…deretter til Guadalest

Vi fikk merke det for to år siden da vi klatret opp alle fjell i Toscana for å se flotte landsbyer. Sånn er det her også: Det riktig gamle og veldig flotte ligger på toppen av fjell, og vil man se må man gå! Det var langt og det var bratt i dag, – men det var verdt det. Guadalest er en liten landsby som ligger på toppen av et fjell. Helt øverst holdt den herskende familien til i en bitte liten landsby, og der er det også bygd et fort helt opp på toppen av fjellspissene. Vi hadde aldri hørt om denne byen før, og vet derfor nesten ingen ting om den. Jeg husker ikke en gang hva familien som eide den het. Det får bli lesestoff når jeg kommer hjem.

Da vi parkerte bilen kunne vi se det hvite klokketårnet der oppe. Vi trodde det bare var dette tårnet, og at det lå helt på toppen. Det gjorde det ikke. Vi skulle høyere opp. Den stensatte stien snirklet seg oppover og endte først i en port som nærmest var hugd ut i fjellet. Inne i porten var det en slags skorstenseffekt, så det blåste friskt. Som alle andre måtte vi stoppe opp litt for å kjøle oss.

Det var varmt, men jeg sendte en vennlig tanke til alle dem som har bygd dette praktverket. Det må jo ha vært et blodslit. Stien var kranset av turistsjapper, men akkurat her var det helt ok. Souvernirene var de samme som da jeg var på Mallorca med mamma og pappa i 1972: Skinnvesker, strikkegensere osv. Det hører med det også. Et sted fikk vi også se spennende skulpturer.

Det var flere museer vi kunne besøke før vi nådde toppen. Et av dem var boligen til familien som hadde hersket over dette området. Det var spennende. Særlig fasinert ble jeg av kjøkkenet. Der kunne man se alt fra bord og benker til husgeråd av alle slag. Og igjen blir jeg slått av hvordan alt ligner på hverandre. Dette kjøkkenutstyret kunne like godt vært fotografert i et herregårdskjøkken mange andre steder i Europa.

Det spesielle var at selv inventaret på kjøkkenet så nytt ut, – som om det nylig hadde vært brukt. Det har det ikke, men etter fotografier å dømme, er det ikke lenge siden det bodde folk i dette huset. Jeg skulle gjerne tatt med meg noen av krukkene og muggene hjem og brukt dem i mitt eget kjøkken.

Rett utenfor kjøkkenet var det en liten innelukket hage. Den nærmest hang i fjellveggen utenfor kjøkken og spisestue. Utsikten derfra og ned i dalen med et stort vann var formidabel. Jeg la merke til en fiffig detalj. Fra kjøkkenet var det et vindu inn til spisestuen. Jeg regner med at den ble brukt som serveringsluke.

Museet var 35 år i år. Om det er 35 år siden familien flyttet ut, vet jeg ikke, men mye kunne tyde på det. Mye av inventaret var gemmelt, men ikke så gammel som man skulle tro, og noen av møblene var av det slaget vi fortsatt kan finne bortgjemt på loft og låve.

Vi har vært på to flotte museer i dag, og begge stedene møtte vi det samme problemet: Alt er spanskspråklig. Rundt oss summet det av språk fra hele Europa, men alle skilt og anvisninger var på spansk. Ikke var det lett å få noen til å forklare på engelsk heller. Riktig nok er det vi som er gjester og burde lære oss språket, men det er altså ikke gjort i en håndvending. Det virker som om det kommer som en overraskelse på dem som jobber på museene at vi ikke forstår spansk. Jeg beklaget meg litt til en ansatt, – han snakket litt engelsk. Men han bare lo av meg: Hvordan skulle det gå an? Da måtte de jo ha plakater på både engelsk, fransk og tysk. Han ristet på hodet. Det hadde de slett ikke plass til. Jeg hadde ikke hjerte til å fortelle ham at det er sånn det gjøres mange andre steder i verden. Vi lurte for eksempel fælt på hva dette var for slags drakt. Den var kledd på en dukke som forestilte en ung, død pike. Er det en likdrakt? Neppe. Men hva har den vært brukt til? Den som ville vite det måtte kunne lese spansk.

Vi klatret oppover, og det var bratt og det var varmt, – veldig varmt. Men endelig var vi på høyde med det hvite klokketårnet vi hadde sett nede fra landsbyen. Det var ikke mulig å komme inn i det. En snirklete sti ledet fram til en bitte liten dør i muren, men døren var låst.

Vi skulle høyere. Det siste stykket var det laget moderne trapper, og det satte vi pris på. Helt på toppen var det en gravplass med graver både i bakken og murt inn i fjellet. Merkelig mange av dem var av nyere dato. Nå kom vi ikke høyrere. Vi sto bokstavelig talt på en bebygd spiss fjelltopp. På en inskripsjon sto det at man skulle ære Gud for alt dette. Jeg tror heller jeg sender en vennlig tanke til alle de menneskene som må ha slitt seg helseløse for å få alt dette på plass.

Heldigvis var det drikke å få kjøpt, og nå var det i hvert fall vel fortjent. Så ruslet vi ut porten og ned stien igjen. Jeg tror vi har blitt aklimatiserte allerede, for i dag har ikke varmen plaget oss nevneverdig, og det til tross for at vi virkelig har slitt skosålene. Bare vi får nok å drikke, så går det bra.

Man skulle tro at en sånn fjelltopp i Spania var tørr og ugjestmild, men sånn var det ikke. Over alt vokste det trær av forskjellig slag, og nedenfor stien var det til og med anlagt en hage.

Den siste vi hilste på før vi kom ned, var denne sommerfuglen. Den er nok fast ansatt av turistsjefen i Guadalest, for den satt der da vi gikk oppover også. Folk sto i kø for å fotografere den, og den svinset og svanset og gjorde seg til som en annen diva.