Jeg vet det, – jeg er dødskjedelig, og sånn har det vel egentlig alltid vært. Kanskje jeg ble født gammel. Jeg liker hverdager bedre enn ferier, – og hjemmeliv bedre enn fest. Det betyr ikke at jeg ikke liker ferier og fester. Det betyr at hvis jeg må velge, så liker jeg ro og fred og rytme aller best. Nå har skolen begynt, og jeg har det riktig, riktig bra, – særlig i helgene. Men det er et skjær i sjøen, og jeg er litt i tvil om jeg skal skrive om det. Nå vil du virkelig forstå hvor sinnsykt kjedelig er jeg.
Altså: Tidligere i år bestilte vi oss en tur til Warszawa i høstferien. På det tidspunktet var vi underernærte på oppleveser, og en tur til Warszawa føltes helt riktig, særlig til den nette sum av 1500 kroner tur/retur for begge to. Helt riktig føltes det, men det var før vi hadde vært på årets sommerferie i Spania, – i august. I Spania hadde vi det aldeles fantastisk. Det var akkurat en sånn reise vi var underernærte på. Vi fikk næring til reiselysten i Spania, men nå er jeg mett. Det vi gjorde da vi handlet Polentur i juni, var som å handle mat når man er sulten. Man kjøper for mye.
Jeg har fortsatt lyst til å dra til Warszawa, men ikke nå. Det er for kort tid siden sist jeg pakket en koffert. At vi skal på fjellet hele helgen før Warszawa er planlagt har selvfølgelig også noe å si for min manglende entusiasme. Det blir rett og slett for mye for en treg person som meg selv. Turen er bestilt fra fredag før høstferien til onsdag. Litt lenge i en ukjent storby, spør du meg. Og særlig når lysten uteblir. Den samme helgen skulle vi egentlig hatt de to små. Jeg har lyst til det. Vi er invitert i barnebursdag hos Thvs bror, og det hadde vært hyggelig. Nå som vi har begynt å jobbe, og det så til de grader, trenger huset en kjærlig hånd. Jeg liker å være hjemme noen dager og få skikk på kåken i kombinasjon med lange morgener og sene kvelder. Dessuten har jeg alltid en del arbeid å få unna i en sånn ferieuke. Litt avveksling ville vi nok bevilget oss uansett, men da ville det passet meg bedre med et par dager i Köbenhavn. Det ender kanskje med at vi reiser likevel, men det er urettferidig mot Warszawa.
Hvor kjedelig kan man bli? Thv sier at han har det litt på samme måte som jeg, og at det er greit om vi blir hjemme. Det sier han helt sikkert bare for å gjøre det lettere for meg. Han ville aldri selv ha foreslått at vi ikke skal dra på en tur vi har kjøpt og betalt. Han har nok noen av de samme betenkelighetene som jeg, men han er mye flinkere enn meg til å koble ut. Når vi drar på tur, så glemmer han alt her hjemme, og så bare er han på tur og nyter det i fulle drag. At han gidder å være gift med en sånn festbrems som meg er et sant under.
Ungene har flyttet hjemmefra, og vi har råd til å reise litt mer enn vi har gjort. Vi har faktisk ikke vært så mange steder sammen, og nå skulle det skje. Dette har vi vært enige om og gledet oss til. Og orker ikke jeg å dra til Warszawa i fem dager i høstferien! Hva skal man gjøre med sånt?
Snart er vi gamle og syke og døde og kan ikke reise noe sted.
Da kan jeg angre, tenker jeg!
Livet leker 