Daily Archives: 09.08.08

Friske fossefall

Huset vårt ligger et lite stykke opp fra kysten, og vi kan jo velge hva vi vil bruke dagene til: Ligge på stranden, snuse rundt i fiskerbyene, eller kjøre opp i fjellene. I går valgte vi fjellene. Til tross for varmen er det veldig frodig her, grønt og lekkert, og det bedrives jordbruk over alt. Sånn har det tydligvis vært lenge, for flere steder ser vi rester etter gamle dyrkingsterasser i fjellskråningen. De er små og antagelig for ineffektive for dagens produksjon. Men produsere gjør de fortsatt. I det området vi var i går handlet det om fruktdyrking. Bøndene har tydeligvis et problem med fugler som stjeler av grøden, og for å holde dem ute har de lagt digre nett over åkre og fruktgårder. Gigantiske nett! Noen steder dekket de en hel åsside. Innimellom hørte vi tunge drønn som av kanoner. Det var visst skudd som skal skremme bort fuglene.

Målet for dagen var vannfallene i Algar. De ligger en kort kjøretur fra oss, men for en kjøretur. Vi sneglet oss oppover og sukket og aiet oss over hvor pent det er: Høye fjell, dype daler, lekre gårder, digre åkre – nydelig. Da vi kom til Algar forsto vi fort at vi ikke kom til å være alene. Det var mange som hadde tatt turen, for det meste turister. Vi fikk en skyggefull parkeringsplass og betalte våre 3 euro. Det var det verdt, og det er andre gang vi betaler for parkering her i Spania. Det meste vi har gjort har vært gratis, inkludert flere av museene.

Men nå var det vannfall som gjaldt. Vi gikk og vi gikk – oppover selvfølgelig. Langs alle veier og stier var det vannrenner med friskt rennende vann. Vannet i elven kommer fra bekker og elver høyere oppe i fjellet, men flere steder springer det også ut av fjellsprekker. Det var nesten bibelsk dette vannet som bare kom ut av fjellet.

Vi bestemte oss for å ta mosjonen først, mens vi var uthvilte og spreke. Det gikk bratt oppover, og heldigvis var det laget trapper flere steder. Stien var lagt langs elven, og den vekslet mellom å renne sakte, falle i små vannfall eller kaste seg ned fra høye skrenter. Og over alt kunne man bade. Da vi kom til enden av stien satte vi oss ned, drakk vann og hev oss uti. Det var deilig. Rent, kaldt, friskt vann. Det føltes iskaldt først, men jeg tror neppe det var under 20 grader.

Rundt vannet hang blomstrende trær og drysset rosa blomster ut i det klare vannet. På bunnen lå runde stener, og over alt kunne vi høre lyden av fosser. Man kunne følge elven videre oppover, men hvor langt valgte vi å ikke finnne ut. Når man er turist kan man ikke forvente å være alene, og sånn var det selvfølgelig ikke her heller. Men det er ganske fornøyelig å ligge sånn på en elvebredde å se på andre mennesker som leker og koser seg i vannet. På veien ned stoppet vi og badet flere steder, og jeg fikk skyllet håret mitt i en av fossene.

Da vi kom til bunne følte vi oss friske og avkjølte. Det er det ikke ofte man gjør på disse traktene. Og så begynte det jammen å regne også. Først noen drypp, og så fosset det ned resten av dagen. Til stor glede for alle som lever av jorda, ville jeg tro.

Vi har valgt å spise de fleste lunsjene ute her nede. Det passer godt når vi er ute på tur. Og denne gangen fikk vi paellaen vår.

Carrer Lillehammer

For noen år tilbake bodde en kollega av meg rett oppe i bakken her. I dag har vi sporet opp huset hennes. Hun og familien laget en parentes i livet sitt, og flyttet hit for å bo her ett år. Etterpå reiste de hjem og fotsatte der de slapp. Selv om jeg aldri har hatt lyst til å gjøre det samme selv, kan jeg likevel forstå det. Her i Alfas del Pi kryr det av nordmenn. Vi hører norsk hvor vi går. Butikkene har norske skilt, og til og med gatene har norske navn: Carrer Lillehammer, Avinguda Olav V de Noruega. Boligområdet der min kollega bodde heter til og med Scandinavia eller noe sånt, og der ligger den norske skolen.

Vi har hatt ei aldeles herlig ferieuke her nede, men for meg dette ferielandet Syden. Jeg kunne aldri flyttet hit. Til det er jeg alt for glad i det jeg har hjemme: klimaet, rutinene mine, hagen min, å kjenne bibliotekaren på biblioteket og å ha et langvarig forhold til naboene mine, kunne ha nærkontakt med familien. Lista er lang.

Sånn tenker jeg. Andre tenker tydeligvis annerledes. Det er nok like mange motiver for å flytte hit som det er nordmenn på Costa Blanca-kysten. Mange flytter hit pga klimaet. Det er ingen tvil om at reumatikere og andre med kroniske lidelser får et bedre liv her i varmen. Flere steder har vi sett treningssentere med norske navn og skilt. Jeg forstår godt at kronikere tar et sånt valg. Andre drar hit fordi de får en spennende jobb her, og så synes de ikke de har så mye å savne der hjemme. At det også er andre beveggrunner ser vi om kveldene. Det er billig alkohol i Spania. Er man stadig tørst, kan det være en deilig flukt å flytte hit: Billig børst og ingen fordømmende blikk fra familie og venner.

Vi blir nok boende hjemme i Fredrikstad. Men vi vil mer enn gjerne komme tilbake på ferie. Jeg tenker også at det måtte være deilig å bo her et par måneder om vinteren når vi blir pensjonister, kanskje – eller kanskje ikke. For bor vi i Spania får vi jo ikke vært med på å spille boule i Kirkeparken sammen med naboene våre, og så går vi glipp av de ville 70-årsfestene vi har planlagt, og …

Jeg lurer på om han som eier denne bilen er fra Fredrikstad. Hvis han ikke er det, har han jammen hatt flaks med bilnummeret.

The pool boy

Jeg har alltid forstått at det samler seg insekter, blader, rusk og rask i et basseng, og at det må renses. Men at man må støvsuge hele bunnen av bassenget hver dag, det visste jeg ikke. En dag var vi så mye på farta at vi glemte det. Dagen etter så det ut som en sandstrand på bunnen. Støv og sand virvles opp av vinden, havner i bassenget og legger seg godt til rette på bunnen. Når den er støvsuget, må vi gå over overflaten med en håv for å samle opp alt som flyter: insekter, blader og frø.

Så lærte vi det.

Godt jeg har en sånn kjekk pool boy.

Lukket og låst

Gamle dører har ofte mye å fortelle, men bare hvis du er interessert. Går du raskt forbi, ser de som regel helt alminnelige ut. Kanskje forstår du ikke en gang at døra er gammel. Den ser bare brun og kjedelig ut, sånn som denne her. Den ligger i Calle Mayor i Vila Joliosa i Spania, midt i en trang, gammel gate.

Går du nærmere inntil kan det hende du ser alderen. Denne døra utmerket seg ved at alle de gamle nøkkelhullene var bevart. Tenk på alle som har stått her i nattemørket og fomlet med låsen for å komme inn. Kanskje ble noen nøkler for gammeldagse og usikre, og så ble de skiftet ut. Kanskje mistet noen en nøkkel, og så måtte de kjøpe ny lås.

Hadde jeg vært modigere, hadde jeg banket på og bedt eieren fortelle meg om døra. Så modig er jeg dessverre ikke.