Daily Archives: 14.01.09

Hevnens engel

Natt til lørdag våknet vi med et rykk klokka halv to om natta. Telefonen ringte, og den lå inntil øret mitt ved puta. I den andre enden var det en guttestemme som lo og tøyset. Det var tydeligvis en fest på gang, og jeg regnet med at noen hadde ringt feil.

Du har ringt feil, god natt, – sa jeg og la på.

Det ringte igjen!

Det var samme nummer, og jeg tok den ikke. I stedet sendte jeg nummeret til 1880 og fikk vite at en viss Reidun Tull eide nummeret. Nå var jeg irritert og sendte en sms tilbake:

Legg deg, Reidun. Hvis du ringer mer nå, kommer jeg til å ringe tilbake til deg grytidlig i morgen, – eller så kommer jeg på besøk i Bråkelia 7. Adressen kom nemlig sammen med telefonnummerets eier.

Nå hadde jeg signalisert at jeg visste hvem som eide nummeret og hvor han bodde. Jeg antok at Reidun var guttens mor, og at dette ville skremme ham fra å ringe flere ganger.

Der tok jeg feil. Det ringte to – tre ganger til. Jeg tok den ikke. Etter den siste gangen ringte Thv tilbake og ba den unge mannen i meget sterke ordelag om å slutte med dette tullet. Så slo vi av lyden på telefonen. Vi fikk svar i form av en sms:

wtf (what the fuck), – go to hell!

Klare ord!

Så ble det stille, og vi sovnet. Kanskje burde vi glemt hele greia. Kanskje skulle vi bare latt det ligge. Men sånn er ikke jeg. Jeg var fortsatt irritert neste morgen, og jeg liker ikke at unger er så trygge på at de slipper unna med røverstrekene sine at de gir fullstendig blaffen.

I telefonkatalogen fant jeg mailadressen til Reidun Tull. Jeg sendte henne et høflig brev der jeg fortalte nattens historie. Jeg var vennlig og høflig, men jeg spurte om hun hadde noen kjennskap til det som hadde skjedd, og i tilfelle hvorfor vi skulle bli oppringt på denne måten.

Vi fikk svar. Fru Tull var riktig nok den kjekke guttens mor, og hun fortalte at han bare var 13 år. Det var derfor hans telefon var registrert på henne. Denne lørdagsnatten hadde han overnattet hos en venn. Mor var vred. Hun beklaget hendelsen, og fortalte at hun sporenstreks skulle ta opp saken med sin egen sønn. Hun skulle også ta kontakt med foreldrene til de andre gutten.

Så kan jeg jo late som om jeg gjorde dette i det godes hensikt. Jeg kan late som om jeg mente det var viktig å hjelpe mor og far i oppdragelsen av den uartige.

Det ville være løgn. Han er sikkert en helt alminnelig, kjekk gutt som lot seg rive med, og jeg er ei skikkelig drittkjerring.

Sannheten er at det var mitt onde, hevntørstige hjerte som slo til igjen, og nå nyter jeg følelsen av at jeg fikk siste stikk!

Beklager, men sånn er det bare.