Høyt hus, modig mann

Nå er det tid for veggen ut mot veien. Malingen blafrer i nattevinden så vi knapt kan sove. Panelet er fra 1927, og den gangen malte man med linoljemaling. Selv om materialene fortsatt er gode, er sånne vegger et mareritt. Malingen slipper for et godt ord, og det må males ofte.

Og så er det taket. Takstenene begynner å bli slitt (!), og derfor løsner de lettere når det blåser sterkt. I år må Thv opp på begge sider for å få lagt på plass sten som har blåst ned eller forskjøvet seg.

Det er høyt!

Jeg synes kanskje han skulle få noen andre og yngre til å gjøre jobben, men det vil han altså ikke. Ikke ennå. Han flytter på takstenene, og så klatrer han opp på lektene. Det går bra, men jeg orker nesten ikke se på ham. Tenk om en av lektene ryker! Tenk om han faller ned! Hvem skal klatre opp på taket da? Jeg tør ikke. Jeg blir kvalm bare av å se på.

I år måtte han helt opp på mønet. Selvfølgelig hadde en av stenene der oppe blåst ned. Og når han er der oppe, ser han stadig nye ting som må gjøres: stener som har flyttet seg, zink som har løsnet. Det er ingen tvil: Taket må legges om før vi blir gamle. Vi kan ikke holde på sånn som dette hver høst.

Når stenene først var flyttet bort, benyttet han også sjansen til å skrape sidene på hunden. Det trengtes. I morgen skal han male første strøk der oppe, tirsdag andre, – og så må hele veggen nedenfor skrapes ferdig og males. Den delen av jobben skal vi gjøre sammen.

Det er nesten pinlig å vise fram en sånn fæl vegg for hele Bloggland. Det betyr at jeg må komme tilbake senere med et bilde av resultatet når vi er ferdige.

Arbeidsdag

Det er søndag og arbeidsdag. Ikke full dag av typen åtte timer på jobb, – men likevel arbeidsdag. Da ungene flyttet hjemmefra hadde jeg en plan om å skjerme helgene. Når man har unger hjemme som vil ha middag, hjelp med lekser og hva det nå måtte være, så drar man hjem fra jobb i skikkelig tid. Nå har jeg ingen å ta hensyn til, og jeg kan i prinsippet jobbe så lenge jeg vil på hverdagene.

Men vilje og evne går ikke alltid hånd i hånd. Ofte orker jeg ikke. Når den vanlige arbeidsdagen er slutt, kjenner jeg at jeg må ha en pause. Jeg har mark i hodet etter timesvis i klasserommet, møter og forberedelser. Noen ganger setter jeg meg til med retting og tekstlesing og blir sittende til i sekstida før jeg går hjem. Noen ganger. Men som oftest er jeg kjørt og drar hjem. Etter middag og aviser er jeg fit for fight igjen, og da setter jeg meg gjerne til en time eller to. Det er greit.

Hvis jeg skal gjøre rett og skjel for lønna mi, skal jeg jobbe 44,407 (!) timer i uka. I gjennomsnitt. Men en lærers arbeidsår går i rykk og napp, og jeg er ikke helt sikker på hvor mye jeg jobber. For mange år siden skrev jeg ned alle timene jeg jobbet et år. Det var litt skremmende, for det ble alt for mange timer. I år gjør jeg det igjen, så får vi se.

Det er i prinsippet et valg når jeg jobber, og jeg har altså lett for å velge å gjøre søndag til en arbeidsdag. I dag handler det om planlegging av ukas norskundervisning, årsplanlegging i samfunnsfag og en gjennomgang av elevlistene. Lærerne på barnetrinnet fortalte oss litt om hver enkelt elev før vi hadde møtt dem. Nå har jeg blitt bittelitt kjent med ungene, og jeg vil se om jeg kjenner dem igjen ut fra det jeg fikk høre i vår.

Jeg hiver meg i det med en gang, så blir jeg ferdig og kan gå ut i sommersola.