeg regner med at det var andre sko der, men jeg så bare disse.

sko1

Rødt er det fineste jeg vet. Alle rommene i huset vårt har rødt tilbehør, jeg sover i rødt sengetøy, har røde klær og stemmer rødt når det er valg. Rødt er bare best! Disse skoene er sydd av det mykeste handskeskinn. De har finurlige sømmer som gjør at de legger seg rundt foten som en myk sokk, og lissene er av strikk, sånn at skoen ikke strammer. Sålene er flate, akkurat som jeg liker dem, og de har små, morsomme detaljer hele veien rundt.

sko

Foreløpig har jeg bare fått testet dem ut på jobben, og der fungerer de kjempefint. Senere skal de få være med meg mange steder de neste par årene. I juni skal de tråkke rundt syd i Spania, og i august skal de få være med til København. De kommer til å sette byen på ende bare ved sitt blotte nærvær.

sko4

Da jeg oppdaget dem hadde de bare bodd en eneste natt i butikken, og det ble også den siste. Jeg måtte ha dem – med en gang. Ingen skal beskylde meg for å sløse bort penger på å holde meg varm, tørr og kledd. Både klær og sko kjøpes gjerne billig på postordre og brukes til det ikke er filla igjen av dem. Disse skoene er et unntak. Ikke spør, – men de var rett og slett umoralsk dyre.

Så får jeg leve med at jeg ikke eier moral!

sko5

Lesing som premie

På skolen vår må elevene gjøre indretjeneste noen uker i året. Alle klassene får tildelt en periode, og så skal de bidra til at hjulene går rundt. Hver elev får sin oppgave, og så er de i gang med å smøre bagetter i kantina, selge mat, tømme og kildesortere søppel, betjene biblioteket, låse skolen etter arbeidstid og sitte i elevvakta. Denne siste oppgaven er veldig viktig. Alle som ringer til vår skole blir først møtt av en elev. Lærerne har hver sin telefon i beltet, og det er elevvaktas oppgave å sette over til rett person. Mange som ringer til oss blir litt forskrekket når de skjønner at det er en elev som tar telefonen, men det går faktisk veldig bra, og det er god trening for elevene.

image1

Det går mye tid til denne indretjenesten, og det er en forutsetning at elevene jobber innimellom slagene. Denne karen går i åttende klasse, og her har han telefonvakt. Mellom telefonene jobber han med matematikkoppgavene sine. Det som fanget min oppmerksomhet var den boka som lå oppslått ved siden av ham: Menn som hater kvinner. Den har jeg jo selv lest, og jeg tenker at det er kraftig kost for en trettenåring. Mellom de permene er det vold og brutalitet så det holder. Men mest av alt minnet han meg om meg selv da jeg var i den alderen. Boka ligger nemlig der som en premie. Han har bestemt seg for å gjøre ferdig matematikken før han får lese mer i boka. Sånn var jeg også. Jeg gjorde leksene i ett fag, – og i premie for det fikk jeg lese et kapittel i boka mi. Så var det fag nummer to, – og et nytt kapittel. Det skal sies at det hendte boka fenget sånn at det ble både to og tre kapittel før jeg klarte å løsrvive meg for å gå løs på et nytt fag. Jeg tror han som satt her var mer disiplinert enn jeg var.

Gutten i elevvakta og jeg var enige om at vi gleder oss til filmatiseringen av Menn som hater kvinner, – det spørs bare om han er gammel nok til å slippe inn på den. Det blir nok voldsomme saker.

Lars Monsen fortrenger Gunnlaug Ormstunge

Jeg har nettopp begynt å leie elevene mine gjennom norsk litteraturhistorie, og vi skal langt, helt fra Håvamål til Gro Dahle. Det er en lang reise, og den varer helt til våren 2011. Ennå har vi ikke kommet lenger enn til de islandske ættesagaene, så det er langt fram.

Akkurat nå er jeg litt motløs. Jeg sliter med å tilpasse meg den nye læreplanen, og jeg blir ikke fortrolig med den nye tilnærmingen til litteraturen. Det kan se ut som om temaer og innhold er viktigere enn de litterære kvalitetene.

Både nå og tidligere går jeg gjennom stoffet i kronologisk rekkefølge. Jeg vet at elevene trenger den strukturen som ligger i fast kronologi. Det er også nødvendig hvis de skal kunne se litteraturen i et kulturhistorisk perspektiv. Det nye nå er at vi samtidig som vi konsenterer oss om teksten, forfatteren og kuturen også skal ha fokus på temaer. Elevene skal hele veien sammenligne gammel og ny litteratur med samme tema. Det er ikke noe galt i det. Tvert om er det en kjempegod idé, – hvis det bare hadde vært én av mange tilnærmingsmåter. Sånn har det ikke blitt. Til muntlig eksamen skal elevene jobbe ut fra et tema, for eksempel: Helt og antihelt, makt og motmakt eller noe annet, – og så skal de presentere to eller flere tekster og sette dem opp mot hverandre. Eksamen er på mange måter styrende for arbeidet i norsktimene, og nå fører jeg meg overstyrt. Vi er altså godt i gang med den norrøne perioden, og jeg hadde gledet meg til å lese Gunnlaug Ormstungessaga høyt for klassen. Jeg har god erfaring med å gjøre det. Kjærlighetshistorien mellom Helga den fagre og Gunnlaug Ormstunge appellerer til denne aldersgruppa. Teksten har mye å by på av både romantikk og dramatikk. En gang Gunnlaug er på reise, går han fram for en jarl. På foten har han en svull, og verken tyter ut hver gang han trår på foten. Her får de innblikk i vikingenes idealer om å ikke pyse. Jarlen spør hvorfor Gunnlaug ikke halter sånn som det er fatt med ham. Ikkje skal ein gå halt så lenge begge føter er jamnlange, Herre, – svarer Gunnlaug på ekte vikingvis. Når sagaen går mot slutten og Helga skal dø, hender det at noen elever må opp for å tørke en liten tåre. Helga får mannen sin til å svøpe henne i den kappen hun en gang fikk av Gunnlaug. De to får jo aldri hverandre.

Men mine elever kommer aldri til å bli kjent med Gunnlaug Ormstunge og Helga den fagre. Vi rekker det nemlig ikke, og jeg mistenker at det ikke kommer til å by seg så mange flere anledninger til å treffe ham. I stedet må vi passe på at vi får med en moderne tekst som kan gi oss nye perspektiver på vikingtida og heltene, vi skal lese om moderne helter. I læreboka har de løst dette ved å gi oss en tekst skrevet av Lars Monsen. I denne teksten forteller Lars Monsen om et møte med en isbjørn. All ære av Lars Monsen, – teksten er slett ikke dårlig, og den har mye å by på. Men det er mer: Vi skal lese om flere moderne helter, kvinnelige og mannlige, unge og gamle. Og for alt dette må altså Gunnlaug vike. Lars Monsen treffer elevene i alle medier, faktisk på TV allerede i kveld. Gunnlaug presenteres bare i mine norsktimer.

Og sånn fortsetter det. Snart skal vi i gang med folkediktnigen. Tidligere har vi gravd oss ned i et temaarbeid med folkeeventyrene våre. Elevene mine har øvet seg på å gjenfortelle eventyr slik de gjorde i gamle dager. De har definert sjangertrekk i eventyr og de har framført en dramatisering. Det tror jeg neppe vi rekker i år. Før vi i det hele tatt kan begynne å lære hva et eventyr er, skal vi nemlig snakke om fantasylitteratur i sin alminnelighet. Vi skal lese fra Ringenes herrre og Harry Potter. Det har vi gjort tidligere også, men ikke i dette omfanget. Det er en krevende disiplin å sammenligne tekster, – og det som er krevende tar tid.

Den grusomme folkevisa Olav og Kari får fortsatt lov til å være med, – men etterarbeidet her er så omfattende at jeg kan glemme mye av det jeg tidligere hadde på planen. Den sammenlignende teksten her er nemlig filmen Jalla, jalla, – og elevene skal finne felles tematikk i de to tekstene. Det er egentlig en strålende idé, eller kanskje ikke – men skal det fortsette sånn må jeg legge til side mye av nasjonallitteraturen vår. Hvis jeg skal måtte trekke paralleller til moderne tekster hver eneste gang vi leser noe av nasjonallitteraturen, spørs det hvor mye tid jeg kan sette av neste år når vi skal bli kjent med Henrik Wergeland.

Og misforstå meg ikke: Vi har alltid lest moderne tekster for elevene, – vi har bedrevet sammenligning, – vi har vist filmer. Men det får da være grenser. Min erfaring er at trettenåringer bør presenteres for ryddig stoff i kronologisk rekkefølge, hver ting til sin tid. Nå føler jeg at alt kommer hulter til bulter i en eneste lapskaus.

Mens jeg går her og gremmer meg, tenker jeg på hvor tilfeldig sånne nye ideer er. Jeg lurer på hvem som kom på tanken om denne sammenligningen? Jeg ser dem for meg der de satt i en gruppe som skulle lage norskdelen i læreplanen. Det må ha vært ett menneske som på et eller annet møte sa: Vet dere hva? Jeg har en idé. Hva som siden skjedde kan man bare spekulere i. Kanskje ble det en saftig diskusjon, og så endte det opp med at flertallet var enige i at sånn skulle det gjøres, sammenligning var tingen. Men det kan like godt hende at den som kom med forslaget hadde en så sterk posisjon at hun fikk det som hun ville ganske umiddelbart. Kanskje hadde de dratt og kompromisset om andre ting, og nå var det hennes tur til å få gjennomslag.

Så spørs det hvor viktig man synes Gunnlaug Ormstungessaga og Henrik Wergeland er, og der strides de lærde. Gamle norsklærere som jeg har vært gjennom alle fasene. En periode var den historisk-biografiske periode den vanlige, så ble den kastet ut og forfatteren ble erklært død. I noen år nå har vi vekket forfatterne til live igjen, men nå må jeg altså legge noen av dem i kunstig koma en periode. Jeg er av den formening at den gamle litteraturen, vårt folks gamle historier, måten å formidle på gjennom tekst, – alt dette er små, små biter i det puslespillet som skal gi elevene en følelse av å være norske, av å tilhøre et kulturelt fellesskap. Det er viktig!

Jeg må være lojal mot læreplanen. Egentlig skulle dette vært på plass for et par år siden, men fordi vi ikke hadde nye lærebøker, valgte vi å gå langsomt fram med forrige kull. Nå er det full rulle. Men som gammel norsklærer vet jeg at det aldri varer lenge. Om en stund, – en liten stund, kommer det nye planer og nye ideér, og da er det viktig at vi ikke går for langt i å tolke de planene vi skal følge nå i sin ytterste konsekvens. Hadde vi gjort det, ville pendelen fått alt for store utslag for både elever og lærere. I stedet forsøker vi å bevare det vi synes er verdifullt fra tidligere planer, høste det beste fra de nye – og jenke det til som best vi kan.

Men noen Gunnlaug Ormstungessaga blir det ikke denne gangen.

Kontrast

kontrast

Cicignon skole – 140 år ny

Vår nærmiljøskole heter Cicignon skole. Det er en barne- og ungdomsskole med omkring 480 elever. Den opprinnelige skolen har alltid blitt kalt Den gule anstalt på folkemunne. Den ble bygget som byens Høyere skole i 1868. I 1900 ble skolen bygget om. Taket ble forandret, og det ble lagt til en ekstra etasje. Senere fikk skolen flere tilbygg. Det første, Gråfløyen, ble tegnet av ingen ringere enn Arnstein Arneberg og oppført i 1924 som en klasseromsfløy.

Jeg har vokst opp i dette området, og Cicignon skole var min skole både på ungdomsskolen og deler av gymnaset, og det var her jeg møtte Thv da jeg gikk i åttende klasse. Min svigerfar og flere andre i Thvs familie har også gått på Den gule anstalt, og senere har begge våre barn gått inn og ut her i mange år. Det betyr at vi har et kjærlighetsforhold til denne skolen, og det var med spenning vi ble med en venninne bort for å ta det hele i nærmere øyensyn.

c1

Nå i januar åpnet skolen etter en omfattende rehabilitering. Denne gangen handlet det ikke om en ny etasje eller et tilbygg. Hele skolen framstår som ny, og det er bygd til 3000 kvadratmeter. På dette bildet ser vi den eldste delen, Den gule anstalt, helt nederst. Deretter kommer de fargerike vinduene som er en del av den nye rehabiliteringen. Nærmeste ser vi den grå delen, klasseromsfløyen fra 1924.

c21

Vi var mest spent på hvor mye av det gamle de hadde valgt å ta vare på. Det skulle vise seg at selv om skolen framstår som moderne og ny, var det mye å kjenne seg igjen i. Det første vi la merke til da vi skulle gå inn hovedinngangen var den gamle, store porten. Dørhåndtaket var det samme som det alltid hadde vært. Dere vet hvordan jeg er, – jeg får ståpels av originale historiske objekter. Tanken på at min svigerfar, min mann, jeg selv og mine barn – alle har tatt i dette dørhåndtaket og åpnet akkurat denne porten gir meg et deilig grøss.

handtak

Når vi gikk gjennom denne porten i gamle dager, kom vi inn i en stor, gammeldags skolegård. Skolegården var innelukket, omkranset av skolebygningene og et gjerde mot elven. Jeg husker hvordan jeg syklet inn porten i full fart de dagene jeg var litt sent ute. Sykkelskuret lå på den andre siden av skolegården, men det var forbudt å sykle der inne. Når vi skjente inn porten i fykende fart, var det alltid i håp om at det ikke skulle stå en lærer på innsiden for å knipe oss.

Nå er hele skolegården innebygget. Der vi før hoppet paradis og lekte, er det nå en fantastisk kantine med scene og andre herligheter. Det er altså så merkelig å se de gamle ytterveggene på Den gule framstå som innevegger i kantina.

kantine1

Den gamle kjellerlemmen er pusset opp, men nå er den kanskje litt slakkere i vinkelen enn den var før. Så er det heller ikke noe problem med snø som blir liggende. Nede i kjelleren var det mørkerom i den tiden Marthe var elev her. I en periode på ungdomsskolen mener jeg å huske at hun fikk ha egen nøkkel. På fredagene etter skoletid gikk hun ned i kjelleren for å hygge seg i mørkerommet.

kjellerlem

Når man står i andre etasje ser kantine- og sceneområdet flott ut. Buene i bakgrunnen er de gamle buene i uværsskuret som var en del av inngangspartiet i gamle dager. Nå rommer deler av skuret det nye biblioteket.

scene

Skolen har blitt diger, og jeg fikk ikke helt oversikten. Vi føk opp og ned trapper, gamle og nye. Noen ganger ropte vi ut: Oj, – nå er vi jo i det gamle Framrommet, eller Nå er vi jo på det gamle lærerværelset. Nye og gamle trapper fungerte godt sammen, synes jeg. En av de nye falt likevel ikke i smak hos Thv. Hullene i rekkverket her innbyr små barn til å stikke hendene inn. Rekkverket er laget av metall, og kantene i hullene er skarpe. Hva hvis lille Jon står med en hånd inne i et hull, og så kommer lille Julie og dytter ham i stor fart? Amputasjon!

trapper

Jeg jobber selv på en nybygget ungdomsskole. En gammel skole som skal bygges om byr på helt andre utfordringer enn et nybygg. Likevel må jeg si at jeg var forundret over hvor enorme arealer som fungerte bare som korridorer og ganger. Kanskje skyldes det at det er krevende å binde nye og gamle arealer sammen uten å få mange korridorer.

Lærerne har fått helt vanlige lærerarbeidsplasser, verken større eller mindre enn det som er vanlig. I tillegg har de egne trinnrom, små lærerværelser som kan brukes til møter og forberedelsesarbeid. La oss håpe de likevel finner tid til å stikke innom lærerværelset. Det var lyst og åpent med lekre møbler og lamper. Lys og luft preget forresten hele skolen. Det er godt gjort å få så mye lys inn i en gammel murbygning.

personal

Cicignon skole er en barne- og ungdomsskole. Den skal dekke mange behov for unger fra fem til seksten år. SFO har sine lokaler, – det samme gjelder innføringsklassen for minoritetselever. Selv om jeg sukket og jublet meg over hvor lekkert det hadde blitt over alt, ble jeg mer og mer klar over at jeg selv trolig blir der jeg er. Det skal nemlig innrømmes at jeg i perioder har lekt litt med tanken om å bytte skole. Da jeg fikk et innblikk i undervisningsforholdene på Cicignon, forsto jeg i hvert fall at jeg neppe vil søke meg dit. Den eneste grunnen til at jeg av og til har vurdert å skifte skole selv, er at vi år om annet må undervise elevene i storrom. Det betyr at et helt team med 50 – 60 elever undervises i ett klasserom de fleste av ukas undervisningstimer. Jeg har prøvd det, og jeg liker det svært dårlig. Men det var altså ikke noe bedre på Cicignon, og noen av løsningene var fullstendig uforståelige.

isrom

Min venninne underviser i dette flotte klasserommet. Her bedriver hun engelsk med godt over 30 elever. At rommet er uendelig langt, sånn at de bakerste elevene har en kilometer fram til tavlen er en sak. En ganske annen er de to døråpningene inn i rommet. Merk deg at jeg skriver døråpninger – ikke dører. Det er ingen dører! På utsiden er det en korridor, og i korridoren befinner det seg en mengde metallskap. Når elevene som bruker skapene skal hente ting, løper de fram og tilbake utenfor døråpningene. Metalldørene smeller, unger prater, – roper og mister ting. Jeg skulle likt å høre argumentene for at rommet ikke er forsynt med dører. Noen må jo ha ment at det er bedre uten dører enn med.

Hvis ikke arbeidsforholdene er gode, hjelper det lite at rommet er en estetisk nytelse. Det blir ikke bedre undervisning av vakre lamper og et dekorativt tak.

tak

Denne klassen har stor plass og mange elever i samme rom. Andre steder var det motsatt. Klassen disponerer flere små rom, men ikke noen felles klasserom. Riktig nok var det mange små og store auditorier, men auditorier var det rette ordet, for her var det ingen bord å skrive på. Ungene deltar i undervisningen mens de sitter i trapper. På ungdomsstrinnet mener jeg at det ikke er nok at elevene lytter, – de må skrive også. Men det samme kan sies om auditoriene om om det meste annet på denne skolen: De var pene å se på.

autitorium

Det sosiale var også ivaretatt for elevene. Over alt var det hyggelige sofagrupper og rom for prat og kos. Jeg synes det er et stort framskritt at moderne skoler har rom og møbler dom innbyr til sosialt samvær.

sofautsikt

Nå spørs det om ikke disse hulene kan bli i overkant sosiale. Thv ble i hvert fall fristet til å krype inn. En sånn kunne jeg jammen tenke meg å ha hjemme – en lesehule.

hullene

Alt i alt synes jeg ombyggingen har vært vellykket. Skolen har blitt stor og romslig, og den er en estetisk nytelse. Men som lærer ser man også skoler med et annet blikk. Jeg vurderer hele tiden hvordan arbeidsdagen ville oppleves hvis dette var min arbeidsplass. En skole er en skole er en skole, og jeg har aldri glemt en setning jeg hørte en gang: Gi meg en flokk unger i skyggen av et akasietre, og jeg skal bedrive skole. På denne skolen er jeg redd ungene fort vil krabbe ut av skyggen og spre seg utover alle grenene. Sånt blir det lite konsentrasjon av.

Det er uansett moro å gratulere byen med en ny og lekker skole.

bok

Garntagging

Jeg synes det er så morsomt! Noen har dannet en gruppe som forsyner trær og lyktestolper med varmende strømper. De garntagger, – og det er jammen en mye mer sympatisk måte å sette sitt merke på byen enn å spraye med en svart sprayboks. Mer humoristisk er det også. Byens skulpturer har fått pulsvanter og skjerf. Jeg var i Nygårdsgata her om kvelden og traff på skulpturen av Anders Polti, – og jammen hadde han ikke fått et gult skjerf.

anders

Det hyggeligste er at han har fått beholde skjerfet i flere uker. Anders står midt i Fredrikstads lysløype, og jeg ville trodd at noen av gutta på by’n ville ha revet av ham skjerfet. Kanskje de synes han kler det.

Lite er nytt under solen, og det finnes lignende strikkegrupper både i USA og Stockholm. Det er nesten så jeg får lyst til å hive meg på sånn i all hemmelighet.

Rådyra i Kirkeparken ser ut til å kunne trenge et varmende skjerf, og strikke kan jeg jo.

skulptur

Det er mye som er pent

Det er så pent ute, sier folk når snøen laver ned. Det er så rent og vakkert.

Det er det sikkert.

tt

Men det er mye som er pent. En frodig, grønn hage med varmt sollys slår det meste, spør du meg.

Måtte all snø bare regne bort, blåse bort, smelte bort og forsvinne, sånn at jeg kan rusle på bare føtter bak i hagen og sette meg i solveggen.

Jeg lengter!

uyyrplatting

Hijab – en utfordring verdt

Debatten tilspisser seg, – og Karita kaster ved på bålet. Det er ganske voldsomt å sammenligne hijaben med omskjæring av kvinner, og det fikk selvfølgelig debatten til å blusse opp. Det diskusjonen egentlig startet med var hvorvidt muslimske kvinner skal kunne gå med hijab til politiuniformen. Emosjonelt heller jeg mot et nei, men jeg har ennå ikke bestemt meg for hva jeg mener. Erfaring har lært meg at jeg skal passe meg for å ta politiske standpunkt bygd på følelser, og jeg tror alle parter gjør klokt i å tenke seg litt om før de lander på et klart ja eller nei.

Det er både politiske og religiøse grunner til at muslimske jenter går med hijab. Hvis det bare handlet om å dekke til håret, ville politicapsen løse det problemet. Med alt håret inne i capsen ville ingen behøve å se et hårstrå.

Hva handler det da om?

Muslimske kvinner bærer hijaben med stolthet. Muslimske kvinner bærer hijaben frivillig. Hvor mange ganger har vi hørt og lest dette den siste tiden? Det forundrer meg at velutdannede, oppegående muslimske jenter gjentar dette mantraet. Vi vet at både stolthet og frivillighet er relative størrelser. Hvis vi beveger oss ut av Norge, ville jeg tro det til og med er mulig å finne muslimske kvinner som er stolte av at de er omskåret. På samme måte kunne en kvinne i det gamle Kina være stolt av sine stramt, snørte føtter, og en norsk overklassekvinne stolt av sin stramt, snørte midje. Sånn er det jo. Hvis man lever i en kultur der det å være omskåret eller ha snørte føtter gir status, så blir man stolt av det. Det betyr ikke at snøring av føtter eller omskjæring av kvinner er flott. Det er heller ikke stramt snørte midjer. Det er oseaner mellom et omskåret underliv og et religiøst hodeplagg, men jeg vil gjerne tenke over om det er flott å bære hijab, om det er noe å være stolt av – og på hvilket grunnlag muslimske jenter velger å bære den.

Av barn og fulle folk skal man høre sannheten, sies det. Det er få fulle folk blant muslimer, – men barn er det. Jeg kjenner relativt mange muslimske barn, også gutter. Det er interessant hvor ofte noen av dem forteller sine muslimske medsøstre at de ikke er ekte muslimer, til og med at de er horer – hvis de ikke dekker seg til. Hvor tar de det fra?

Stolthet og frivillighet er sterkt knyttet opp mot forventninger i kulturen, og både gutter og jenter forholder seg til mange slags frivillighet. Jeg har flere ganger hørt muslimske gutter fortelle hvor grusomt det var å bli omskåret i hjemlandet i sommerferien, – men hvor stolte de var etterpå. Nå var de menn! Jeg har spurt dem om de lot seg omskjære frivillig, og da nøler de. Ingen tvinger meg, så det er på en måte frivillig, men hvis vi ikke gjør det, blir vi jo helt utenfor.

Sterke krefter er i sving her, og de rammer også oss. De fleste av oss har opplevd at vi har valgt å gjøre -og ikke minst valgt å ikke gjøre, noe vi egentlig ville fordi det ikke passer inn i den kulturen vi er en del av. Vi tilpasser oss. Noen ganger er det nødvendig, – andre ganger er det undertrykkende og fortjener et opprør.

Ingen fant på å snøre føttene til kinesiske menn. Muslimske menn dekker ikke til mer enn kristne menn. En av hijabens oppgaver er å skjule en del av kvinnekroppen for at den ikke skal vekke attrå hos menn. Hvorfor er det ikke et tema blant muslimer at kvinner kan bli seksuelt opphisset av å se på en utildekket mannearm, mannerygg – hva det nå måtte være? Hvorfor dekker ikke muslimske menn kroppen sin, sånn at de ikke skal komme i skade for å friste kvinner? Kan det være fordi kvinners egen seksualitet ikke regnes med? Hvis det er sånn, er hijaben noe langt mer enn et tøystykke, som en muslimsk kvinne visstnok kalte det her om dagen.

Mange av oss blir opprørte når vi hører om norske polititjenestemenn eller dommere som stiller kritiske spørsmål om utfordrende påkledning til voldtatte kvinner. Kvinners rett til å være trygge uansett hvordan de kler seg eller oppfører seg, er et tema som ennå dukker opp i norske aviser. Har ikke en politibetjent i hijab allerede signalisert hva hun mener om dette? Hijaben vil i hvert fall skape usikkerhet om dette.

Kvinners kamp for likestilling, også på det seksuelle området, er ikke i mål ennå. Nå må vi gå et skritt tilbake og ta opp igjen en del debatter som egentlig var avsluttet, – og jeg tror det er viktig at vi gjør det. Muslimske jenter skal selvfølgelig få bære sin hijab, gjerne med stolthet, – men de må tåle å bli utfordret på den, akkurat som jeg stadig blir utfordret på mine valg. Hva er det som gjør en hijab verd å være stolt av? Jeg oppfatter en slags servilitet, – man vegrer seg for å stille kritiske spørsmål til de kulturutrykkene muslimer har tatt med seg til Norge. Det er som om man mistenkeliggjøres hvis man er kritisk, og det å holde kjeft og smile og nikke blir sett på som å vise respekt. Det er ikke respektfullt å la alle få være i fred med sitt, – og det skaper i hvert fall ikke god utvikling.

En del av undertrykkelsens natur, er at den undertrykkede sjelden føler seg verken tvunget eller undertrykket. Vi kan finne mange eksempler på det vi oppfatter som undertrykking av kvinner i Norge i tidligere tider, eksempler vi alle er enige i at var undertrykkende. Hadde vi spurt disse kvinnene om de følte seg tvunget, ville de fleste trolig svart nei, fordi det de gjorde var forventede uttrykk i den kulturen de var en del av.

Sakte, men sikkert, gjorde noen opprør, protesterte og tok andre valg. Det hadde ofte store personlige omkostninger for dem som våget å opponere. Vi skal være takknemlige for at de gikk foran, og det forplikter oss til å gjøre det samme. Vi utvikler oss mot noe bedre gjennom maktfrie diskusjoner der vi konfronterer hverandres fordommer, – og det beste argumentet forhåpentligvis vinner. Den utviklingen må fortsette, – selv om vi må tråkke noen på tærne i prosessen.

812 bloggposter

Bloggen min er to år i dag, og da er det tid for litt ettertanke. I denne tiden har jeg blogget 812 poster, – det er godt over en om dagen. Det er sånn jeg liker å ha det. Besøkstallet stiger langsomt, – i overkant av 400 klikker seg innom her hver dag med noen opp- og nedturer.

Da jeg begynte å blogge, visste jeg ikke helt hva jeg ville med hele prosjektet. Det eneste jeg visste var at det var en mulighet til å kunne skrive av meg noe av det jeg har i hodet, – og det er nettopp det jeg har gjort. Jeg visste på forhånd at jeg hører til dem som tenker bedre når jeg skriver, – deler av min hjerne er faktisk delegert til fingrene mine. Når jeg begynner å skrive ned tankene mine, har jeg noen ganger en litt vag idé om hva jeg selv mener og tenker. Mens jeg skriver blir det klarere og klarere. Det er en merkelig og uforståelig prosess, og jeg bare konstaterer at det er sånn.

Jeg ser på bloggen min som en slags dagsavis med varierende innhold, og jeg forsøker å blogge hver dag. Det føles ikke som noen plikt, mer som en drivkraft. Det er minst like viktig for meg å lese andres blogger som å skive min egen, – og jeg liker blogger som er i gang hele tiden. Når man skriver hver dag, må noen poster bli ganske intetsigenede. På den annen side er det ofte de pludrete postene som gjør at jeg blir bedre kjent med den som skriver. Forhåpentligvis er det sånn for mine lesere også.

Nå som bloggen har blitt to år, synes jeg bloggingen har blitt litt mer komplisert enn den var den første tiden. Bloggen min er veldig lite kontroversiell. Her skrives det om både mat, blomster og strikketøy. Sånn skal det fortsatt være. Jeg er et hverdagsmenneske, og da er det naturlig å skrive om hverdagen min. Mange lesere gir også uttrykk for at de liker disse postene. Men jeg vil også skrive om alt det som tenner meg, – og det er det veldig mye som gjør. Likevel merker jeg at jeg har noen skrivebremser, og dem har jeg ikke satt på bevisst. Selv om de ikke kommenterer på bloggen min, vet jeg at mange jeg kjenner i det virkelige liv leser her. Det hemmer meg på en måte. Jeg tar gjerne en fight ansikt til ansikt, men jeg er ikke like modig til å fronte meninger eller følelser som jeg vet at familie, venner og kolleger ville bli sjokkerte over. Ettersom tiden har gått, føler jeg behov for å skrive om mer personlige ting, – ting som er vonde og kontroversielle, og som ofte involverer andre mennesker. Jeg har aldri savnet dette tidligere, men bloggingen har åpnet en mulighet som har skapt et behov jeg ikke helt vet hvordan jeg skal få dekket.

Det er ikke lett å vite hvor lenge en blogg varer. Nå i det siste har jeg vært litt lei av både meg selv og bloggen min. Stemmen min høres så alt for godt gjennom alt jeg skriver, og noen ganger oppfatter jeg den som en skjærende kjerringstemme. Da får jeg lyst til å klappe igjen og holde kjeft. Skrivelysten er likevel fortsatt så sterk at jeg overhører min egen misnøye.

Du må gjerne henge med en stund til.