Calle Mayor 1

Huset ligger på torvet, rett ovenfor kirken, i den eldste delen av Vila Joliosa. Calle Mayor 1 må vel være byens mest sentrale adresse. Det morsomme er at både huset til høyre og huset til venstre for nr 1 har nummer 2. Pussig!

Alle husene i dette området er pene og nymalte. Ikke dette. Huset ser fullstendig forlatt ut, og det er det visst også. Det har selvfølgelig en eier, men han har stoppet den påbegynte restaureringen. Årsaken til det fikk vi vite av den tidligere nevnte velinformerte engelskmannen. Eieren startet å restaurere huset. Han ville bygge på en etasje, og satte i gang arbeidet. Han rakk å mure opp yttervegger og vindusåpninger før bygningsrådet (Mon tro om det heter bygningsråd i Spania?) stoppet ham. Vinduene i den nye etasjen har buer. Husene i Vila Joiosa har ikke buer over vinduene, og de skal heller ikke ha det. Dette er en bevaringsverdig by, og da kan man ikke gjøre som man vil. Sånn er det vel stort sett over hele verden, og vi kjenner det godt fra vår egen Gamleby. Denne eieren var av en annen oppfatning. Da han fikk beskjed om at fasadeendringen ikke var godkjent, la han ned murerskjea. Det er to år siden, og nå vet ingen hva som skjer med huset.

Denne saken kan få flere utfall. Forhåpentligvis tar huseieren til vettet og endrer fasaden i overensstemmelse med reglene. Gjør han ikke det, får vi håpe han selger det til noen med større sans for pietet. Det verste ville jo være om bygningen blir stående til forfalls. Det har den altså gjort i to år. Forhåpentligvis vil noen gripe inn før det går så langt.

Det er et usedvanlig flott hus. Detaljene er mange og utsøkte. Balustradene var i støpejern, og lister og gerikter utskårne. Døra er et kapittel for seg.

På avstand ser den bare ut som en gammel dør, men gamle dører har nesten alltid mer å by på enn det du ser om du bare haster forbi. Kom bare nærmere, så skal du få se.

Jeg er i et fremmed land, og jeg snakker ikke språket. Det finnes sikkert mange flere opplysninger om dette huset enn dem jeg fikk fra engelskmannen, men de er neppe tilgjengelige for meg. Ergerlig! Forhåpentligvis kommer jeg tilbake til Vila Joliosa ved en senere anledning. Da skal jeg i hvert fall strene rett opp til Calle Mayor 1 for å se hva som har skjedd med huset.

Det regner

Det stemmer, – det regner. Det pøser ned, bøtter med vann faller fra himmelen og bakken damper i heten. Deilig! Men det er jo ikke akkurat ferievær. Så skal det visst ikke vare heller.

Og hva gjør man i Alfas når det regner? Man går på Carrefour, kjøpesenteret som er så stort at de ansatte må bruke rulleskøyter for å komme fort nok fram.

For et overskudd

I Vila Joiosa slipper innbyggerne å male husene sine selv, – i hvert fall hvis vi skal tro en velinformert engelskmann vi snakket med. Bor du nede i den gamle bydelen, er det bygningsrådet som bestemmer fargen på huset ditt og som dessuten sørger for å få jobben gjort. Ulempen er at det tar tid. Byen ser ut til å være under langsom restaurering. Noen steder var alt nymalt og lekkert, andre steder mer slitt. På Sortland forsøker de å male byen blå. Her bruker man alle regnbuens farger, og det var nydelig.

Vila Joliosa, eller Villajoyosa, betyr gledens by, og det så sånn ut også. Det var hus i alle farger og fasonger, og ikke minst størrelser. Noen var så smale at man neppe kan møblere med en seng på tvers der inne. Nede på strandpromenaden lå de på rekke og rad klemt hardt sammen. Skal vi dømme etter språkene vi hørte, går det an å leie seg et lite feriehus her. Det kunne være noe å tenke på, for stranda hadde myk sand og var lang og ryddig.

Selv om det var varmt, måtte vi ut på en byvandring i dag også. Det er ikke alle som får lov til å ligge i en vogn og sove i skyggen.

Som vanlig lå historien på toppen. Her var den representert ved en gammel kirke, et torv og spennende, trange gater. Vi fant også huset som lå i Calle Mayor 1, men det skal få sin egen post senere. Det tror jeg også alle dørene og vinduene jeg tok bilder av skal få også.

Denne gaten fikk du se bilde av i går, og kanskje gjettet du hvorfor vi fikk julestemning? Riktig nok er vi i Spania, ikke i Italia, – og langt mindre i det italienske kvarteret i New York, men likevel ventet vi bare å få se Lady og Landstrykeren komme ruslende på vei for å spise spagetti med kjøttboller, og jeg kunne ha sverget på at jeg hørte kelneren synge Bella Notte.

Vi så verken ladyen eller landstrykeren, men alle vennene deres bor tydeligvis i vårt nabolag. Det er ikke annet enn en plage. I annethvert hus rundt oss er det hunder, store hunder. Sent om kvelden bjeffer de med tunge, mørke bjeff – om og om og om igjen. Noen ganger må vi lukke døra for å få sove. Hunder er noe træl! Folk skulle heller satse på sånne som denne. Hun kom hoppende ut av vinduet da vi gikk forbi, også krevde hun å bli klappet og kost med før hun smatt inn igjen. Et stillfarende dyr uten for mange lyder. Jeg må si jeg er fornøyd med bildet, – ikke minst fargekombinasjonene.

Hva mer er det å si om byvandringen vår? Mest av alt at vi ble slått av overskuddet. Jeg regner med at folk her nede jobber minst like mye som vi gjør hjemme. Så er fritiden begrenset. Og det er varmt. Store deler av året må man jobbe i tretti graders varme. Likevel har de overskudd til å gjøre det så pent rundt seg. Se bare på dekoren på dette takoverspringet,

eller denne gatelykten

eller denne fontenen

Og sånn kunne jeg fortsette og fortsette. Hvor tar de overskuddet fra? Over alt er det dessuten rent og ryddig. Vi ser nesten ikke søppel verken i turistgatene, rundt boligblokkene eller langs landeveien.

Vila Joiosa er kjent for god fiskemat og sjokoladeproduksjon. Sjokolade fristet ikke i varmen, så da ble det fisk. Da vi gikk bortover stranda om formiddagen hadde vi lagt merke til en gammel dør med stor aktivitet bak.

På innsiden ble det laget paella i alle varianter. Da jeg var der inne, var det bare en panne i kok, men senere på dagen er det full fyr på alle åtte. Ei ung jente jobbet i høyt tempo med å rense blekksprut og fisk. Dette kjøkkenet lå et par hus bortenfor restauranten. Kelnerne sprang fram og tilbake og hentet de digre paellapannene og bar dem til restauranten. Jeg håper ikke de brenner seg.

Etter dette burde vi kanskje spist paella til lunsj, men det gjorde vi ikke. På en måte skyldes det språkproblemer. Noen av paellaene så direkte udelikate ut, – sammenkokt ris og fisk uten en eneste liten reke. Vi orket ikke forklare hvilken vi skulle ha, og valgte i stedet en trygg meny: Salat, grillet sverdfisk med fritterte poteter og iskrem. Men det er mulig vi drar tilbake for å spise paella en gang før vi drar hjem. Kanskje! For vi har spist paella i Spania før, og hvis du lover å ikke si det til noen, for det virker så skrytete: Vi lager den beste paellaen selv.

Restauranten hadde et enkelt interiør, men var tydeligvis veldig populær. Det var kø for å få bord, og de fleste gjestene var spanske. En mer autentisk fiskerestaurant har vi nok aldri spist på.

Middagsluren tok vi på stranda. Vi kom dit da de fleste begynte å pakke sammen. Så lå vi der og dormet litt, dyppet oss i Middelhavet, så på folk rundt oss, – og så kjørte vi hjem til huset vårt igjen.

Man kan bli litt sliten av å være på ferie også.