Daily Archives: 30.01.09

Det er mer mellom himmel og jord enn de fleste andre steder

Det er mer mellom himmel og jord enn vi vet om.

Denne setningen har avsluttet mange debatter den siste tiden, og den skal visst virke klargjørende. Selvfølgelig er det mye, mye mer mellom himmel og jord enn vi forstår. Jeg har aldri hørt noen påstå noe annet. Tenk på alt i naturen som fortsatt er uforklarlig for oss. Tenk på alle merkelige fenomener vi støter på som vi på ingen måte kan forklare. Det kan være lurt å huske på at det var enda mer som var uforståelig for oss for hundre år siden, – og for tusen år siden svevde vi i en uvitenhet som vi ler av i dag. Vi mennesker er ganske nye her på jorden, og fortsatt har vi en lang vei å gå før vi kan forklare alt, – om vi noen gang kan det.

Likevel trodde jeg at vi moderne mennesker hadde et felles prosjekt på gang. Jeg trodde vi sammen strevde for å forstå mest mulig, at vi skulle forske og bruke vitenskapelige metoder for å få innsikt i oss selv og verden omkring oss, og ikke minst for å kunne gjøre livet enda bedre for både oss og andre skapninger på jorda. Jeg trodde at vi skulle møte uforklarlige fenomener med ydmykhet og undring, – men at vi også skulle undersøke dem med et åpent sinn for å finne ut hva de egentlig dreier seg om.

Dette prosjektet har pågått så lenge vi mennesker har levd på jorden, og fra 1700-tallet har det virkelig skutt fart. Vi har kommet ganske langt, og jeg trodde at det snart var slutt på den tiden da overtro skulle styre verden. Fortsatt er det kulturer der overtro får lov til å kontrollere menneskenes liv, og jeg synes det er sørgelig. Jeg hører med skrekk om medisinmenn på Madagaskar som bestemmer at enkelte barn er født på en uheldig dag, og derfor blir satt ut i skogen for å dø.

Men de siste årene har det skjedd noe. Langsomt, langsomt har det blitt mer og mer fokus på nyreligiøsitet, alternativ medisin, sjamanisme og denslags. Det siver inn over alt. I fjor var det flere av elevene mine som kunne fortelle at de trodde på gjenferd og spøkelser, og det gjorde mamma og pappa også. De hadde til og med engasjert en utdriver som skulle jage åndene ut av huset deres. I beste tidsånd skulle alt selvfølgelig sendes på TV. Det er mulig foreldrene syntes det var spennende. Ungene var mest redde.

Så nådde det kongehuset. Her hjemme startet prinsesse Märtha Louise sin engleskole, og plutselig diskuterte folk i fullt alvor om man kunne kommunisere med engler. Egentlig burde jeg ikke la meg forundre, for jeg vet jo at engler har en plass i kristendommen. Jeg trodde bare ikke at noen trodde på dem lenger, – sånn bokstavelig talt, altså.

Jeg tenkte at dette var en del av folklore, – at sjamanisme og healing var noe som foregikk i uopplyste kroker av kongeriket, og at det var i ferd med å dø ut. Som vanlig tok jeg feil. Disse fenomenene har tvert om blusset opp. I fjor fikk vi vite at stortingsrepresentant Sahera Khan hadde brukt tusenvis av kroner (-Stortingets kroner) på å ringe til spåkoner. Der mente hun at hun skulle få kvalifisert råd om både sin private og politiske framtid.

Og det stopper ikke der. Denne uken forteller helseminister Bjarne Håkon Hansen at han har ringt Snåsamannen for å få hjelp med sin sønns kolikk – og det virket – over telefonen! Norges helseminister tror på fjernhealing. At vitenskapen allerede har kunnet bevise at tro fører til en placeboeffekt som faktisk gjør at folk føler seg bedre, ser ikke ut til å interessere helseministeren.

Olav Gunnar Ballo er en vennlig mann. Han er stortingsrepresentant, men også lege. I går gikk han ut for å hjelpe helseministeren. Dette var ikke noe å hisse seg opp over, mente han. Også Ballo hadde nemlig hørt mye om alternativ medisin. Han kjente godt til at man kunne lese et bestemt bibelvers for å stoppe blødninger. Om han trodde på det? Det visste han ikke, men det var så mange som hadde fortalt om det, at han mente man måtte være åpen for at det kunne skje.

Dette er et mye brukt argument: Det er så mange som forteller om det at det må være noe i det.

Det er veldig mange av mine elever som tror på spøkelser. Sannsynliggjør det at de finnes? For noen hundre år siden fortalte mange mennesker at de hadde sett de underjordiske. Betyr det at det bor tusser og troll i skogene våre?

Hansen og Ballo er to personer jeg har hatt respekt for. Jeg kan ikke hjelpe for det, – når jeg hører at de tror på okkultisme mister jeg tilliten til dem. Ville de for eksempel kunne ta imot råd om politikk fra en spåkone? Ville det også være en grei framgangsmåte?

Vi har religionsfrihet i Norge. Folk får tro hva de vil, og det står enhver fritt å oppsøke de spåkoner og healere de måtte ønske. Det har ikke jeg noe med. Men da må jeg også få lov til å si at jeg ikke liker det. For meg er dette et pust fra fortiden, og det er et pust med skikkelig dårlig ånde. Tror man at overnaturlige krefter kan gjøre mennesker godt, er veien kort til at de kan brukes til å gjøre noen vondt også. Barn som er født på vonde dager og skal settes ut i skogen hører faktisk til i det samme bildet som fjernhealing og spådomskunst.

Har verden gått helt av hengslene?

En lett penn, – og en tung

Noen ganger når jeg skriver bloggposter, fyker fingrene over tastaturet. Teksten vokser fram på skjermen, og jeg føler at jeg får sagt akkurat det jeg vil. Så flikker jeg på teksten et par ganger, bytter ut ord som skurrer, forsøker å få bedre flyt, noen ordbilder som er gode – og vips så sitter det. Teksten svinger og uttrykker akkurat det jeg vil si. Jeg kjenner meg musikalsk og merker i kroppen at rytmen stemmer. På sånne dager er det moro å skrive, og jeg er glad for at jeg har en lett penn.

Andre dager har jeg også noe jeg vil si, – men det kommer ikke ut. Fingrene beveger seg langsomt over tastaturet. Tankene blir igjen i hjernen, og de vil liksom ikke legge ut på reisen ned gjennom armene og ut i fingrene. Det merkelige er at tanken, ideen er like klar som på en god skrivedag, – den vil bare ikke ut. Den vegrer seg! Den protesterer!

Det minner meg om mitt forhold til musikk. Jeg er musikalsk – langt, langt inne i hodet mitt. Hvis noen spør om jeg kan melodien på en bestemt sang, kan jeg ofte svare at det kan jeg. Jeg hører den helt tydelig inne i hodet mitt. Når jeg så skal nynne, synge eller plystre den, kommer det noe helt annet ut av munnen min enn det jeg hører i hodet, og ørene mine hører at det er feil. Det er så irriterende.

Med musikk er det dessverre alltid sånn for meg. Jeg får det nesten aldri til. Med ord går det som regel greit. Men altså ikke alltid. På sånne dager kunne jeg bare latt tastaturet ligge, og spart den gode ideen til en annen og bedre dag, – men det gjør jeg sjelden. I stedet sliter jeg meg gjennom det. Så leser jeg og korrigerer om og om og om igjen. Jeg leser høyt for Thv og ber ham om innspill. Det får jeg, og langsomt godkjenner jeg min egen tekst og publiserer den. Bra er den likevel ikke, – bare så vidt godkjent. Sånne tekster blir aldri helt bra. De er tunge, seige og uinspirerte.

Jeg holder på med en sånn tekst nå i kveld. Den skal handle om de siste dagers fokus på helseministere og annet folk som tror på alternativ medisin. Selv om jeg er veldig inspirert og irritert, blir det ingen tenning i teksten. Jeg får det rett og slett ikke til. Bare vent så skal du se.

Den gang runene var nye, mente man at runemesteren, Erilar, hadde magiske evner, og at runene var magiske. Hadde det ikke vært for at jeg akkurat forsøker å fortelle hvor leit jeg synes det er at flere og flere tror på magi, kunne jeg også trodd at mine runer var magiske, – og at det i dag dreier seg om svart magi. Runene motarbeider meg og vil ikke fange tankene mine.

Pennen er tung.