Høstferie

Som den faste bloggjest har lagt merke til: Det ble ingen Warszawatur på oss. Vi mistet rett og slett lysten på å reise så langt, og så avbestilte vi.

Jeg kan ikke akkurat si at jeg hadde behov for ferie nå. Det er tross alt bare seks uker siden sommerferien var over. På den annen side har det vært mye å gjøre på jobben, – og selv om jeg er ajour der, – er det mer enn man kan si om situasjonen her hjemme.

Lista mi over gjøreting er som vanlig megalang, men den inneholder vel så mye hygge som arbeid. Jeg farer rundt som den berømmelige hvite tornado, og jeg elsker det. Nå har jeg jo all verdens tid, og det er deilig å dele dagen opp i små bolker, – litt arbeid, litt kos, litt arbeid, litt kos. I helga var vi på hytta og stengte vann og bar inn havemøbler. Gårsdagen var for det meste viet skolejobbing. De nasjonale ble rettet, og jeg fikk unna litt av hvert annet. Så ble det skiftet på sengene til ungene, smått barnetøy ble pakket bort og jammen fikk jeg ikke kjøpt meg ny mobiltelefon også. Den gamle var kaputt.

Og sånn har jeg tenkt å fortsette. Det skal ryddes i hagen, forberedes undervisning, strykes klær og vaskes gulv, – og så må selvfølgelig dobbeltvinduene settes inn. Det er vinter snart, må vite. Men aller mest skal jeg strikke, blogge, lese, se TV og nyte at det er ferie. Disse ukesferiene tiltaler meg mye mer enn den superlange sommerferien.

I morgen skal vi besøke både ungene og IKEA, og på fredag morgen drar vi til Köbenhavn. Det gleder jeg meg til. Denne gangen håper vi at Bymuseet er åpent, – og så skal vi rusle rundt i byen, se på folk, drikke vin og ha det aldeles utmerket.

Lørdag ettermiddag er det dansk bloggtreff, – og jeg har en skremmende følelse at jeg har kommet i skade for å melde meg på dette evenementet. Sannheten er at jeg har veldig lyst til å hilse på bloggmenneskene mine. Samtidig er jeg litt redd for det, og jeg er faktisk litt usikker på om jeg vil. Jeg er redd for at det skal ødelegge stemningen for meg. Jeg har jo dannet meg mitt eget bilde av folka bak de ulike bloggene. Det bildet er grunnlagt på tekstene de skriver på nettet. Det er slett ikke sikkert det virkelige bildet er i overensstemmelse med virkeligheten. Skepsisen min handler om at jeg ikke har lyst til å få ødelagt mitt bilde av Bloggland og dets innbyggere. Jeg trives veldig godt med den illusjonen jeg har skapt meg. Når man har lest en riktig god bok, kan det være ganske ødeleggende å se filmen 🙂 – og her er det ikke en film, men Real Life det dreier seg om.

Jeg må tydeligvis ikke reise til Warszawa for å få en spennende høstferie.

Effektiv handel

C har kommet i skade for å miste mobiltelefonen min i gulvet et par ganger, og nå var det ene hengselet helt ødelagt. Telefonen var ustabil, og det var på tide å kjøpe ny. Vi kjørte til ElKjøp.

Dette er noe av det verste jeg vet. De unge mennene, for de er alltid menn, som skal selge elektronikk er ofte overivrige. Jeg skulle bare ha en helt plain mobiltelefon, men gikk det som det pleier, ville jeg måtte kjempe mot en høyt gira selger som forøkte å prakke på meg en superlekker mobiltelefon med innebygd barskap og oppvaskmaskin, med satelittelefon og isdispenser – til den nette sum av kroner 10 000.

Jeg gikk bort til den første unge mannen jeg så. Her var det like godt å hoppe i det.

Han: Hva kan jeg hjelpe deg med?

Jeg: Jeg skal ha ny mobiltelefon; aller helst Nokia, helst klapptelefon, den skal være liten og ha store tall. Prisen skal være så lav som mulig, – aller helst gratis!

Han: Her har du tre modeller som har det du ønsker deg. De koster alle under 1000 kroner.

Jeg: Jeg tar den bronsefargede.

Han: Velbekomme. Skal du ha forsikring?

Jeg: Hva koster den?

Han: 400 kr for et halvt år.

Jeg: Det er vel litt tåpelig å betale 800 kroner året for å forsikre en telefon til 900 kr?

Han: Det har du helt rett i, – jeg måtte bare spørre. Takk for handelen.

Hele seansen tok fem minutter.

Tenk at det er mulig.

Leseprøver

Torsdag hadde alle åttendeklassene våre nasjonale leseprøver, og i dag har jeg rettet dem. Vel, – egentlig har jeg ikke rettet prøvene denne gangen, – det handler mer om å taste inn elevenes svaralternativer, og så regner Utdanningsdirektoratets program ut poengsummene. Mens jeg satt der og punchet tallene, slo det meg at dette ikke var særlig lurt. Kanskje gikk det litt raskere enn om jeg selv skulle rettet hver enkelt prøve, – kanskje. Ulempen er at jeg ikke ser hva ungene har svart, og hva som er rett og galt hos den enkelte. Jeg ser heller ikke hvilke feiltyper de har. Hvis jeg skal kunne snakke med hver enkelt elev om resultatene deres, må jeg jo vite hva de har gjort. Det betyr at jeg må gå gjennom de fleste en gang til senere.

Det er en stor og omfattende prøve ungene har vært gjennom. Den består av flere ulike tekster, noen skjønnlitterære og noen faglitterære.

¤ Et utdrag fra en roman
¤ En avisartikkel og en tidslinje
¤ En nettchat
¤ En artikkel
¤ Et utrdrag fra en fortelling fra fiskerimiljø
¤ To tabeller over fredsprisvinnere
¤ To humorsistiske tekster om snørr

Elevene skal lese tekstene og så svare på spørsmål. Noen av oppgavene er av flervalgstypen. Der skal de altså velge mellom fire ulike svaralternativer. Mange av valgene er ganske finurlig satt opp, og man skal ha tunga rett i munnen når man svarer. Så er det spørsmål som krever at man finner informasjon i teksten, både prosatekster, oppskrifter og tabeller. De vanskeligste oppgavene er kanskje de som krever at elevene kan skille mellom form og innhold:

Vi kan snakke om hva som står i et innlegg (innholdet).

Vi kan snakke om måten som innlegget er skrevet på (form eller stil).

Se på innleggene til Ove og Paula. Hvem av de to synes du har skrevet det beste innlegget, uavhengig av hvem du er mest enig med?

Sett en ring rundt Ove eller Paula og forklar svaret ditt ved å vise til måten som Ove eller Paula har skrevet på.

Her må elevene kunne argumentere med at den ene er mer saklig enn den andre osv. Det krever høy språklig kompetanse, – men det må man ha når man er tretten år i 2008.

I veiledningen til lærerne ser vi at det er ganske strenge krav til rett svar. Flere steder får man ikke poeng i det hele tatt om man ikke har med flere komponenter. Snørr inneholder for eksempel fire komponenter, – svarer man tre får man 0 poeng. I 2005 fikk Mohamed ElBaradei og IAEA Nobels fredspris. Hvis elevene svarte bare Mohamed ElBaradei fikk de også 0 poeng.

Elevene fikk 90 minutter på å komme gjennom et hefte på 26 sider, – 10 av dem med tekst. Jeg har brukt mellom 5 og 6 timer på å rette og bearbeide prøvene i dag.

Og så til det interessante: Hvordan gikk det?

Det er ikke noe enkelt svar på det, rett og slett fordi resultatene varierer voldsomt. Maks poengsum var 48, gjennomsnittspoengsummen i klassen var 26. Den høyeste scoren var 47, den laveste 4 poeng, og resten av klassen fordeler seg jevnt mellom disse to ytterpunktene. Jeg ser at jentene har noe høyere score enn guttene.

Det som undrer meg mest er resultatene til enkeltelever. Vi har mange minoritetsspråklige elever i vår klasse, og at noen av dem scorer lavt er ingen merkverdighet. Merkeligere er det kanskje at et par av dem scorer meget godt. Men det aller rareste er at flere av dem som scorer relativt dårlig, godt under gjennomsnittet, er meget skoleflinke elever. Dette er en relativt ny klasse for meg, men jeg tror jeg har ganske god oversikt over ungene nå. Flere av elevene som ligger langt nede på skalaen på denne leseprøven har utmerket seg i klassen ved å være veldig verbale både muntlig og skriftlig , – de får også gode resultater når de blir testet i de ulike fagene.

Hva kan det komme av?

Det har blitt hevdet at norske elever ofte gir litt blaffen i denne typen tester. De har ikke forberedt seg i noe fagstoff, og de får ikke karakterer på resultatet. Så tenker de at det ikke er så farlig. De har generelt lite respekt for prøver som sådan, – men stor respekt for resultater. Jeg vet ikke om det er det som er tilfellet her, men jeg får en følelse av det. Det betyr at jeg er overbevist om at mange av de elevene som jeg oppfatter som underytere ville scoret betydelig høyere om de hadde valgt å sette inn støtet. Det vil si at de måtte ha lest tekstene grundigere og foholdt seg mer analytisk og kritisk til spørsmålsstillingene.

Nå har Udir fått sitt prøveresultat og kan sammenligne elevene våre med elever ellers i landet, med elever på andre alderstrinn, med elever i framtida, men elever i andre land osv osv.

Men hva skal vi bruke det til?

Jeg synes resultatet er alt for dårlig. Hvis denne prøven viser et maksimum av hva mine elever kan prestere, er det alt, alt for dårlig. Er prøven representativ for leseferdighetene deres, betyr det at de vil ha problemer med å trekke ut relevant informasjon fra læreboktekstene, de vil ofte ikke være ikke i stand til å se den underliggende meningen i en tekst, de vil ikke kunne lese tabeller, de vil ikke kunne trekke trekke egne slutninger på grunnlag av en tekst, de vil ikke kunne redgjøre for forskjellen mellom form og innhold – og mye mer.

Så må vi øve så vi blir bedre!

Jeg har bestemt meg for å skrive et brev til foreldrene der jeg forteller om prøven. Jeg forteller også at elevene har som ukelekse å gå grundig gjennom prøven en gang til. Målet må være å gi dem en aha – opplevelse. Hvis de har prestert dårligere enn nødvendig, vil de muligens se sine egne feil hvis de går grundig gjennom hele prøven en gang til. Hvis foreldrene har mulighet til å gjøre denne jobben sammen med ungene sine, vil det være til god hjelp for dem. Jeg kan gjennomgå prøven for hele klassen samlet. Foreldrene har mulighet til å sette seg ned i ro og mak med sin unge. Så kan de forklare hvordan man leser av en tabell, hva som er forskjellen på form og innhold osv.

I en konvolutt legger jeg:

¤ dette brevet
¤ elevens prøvehefte
¤ statistikk over denne elevens og resten av klassens (anonyme) resultater
¤ Udirs veiledning til retting av prøven

En uke senere gir jeg elevene en ny, tilsvarende prøve. Kanskje bør jeg sette karakter på denne nye prøven, så får vi gleden av den motivasjonsfaktoren også. Etterpå kan vi se hvor mange av elevene som har hatt en prosentvis forbedring i forhold til toppscore.

I´ll be back!

Halleluja!

Sitter her og regner, – og så tror jeg at baren åpner snart 🙂

Denne tekstmeldingen fikk vi fra Henrik i går, og den gjorde meg så urimelig glad. Som så mange andre på hans alder, har Henrik ikke helt visst hva han skulle bli når han ble stor. Det vet han vel strengt tatt ikke ennå heller, men nå studerer han så det spruter.

Da han var seksten begynte han på hotell-og næringsmiddelfag fordi han ikke kom inn på media. Deretter ble det allmennfaglig påbygging med ekstra realfag, så Sonans i Trondhjem for å få mer realfag. Han har alltid vært flink på skolen, men han har liksom aldri vært i fyr og flamme over skolelivet sitt, og det har gjort meg litt trist. Vi andre i familien har hatt lett for å tenne på de fagene vi jobber med, og jeg har vært lei meg for at Henrik ikke har hatt den gleden. Når man selv vet hvilken lykke det er å synke ned i et fag, vil man så gjerne at ungene skal få oppleve det samme.

Nå studerer han informatikk på universitetet i Oslo, – og endelig: Han står i lys lue og brenner av iver. Thv får stadig telefoner der han forteller om vanskelig matematikk og javaprogrammering av roboter. Dette er moro. Det er et langvarig studium han har gitt seg i kast med, og selv om jeg er overlykkelig over at han trives så godt, slapper jeg likevel ikke helt av ennå. Det er mange skjær i sjøen. Tenk om han brenner, – men som en fyrstikk. Tenk om det ikke varer.

Det viktigste er at studiet fenger, – nest viktigst er det at det sosiale er på plass. For å orke å stå løpet ut må det være en balanse mellom hardt arbeid og et godt sosialt liv. Denne helga er han på seminar på Utøya – matteseminar. Alle som har vært på seminar vet at det dreier seg om nettopp en kombinasjon av faglig påfyll og sosialisering.

Det var derfor jeg ble så overlykkelig over den meldingen vi fikk i går:

Sitter her og regner, – og så tror jeg at baren åpner snart 🙂

Nå i morges tikket det inn en ny melding:

Sitter på forelesning!

Halleluja!

To lekne valper

Jeg skulle ønske jeg var et kull med valper, sa min svigerfar en gang. Så kunne jeg leke med hverandre. Det ønsket har C og M tydeligvis fått oppfylt. De hopper og spretter over alt, og noen ganger er det full jobb å passe på dem. De spruter av energi, og ingen ting kan stoppe dem.

Thv hadde bestemt seg for å male litt i formiddag (Ja, – det er fortsatt litt igjen på den fordømte veggen!). Jeg måtte handle litt: Kål til middag i morgen, litt annen mat, strikkegarn til votter, underbukser til meg, nye dongeribukser til C sånn at M kan arve hans – de vokser som ugress om våren disse to. Så vi la i vei til byen vi tre.

Først gikk det veldig greit. Vi fikk kjøpt garn og mat. Så var det dongeribuksene. H & M hadde akkurat det jeg ville ha: Helt vanlige dongeribukser uten noe jål og dill. Men de hadde mye mer også, – ting jeg ikke så, men som fikk C og M til å tro det var julaften snart. Det var glitter og stas, spenner og sløyfer, smykker og vesker. De fikk en liten ting hver, – og så gikk vi videre. Jeg fikk mine underbukser og vi kunne sett kursen hjemover.

Det var lettere sagt enn gjort. Jeg hadde to tunge poser å bære, og de to valpene hoppet og spratt både hit og dit. De var ikke lette å kontrollere. Jeg fant ut at Gågata var den beste veien hjem. Der blir de i hvert fall ikke påkjørt. Men posene var tunge, og vi var jo ute for å hygge oss. Jeg foreslo Milkshake. Egentlig ville jeg helst sette meg her inne, – for det er mitt favorittsted for tiden. Hadde jeg visst at det allerede satt ei der inne som ville drikke kaffe med meg, så hadde jeg nok latt milkshaken forbli u-shaket i dag, men det visste jeg ikke, – så vi gikk videre.

På Verdensspeilet har de nemlig milkshake – og honningte. Slev om det var fullt av folk der inne og i overkant varmt, var det godt med en pust i bakken.

Selv om jeg bare kjøpte en milkshake og delte den på to, var det mer enn de to små klarte å fortære. De har alltid sultne øyne, men små mager, og så blir halvparten stående igjen. Men honningteen min smakte nydelig, og jeg klarte å drikke opp alt sammen.

I Kirkeparken var det mye å bli distrahert av. Da jeg var liten, fikk vi alltid høre at vi ikke måtte ri på skulpturene. De kunne visstnok gå i stykker. Vi gjorde det likevel, selvfølgelig. Det gjør unger nå også. Bare den lille stunden vi var der, var det fem unger som klatret opp. Det er førti år siden jeg var liten, og det beviser vel at skulpturene tåler en støyt.

M var i klatrehumør i dag. Hun var oppå alt det gikk an å klatre på. Opp og ned, fram og tilbake. Her svinger hun seg i Globen som ble satt opp i forbindelse med 2000-årsmarkeringen.

C hadde viktigere ting fore. Han har begynt på skolen, men kan ennå ikke knyte skolissene sine. Husker du hvor vanskelig det var? Han lot leking være leking, og satte seg ned med tunga i munnviken. Det gikk bedre etter hvert.

Da vi kom hjem fra byen, syntes jeg at det hadde vært nok aktiviteter for en stund. Det syntes ikke C og M. De mente bestemt at det var tid for en sykkeltur til lekeplassen.

Så gjorde vi vel det da!

Slukt av et hus

Jeg skulle på jobben, det var det jeg skulle, – men jobben måtte vente en stund akkurat denne morgenen. Da jeg kjørte forbi det nye politihuset, så jeg en gul gravemaskin som var i ferd med å rive det gamle huset i Damstredet 7.

Det er ikke mange riktig gamle hus igjen i Fredrikstad. Jeg vokste opp der det nye sykehuset fortrengte alle de gamle patrisiervillaene på Cicignon, og ettersom de ble revet, sørget jeg over hvert enkelt av dem. Jeg har ikke helt tilgitt politikerne på 1970-tallet at de tillot all denne rivingen, og helt utilgivelig er det at de ikke sørget for i det minste å få fotodokumentert disse husene både innnvendig og utvendig.

Nå er det for sent.

Hvis ingen andre har vært meg i forkjøpet, er det også for sent for Damstredet 7. Huset ligger på det som i riktig gamle dager het Trulsevolden, og den har sin egen historie. I dag er det verken vått eller antydning til noen dam der gaten ligger, men Tobiasbekken som en gang rant her og som stadig var oversvømmet var trolig årsaken til navnet.

Jeg gjorde det jeg skulle på jobben denne tirsdagen, men hodet mitt var fyllt av Damstredet 7. Da jeg kom hjem rotet jeg gjennom alt jeg hadde av lokalhistoriebøker, og det er ganske mye. Ingen ting fant jeg. Så ringte jeg Svenn Poppe. Han har skrevet artikler om store deler av Fredrikstads gater, også om Damstredet, skulle det vise seg. Deretter slo jeg nummeret til lokalhistoriker Svein Skahjem, og han husket også at han hadde skrevet om Damstredet. Etter middag dro jeg på biblioteket og den flotte lokalhistoriske avdelingen vår. Men det hjalp lite. Riktig nok fant jeg både Poppes og Skahjems artikler, men de handlet om gaten og det området den ligger i. Lite eller ingen ting ble sagt om nummer 7. Kommunens eiendomsavdeling ble neste stopp, men det måtte vente til onsdag.

Det er vemodig å se sånne hus bli revet. Av en eller annen grunn var ikke dette huset tømt, og det var rørende å se rommene åpenbare seg ettersom gravemaskingrabben rev vegg etter vegg. Med ytterveggen borte, så det ut som et dukkehus. Hver gang grabben grep fatt i en vegg, kunne man se hele taket riste.

På badet sto dusjkabinettet inntil veggen, og over vasken sto fortsatt munnskyllevannet og tannbørsten på hylla. Bildet er dårlig, men det støvet altså noe forferdelig. Jeg hadde mest av alt lyst til å skrike til gravemaskinføreren at han skulle stoppe, men det kunne jeg jo ikke.

Da han tok en pause, fikk jeg endelig snakket litt med gravemaskinføreren. Han hadde vært inne i bygget før han startet rivingen, og han kunne fortelle at det var et praktfullt hus med flotte utskjæringer og nydelige bygningsdetaljer. Noen av dem kunne jeg se fra der jeg sto. Hadde jeg kommet en time tidligere, hadde jeg kanskje fått anledning til å gå inn før han startet gravemaskinene. Sånn gikk det ikke. Etter hvert kom hallen til syne, og i den en fantastisk trapp med galleri i andre etasje.

Da jeg var liten drømte jeg alltid om å bo i et hus med sånt galleri som dette. Det er noe flott og storslagent over det. Dessuten hadde en av mine beste venninner det i sitt barndomshjem, og det bidro nok til at jeg syntes det var så flott. Det er noe med kontrastene mellom det mørke rekkverket og de hvite balustradene. Herskapelig, rett og slett.

Ettersom veggen ble skrellet bort, kom tømmerveggene til syne. Huset hadde en kjerne av tømmervegger, men bare i første etasje. Det var det som tente meg mest. Dette må ha vært et gammelt hus, eldre enn det kunne se ut fra utsiden. Dette måtte jeg finne ut av.

På formiddagen onsdag ringte jeg kommunens sørvistorg. Visst kunne jeg få vite husets historikk. De skulle finne fram alt som fantes om Damstredet 7, og så kunne jeg bare komme ned for å studere dem. Jeg var ikke tung å be, – ti over to var jeg der!

Mappa var stor, og noe av det første jeg fant var en bunke papirer som fortalte om prosessen rundt rivningen. Ingen skal si at kommunen har forhastet seg. Huset ble kjøpt for rivning allerede i 1971, og først denne uka ble det altså revet. En av naboene hadde en innsigelse. Den gamle damen som bor i nummer 5, det huset som har felles gavlvegg med nummer 7, er redd for hva rivingen vil avsløre. Hun har verken midler eller mulighet til å reparere veggen om det skulle vise seg nødvendig. Kommunen må derfor stå for eventuell rehabilietering av denne veggen.

I mappa fant jeg målebrev, skjøter, søknader om å omgjøre huset, og selvfølgelig en plantegning av huset omtrent som det var da det ble revet.

Selv om bunken var stor, var det meste uinteressant. Det var målebrev, søknader om endringer av huset osv. Det viktige for meg var den eldste historien. Jeg hadde håpet å finne en tegning av det opprinnelige huset. Det fant jeg ikke. I stedet fant jeg noe som var nesten like bra, og mye mer spennende: Den aller første grunnboka til huset. Den var liten og puslete, først håndskrevet og senere full av stempler og underskrifter ettersom tomteleier hadde betalt sin grunnleie.

Det er mulig jeg er sprø, men jeg frøs på ryggen da jeg åpnet boka og begynte å lese. Her står det hvem som fikk leie tomten den gangen det aller første huset ble satt opp. Det var i 1867, og det er så vidt jeg husker omtrent da det ble foretatt en byutvidelse. I grunnboka nevnes også den nye gade, – og det passer jo bra. Tomteeieren er Jacob Apenes på Nygaard. Apenes er et kjent Fredrikstadnavn. Han levde fra 1796 til 1886. Opprinnelig var Apenes snekkermester, men han fikk senere viktige verv i byen. I 1826 kjøpte han Nygård på auksjon, og han bodde der i 45 år fra 1827. For de uinvidde: Nygård er altså den gården som lå her hvor vestsiden av Fredrikstad sentrum ligger nå, og fremdeles heter hovedgaten vår Nygårdsgaten. Byen ble opprinnelig bygget på østsiden av elven, og fra 1567 vokste den stadig. Det er denne delen av byen vi nå kaller Gamlebyen. På vestsiden gikk Kongeveien fra fergestedet mot hovedstaden. Området var preget av beitemarker og åkre, og gården som eide markene het altså Nygård. Det fantes også et Ny-Nygård og andre gårder, men det skal få ligge i denne posten. Gården het Nygård i hvert fall fra 1500-tallet, den var adelig setegård til 1704 og, og … Nei, – nå må jeg stoppe. Denne posten skal ikke handle om Nygård! Etter hvert flyttet en del borgere ut av vollene og over til vestsiden. Denne delen av byen ble ganske snart kalt Forstaden. Da sagbruksprivilegiene ble opphevet 1. januar 1860 skjedde det en revolusjon i Fredrikstad. Sagbrukene spratt opp langs hele elva, og femten år senere, i 1875, var det 16 sagbruk i Fredrikstad, men da hadde det allerede gått åtte år siden Anders Bergstrøm kjøpte tomta. Apenes eide gården Nygård akkurat i den tiden Fredrikstad ble Fredrikstad slik vi kjenner byen, og det var derfor ham som litt etter litt avga grunn og tomter så byen skulle få vokseplass. Fortsatt er det mange stedsnavn i Fredrikstad som har både Apenes og Nygård i seg. Damstredet fikk ikke navnet sitt før i 1877, så dette navnet er ikke med i grunnboka.

Vi leser:

Grund og Kviteringsbog

Jacob Apenes eier af hovedgaarden Nygaard erkjender herved at have bortleiet til arbeider Anders Bergstrøm en tomt på Trulsevolden fra den øvre ende af den nye gade og op til gjerdet ved kirkegaarden 27 alen langs gadelinien fra Andreas M Andersen …?

Denne tomt bevilges førnevnte Anders Bergstrøm og efterkommende af det huus han erpaa lader opføre til at bebygge og benytte som de forgodt befinder. I afgift af dene tomt skal han og efterkommende eiere af huset betale 5 (fem) Specier Daler til hvert …..? (29de september) første gang til Mickeli 1868. Huset maa ikke nedrives eller bortflyttes uden overenskomst med grundeieren, men forblive til Pandt mod 1ste Prioritet for al resterende afgift …?

Denne Grundbogs Thinlysning bekostes af Husets eier saaledes at være …? bekreftes ved vores underskrifter …? denne Grundbog som …?Nygaard hvori alt forandstående …? udført…?

Nygaard hovedgaard den 13de ? 1867

J Apenes Anders Bergstrøm

Tenk at dette er den originale boka de en gang skrev i? Fingeravtrykkene deres finnes antagelig på den ennå. Jeg ser for meg at de sitter foran peisen på Nygaard, mens de høytidelig skriver ned det som skal stå i avtalen.

Og så begynner innbetalingene:

Grundleien til Mickeli 1867 betalt med 5 spd.

Jeg beklager at jeg ikke er særlig god til å lese den gamle håndskriften Hvis noen vil hjelpe meg med det jeg ikke forsto, er de hjertelig velkomne til det.

Jeg aner ikke hvem arbeider Anders Bergstrøm var, og heller ikke hva slags hus han bygde på tomta i 1867, men jeg har altså lest at det startet med et lavt, enetasjes hus. Etter tømmeret i veggen å dømme, var det et tømmerhus. Hvor lenge Bergstrøm bodde der, vet jeg heller ikke. I grunnboka er det nemlig bare mottaker av grunnleien som har signert, først Apenes og siden advokat Thorne. Jeg vet derfor ikke om det var Anders Bergstrøm som søkte om å sette opp et uthus i 1891. Både i 1908 og i 1910 ble det søkt om forandringer, men hvilke forandringer det var, står det ikke noe om.

Det jeg kan se er at eieren i 1915 var kjøpmann E A Herrebrøden. Da han kjøpte huset, ble tomta målt opp på nytt 2. juli dette året. Naboen, trolig i nummer 5, var lærhandler H Gullichsen. I 1926 ble huset ombygget, og jeg regner med det var da huset fikk den formen det hadde da det ble revet. Antagelig ble det nye huset bygd på deler av det gamle tømmerhuset. Det var vanlig å bevare det som var i god stand, og den tømmerveggen som kom til syne da huset ble revet kan tyde på det.

I 1938 solgte Herrebrøden huset til en Severin Johnsen. Han fikk satt opp pipe i uthuset i 1949, og huset ble også forandret noe i 1951. Senere blir det litt uklart. Vi ser at det i 1966 igjen ble foretatt en utbygging, men heller ikke denne gangen står det hva denne utbyggingen besto i. Da huset ble solgt til kommunen i 1971 var eierne Ole Olsen, Karen Johansen og Elise Knudsen. De fikk 40 000 kroner for huset. På papirer mellom 1949 og 1951 står både Elise Knudsen og Ole Olsen som eiere. Disse var trolig arvinger etter en Eline Emilie Olsen, og det er ikke sikkert de alle bodde der.

Og nå er Damstredet 7 historie. Da jeg kom fra jobben på fredag, var mesteparten av jobben gjort. Huset var nærmes flatt.

Et par timer senere ble restene skuffet opp i store kontainere, kjelleren ble fylt igjen – og så er det altså ikke mer.

Veldig snart har byen fått enda en parkeringsplass på bekostning av et stykke byhistorie. Kommunen kommer sikkert til å lage en ny vegg på Damstredet 5, – men det spørs hvor lenge det huset får stå. Huset ser ganske moderne ut, – men se hva som kom fram da veggen ble revet: Enda en tømmervegg.

Nå står tømmerveggen avkledd og flott, og jeg begynner selvfølgelig å lure: Kanskje har dette huset også noen hemmeligheter. Jeg tror jeg må ta en telefon til kommunen. Mappa til Damstredet 5 må finnes fram!

Jeg hadde spart mye tid om jeg hadde kjørt en annen vei på jobben tirsdag morgen. Da hadde jeg aldri oppdaget noe av dette, men jeg hadde kanskje fått vasket badet og klippet plenen.

Skrivekløe

At jeg gidder! Det hender andre spør meg: At du gidder å blogge. Og da forsøker jeg alltid forklare hva bloggingen gjør for meg. Men innimellom må jeg spørre meg selv også: At jeg gidder! Her sitter jeg nesten hver dag og skriver små og store bloggartikler som sendes ut i det store intet. Hver dag er det mellom 3 og 400 mennesker innom bloggen min, men skal jeg stole på kommentarene, er det bare et bitte lite mindretall som finner det særlig interessant. Man skulle tro den manglende dialogen og toveiskommunikasjonen skulle ta piffen helt fra meg. Det gjør den ikke, – bare nesten!

Likevel fortsetter jeg. De siste dagene har jeg vært fullstendig hekta på et gammelt hus. Jeg har fotografert, vært på biblioteket, ringt lokalhistorikere, besøkt kommunens arkiv, – alt fordi jeg tente på et gammelt hus (:_)). Riktig nok har ikke det noe med bloggingen å gjøre sånn direkte, for jeg ville jobbet med dette huset uansett for min egen del. Men nå som jeg har fått blogg, så vil jeg jo skrive om det også, og det tar masse tid. Hvem andre enn jeg er interessert i et jævla, gammelt, nedrevet hus?

Hvorfor gjør jeg det? Jeg vet faktisk ikke. Riktig nok har jeg skrivekløe, et enormt kommunikasjonsbehov, og jeg får en merkelig form for indre tilfredsstillelse når jeg skriver. Det gjelder både når jeg skriver om et eller annet fagområde, og når jeg skriver noe personlig. Selve skriveprosessen frigjør noe i meg og gjør meg lykkelig.

Det er merkelig, og jeg forstår det ikke. Egentlig burde jeg vaske badet. Det ser ikke ut! Men så prioriterer jeg heller å skrive tekster som blåser av sted i verdensveven, fester seg et og annet sted og blir borte.

Finnes det noen bok om skrivingens psykologi?

Den skulle jeg gjerne lese.

Septembersommer

Selv om det var onsdag, selv om vi hadde vært på jobben, selv om det var ettermiddag, selv om vi var slitne – når sola skinner og det er sommer i september, – da må vi ut på tur. C og M lot seg ikke be to ganger da vi spurte om vi skulle dra på Isegran på skattejakt. Nå vet de hva det dreier seg om, og de er ivrige på å holde gps-en og se hvor vi skal gå. Det spørs om moderne unger kommer til å lære seg å bruke kart og kompass, – men så lærte heller aldri vi å navigere etter stjernene. Hver tid sine hjelpemidler.

Skatten var lett å finne, og så kunne vi bruke resten av tiden på selve øya. Isegran er et sted spekket med historie, og når Gamlebyen fra 1867 i bakgrunnen oppleves som moderne mot Alv Erlingssønns borg fra 1200-tallet, – da blir historiens sus rett og slett overdøvende.

Isegran er en del av et festningsverk, og for C og M er det aller mest spennende å gå inn i de trange gangene i vollen. Det er bekmørkt der inne, og edderkopper store som hus. Spøkelser skal også være sett, – men her finnes ingen pyser. Det var bare på moro at de kom så fort ut igjen som om de var skutt avsted av en kanon.

Husene på øya ligger der de alltid har ligget, og det er fint å se at de er så godt vedlikeholdt. Da jeg var liten, sto de for fall. Senere har Universitetet overtatt en del av omsorgen, og stedet er nå arkeologisk forsøksstasjon. Da jeg var liten, kjente jeg en gammel mann som hadde vokst opp i det gule huset. Det må da har vært et drømmested for unger. Den gangen var elva ren og fin, og man kunne bade rett utenfor stuedøra.

Vi fikk med oss både renessansehagen, lysthuset og utedoen. Og selv om alt fra doen gikk rett i elva, er det nok ikke doene som har skylda for at elva er så forurenset som den er. Forurensingen er det industrien som sto for.

Isegran er Fredrikstads maritime senter, og det passer bra. Det var her Bjarne Aas legendariske båtbyggeri en gang lå, og der gikk pappaen min i lære da han var ung gutt. Nå er det full aktivitet av folk som restaurerer gamle båter. Det lukter av treverk, tjære og maling. Mmmmm!

Når man skal restaurere gamle båter, trenger man tømmer av solide dimensjoner. Mellom tjærekjeler, økser og høvler ligger det imponerende stykker av treverk. De skal etter hvert felles inn i båter som er under restaurering.

Det er utrolig mye vakkert å se når man rusler langs bryggene. På sånne gamle båter er hver eneste detalj verdt et studium: blanklakkert treverk, flotte tau og matter, lanterner – det meste er som smykker.

Når man rusler sånn på en gammel brygge, omgitt av historiske fartøy, – ja, så kan man lett glemme hvilken tid man lever i. Det er da Mr Shoppy kommer opp elva for full fart. Mr Shoppy er vår mest harry svenskebåt, og den får oss fort bort fra idyll og romantikk. Snakk om kontrast.

Vi kom jo ikke ombord i noen av båtene på Isegran, men vi ville vise C og M hvordan det ser ut ombord i en stor båt. For å få til det, måtte vi gå litt lenger bort på brygga. Der bor An, – og hun er en ekte sjørøverdronning. An bor i båten sin hele året. Spennende, syntes C og M, – og enda mer spennende da de fikk komme ombord og se på alt. Seilbåten har alt det et hus har, bare i mindre skala. Her er det fliselagt bad og dusj, flere soverom, dobbeltseng, stue og kjøkken, – alt man trenger for å leve et liv på bøljan blå.

Og ingen gressklipper.

Vi skulle bare ut på en liten ettermiddagstur, men det gikk fort et par timer. Isegran har nok å by på for et helt liv. Jeg har vært der med ujevne mellomrom siden jeg var på alder med C og M. Da vi var barn, syklet vi til Isegran for å leke, gå inn i de mørke vollene for å skremme hverandre med spøkelseshistorier (som var helt og aldeles sanne) og leke gjemsel. Senere var det et yndet sted å dra med han kjekke som du gjerne ville være alene med. Nå håper jeg at C og M har fått smaken på den historiske øya, sånn at de kommer tilbake på egen hånd.

Har du lyst på en tur, er du også hjertelig velkommen.

Voldsom tillit

Så har det skjedd igjen: En skoleelev i Finland har tatt med seg ti andre elever i døden. Det er skremmende, og for lærere og elever gir det litt ekstra å tenke på. Kan det skje hos oss? Hva gjør vi da?

Det er ikke stort vi kan gjøre hvis noen skyter på oss, – men jeg kommer til å tenke på det som skjedde i Beslan i 2004. Riktig nok var dette noe helt annet enn det som nå har skjedd i Finland, men noe skjedde, noe ble sagt som en følge av det som skjedde i Beslan, – noe jeg aldri har glemt.

Dagen etter at alt var over, var tiendeklassingene mine veldig opptatt av det som hadde skjedd, og mange hadde behov for å prate. Vi snakket om hva vi ville gjøre hvis vi kom ut for noe sånt, og jeg innrømmet at jeg ikke visste hvordan jeg ville oppføre meg. Jeg sa at jeg håpet jeg ville beskytte elevene mine, få dem i sikkerhet hvis mulig og oppføre meg sånn at jeg kunne leve med meg selv etterpå. Men jeg vet jo ikke. Tenk hvis jeg sprang og gjemte meg i et kott og lot elevene klare seg selv? Tanken er ikke til å holde ut.

Vet vi hvordan noen av oss ville oppføre seg, da? spurte jeg. Det ble stille. Så var det en elev som rakte opp hånden. Hun hadde noe å si. Vi vet hva Alban ville gjort, sa hun. Alban satt i den andre enden av klasserommet, og han skvatt da navnet hans ble nevnt. Jenta fortsatte: Han ville hjulpet så mange som mulig i sikkerhet, og han ville garantert reddet seg selv helt til sist.

De andre elevene nikket og var enige. Jeg også.

Så ringte det ut.

Utovertisser tar stor plass

Er det fordi dere har utovertiss at dere tror at dere er Guds gave til menneskeheten? Det var jeg som glefset spørsmålet i klasserommet her om dagen. Jeg var litt oppgitt over noen av guttene i klassen min.

Jeg vet jeg generaliserer, og det er mange, mange unntak. Likevel er det en klar tendens: Guttene på ungdomsskolen har få hemninger, og de tar veldig, veldig stor plass i klasserommet. Mitt lille utbrudd vrengte seg ut i slutten av en historietime. Jeg stilte en del spørsmål fra emnet vi jobber med, og flere av guttene tok fullstendig av. De var superivrige, ropte høyt mens de flagret med hendene i været – før de med høy, nærmest ropende stemme hylte ut feil svar. Det var tydelig at det ga dem en slags fellesskapsfølelse å oppføre seg på denne måten, og det plaget dem absolutt ikke at de fikk beskjed om at svarene var helt på jordet. Det viktige var å få eksponere seg. De jentene som ville svare rakte hånda forsiktig i været, og når jeg spurte dem, svarte de så lavt at jeg måtte be dem gjenta svaret. Bør jeg nevne at jentenes svar nesten alltid var korrekt? De rekker nemlig sjelden opp hånda før de er sikrte på at svaret er riktig, og jeg kan se at mange jenter synes det er ubehagelig å svare feil.

Jeg blir irritert, men mest av alt lei meg for at det fortsatt er så stor forskjell på kjønnene. Guttene er så fulle av seg selv, og mye mindre selvkritiske enn jentene. I utgangspunktet er det fint. Vi vil jo at ungdommene våre, både gutter og jenter, skal ta plass, våge å eksponere seg selv, ha selvtillit. Mange av guttene har alt dette. De smiler og ler, de smisker, flørter og skrur på sjarmen – og de tar ordet enten de får det eller ikke. Og selv om det er fint at de ikke er beskjedne, så får det være grenser. Litt ydmykhet hadde ikke skadet, og særlig ikke siden guttenes overeksponering av seg selv er med på å trykke de forsiktige jentene ned. Min jobb er å oppmuntre alle elevene til å kaste seg utpå i klasserommet, likevel må jeg også bruke tid på å parkere guttene, sånn at jentene slipper til. På mange måter blir det feil også. Når jeg demper guttene, tolker både gutter og jenter det dithen at de skal holde seg tilbake, – og det er jo slett ikke hva jeg mener. Jeg vil ha dem fram på gulvet alle sammen, uten at det går på bekostning av det ene eller det andre kjønnet.

Jentene jobber mer med skolearbeidet enn guttene, og de får i gjennomsnitt bedre karakterer. Men hva hjelper vel det? Fortsatt er det guttene som er sjefer, guttene som tjener mest, guttene som blir politikere.

Det er sjelden noen av elevene stiller spørsmålstegn ved kjønnsrollemønsteret. De sier i det hele tatt lite om denslags, mindre enn jeg husker at jenter gjorde da jeg var ung. Og når jeg tar opp likestillingsspørsmål, er det ofte jentene som synes at jeg overdriver. Dere tror det kanskje ikke, men dette er et sitat fra et brev skrevet av en tretten år gammel jente sist uke: I familien min er vi tre barn, to gutter og en jente. Det er fint å ha brødre, men det dumme med det er at det blir ekstra mye å gjøre for meg med rydding og oppvaskmaskinen og sånn.

Jeg gremmes!