M har vært litt pjusk i dag. Det begynte med magevondt hjemme hos mamma, og fortsatte med feber og magevondt hos oss. Men små unger svinger fort mellom frisk og syk, og det har hun gjort også. Det ene øyeblikket har hun lekt og ledd, det neste har feberen steget, og hun har vært slapp. Det har vært lite spising, og drikke hadde hun ikke lyst på. For hver gang feberen kom tilbake, var den litt høyere. Da hun i ettermiddag klaget over vondt i nakken hørte jeg tusen alarmklokker ringe. Jeg vet det antagelig er hovne kjertler, jeg vet at nakkestivhet som følge av meningitis ikke er bare vondt i nakken, – men likevel. Jeg har en vond erfaring. Da Thv og jeg i vår ungdom bodde i ei veiløs bygd i Finnmark, fikk Thv hjernehinnebetennelse av det hissige slaget, og det holdt på å gå riktig galt. Det kan jeg fortelle om en annen gang. Men det betyr at de alarmklokkene jeg hørte inne i mitt hode antagelig vekket naboen som sov etter nattevakt.
Jeg ringte legevakten og presenterte meg som trolig hysterisk reservemor, – men det har seg altså sånn at, – og det er vel ikke noe å bry seg om?
Det var noe å bry seg om. Vi skulle komme ned med en gang. Lørdag på legevakta er ikke akkurat my cup of tea, – men vi forlot middag med mormor og kusinen og dro ned. Heldigvis gikk det fort. Først skulle det tisses i en kopp, og det syntes M var stilig, – særlig da hun tisset på hånden min.
Så skulle det stikkes litt og dras ut litt blod. Ikke noe problem for tøffe damer. Hun rakte fram fingeren, og ingen tåre ble felt. Så måtte det ventes igjen. Vi benyttet ventetiden til å sende sms-er til mamma og snakke med henne på telefonen. Det er ikke lett å sitte et helt annet sted når gullungen er på sykehuset.
Jeg vet at legevakta har mye å gjøre, og de bombarderes av hysteriske foreldre. En sånn forelder vil jeg nødig være, men jeg har altså en historie å dra på, – ikke en, men flere. Da Henrik var noe under to år, hadde han en dag 38 i feber, dårlig allmenntilstand og problemer med å stå, – men ingen smerter. Det går bra, sa jeg til Thv. En panodil i stumpen, så er han så god som ny i morgen. Thv var uenig og dro til barnelegen borte i gata. En time senere ringte han hjem, lettere triumferende i stemmen. De var innlagt på sykehuset sporenstreks. Blindtarm! Den sprakk under operasjonen, og ungen måtte gjennom en hestekur med bakreriekillers etterpå. Hadde Thv hørt på meg, ville blindtarmen sprukket hjemme i panodilrus. Ikke lurt!
Så jeg har lært. Og nå var legen på legevakta enda et hakk mer forsiktig enn jeg har lært å være. Etter at han selv hadde undersøkt øyenstenen vår etter alle kunstens regler, sendte han henne til barneavdelingen. Hun hadde en infeksjon i kroppen, men han ville gjerne vite hvor.
Nå var M riktig dårlig. Feberen var oppe i 39.6 og hun måtte bæres. Så ble hun målt og veid, fikk en paracet – og så skulle det avgis mer blod. Et nytt stikk i fingeren. Ingen ting for tøffe damer som vet at de har kroppen full av blod, og som har lært at man ikke skal sippe for ingen ting. Det gikk helt flott. Den svenske barnesykepleiere stoppet opp i døren og så på M: Vet du, du är det sötaste barn jag nogonsinne sett. Ja, ja, – hun har sikkert sett mange barn der nede, men hun sprakk ikke akkurat noen nyhet for meg. Vi vet da vel at vi har verdens søteste lille jente. Og nå var hun veldig syk.
Men så kom tårene, – for det var ikke nok. De måtte ha blod til dyrking også, og det syntes M at så litt skummelt ut: En fremmed sykepleier, en stor vogn med masse glass og rør, flere ukjente mennesker i rommet, høy feber. Det måtte bli noen tårer, men ikke verre enn at prøvene ble tatt. Og nå hadde hun altså tre, flotte plasterlapper å bevise fram for C i morgen. Premie fikk hun også, klistremerke. Så var det verdt det!
Vi tok drosje hjem, og M var enig med meg i at dette hadde vært en spennende lørdagskveld. Ungen sovnet, og nå ringte akkurat legen fra barneavdelingen. Han ville at jeg skulle komme ned for å få antibiotika av ham, sånn at hun kan komme i gang allerede i natt.
Så godt man blir tatt hånd om.
Så grundige de er.
Så betryggende det føles.
Livet leker 